Lærerutdanning med og uten forskning?

Rektor Rice ved det nyfødte universitetet Oslo Met....eller Storbyuniversitetet, på godt norsk, hevder at det spiller ingen rolle om en lærerutdanner kan norsk! Det er om han er forsker som teller.

Nei, sikkert like lite som om en som trener en svømmer kan svømme selv, eller en general har fyrt av et skudd, eller en vinkjenner har smakt vinen, eller en snekker lærer opp en rørlegger?

Hvilken skole ønsker Oslo Met vi skal ha i Norge?

Hvilket kjennskap har Rice og hans kolleger til hvilken kompetanse en lærer i by og bygd skal ha?
Hvordan ser Rice og likesinnede på at lærerens forskningskompetanse skal anvendes også på små bygdeskoler langt fra Oslo Met og andre forskningsmiljøer? Jeg regner vel med at slik forskningskompetanse ikke skal stoppe ved en mastergrad?

Hvem skal betale forskningen for en lærer på Otta, Sunndalsøra, Smøla, Brønnøysund, Kvål eller Karasjok?

Hva vet en italiensk, tyrkisk eller fransk lærerutdanning om skolekulturen og språket med sine dialekter når de skal utdanne lærere om klasseledelse, foreldresamarbeid, vurdering av lærebøker, samtaler med barn i sorg og kriser, skolesystem, verdiforankring, etiske problemstillinger og andre hverdagshendelser en lærer må forberede seg på?

Forskningskompetanse om profesjonsutdanningen får en større verdi for den som har trøstet et barn, grått med et barn, jublet med et barn, roet ned klasser, ryddet opp i problemer, tørket neseblod, satt plaster på et sår, vært i akebakken eller gått noen kilometer på ski, møtt to - tre generasjoner med foresatte som er opptatt av sitt eget barn, har samarbeidet og lyttet til andres stemmer. Lærererfaringen fra profesjonen vil gi større utbytte i forskningssammenhengen enn ren akademisk tilnærming. Det er læreren fra grasrota som må hentes inn som forsker og lærerutdanner.

Om forskningskompetansen bare skal hentes fra utlandet uten en slik profesjonell tilknytning, kan det oppfattes som et overgrep mot profesjonen, norsk skole og selve lærerutdanningen. Læreryrket er ikke bare en akademisk utdanning. Den er en profesjonsutdanning. Ville vi tenkt tilsvarende i noe annet yrke?

Nå har lærerne og lærerutdannerne blitt herjet nok med. Dette bidrar til å krenke yrket fremfor å løfte et av de viktigste samfunnsbyggende yrker vi har. Det er på tide å starte å lytte, herr Rice. Så kan du gjerne tenke etterpå.

Utdanningforbundet og likesinnede må ikke finne seg i en slik utvikling, men vise styrke og ansvar. På tide å sette ned foten?
Men hvor langt tør en fagforening å gå? Tør den fighte?

Fair play med nye regler?

TV-detektiven Foyle sier i en episode:
Vi skulle spille fotball mot Tyskland før krigen og ble hjertelig mottatt da vi kom dit. Med stor gjestfrihet stilte hele det andre laget opp og bød oss mat og drikke til langt på natt.
Neste dag stilte vi bakfulle og i dårlig forfatning til kamp. Tyskerne stilte med et helt annet lag som var uthvilte, opplagte og i god fysisk form. Vi ble omtrent "slaktet", selvfølgelig.
Ingen kamp er rettferdig når reglene endres.