Når du bare MÅ!!

Det er noen år siden dette hendte men sannelig har det vært på nippet til å hende igjen. Kjenner du deg igjen, er du sikkert på min alder, - for det har noe med det å gjøre:

Vi hadde vært en gjeng i København. Det vil si: vi hadde noen timers landlov før ferga skulle tilbake til landet vårt. Et av de aller mest naturlige gjøremål var da min gode venn Trond og jeg oppsøkte baren Hvite Lam som lå i et kjellerlokale ved Nørrebro. Der traff vi kjentfolk og satte oss ned med et par (?) glass. Stemningen var stor i den lille flokken og verdensproblemene ble skyllet ned med billig og godt øl. Egentlig relativt mye øl.
Men tiden gikk og klokka ble selvsagt glemt - helt til en noenlunde oppgående kollega minnet om at bussen tilbake til ferga ville ankomme bussterminalen på Nørrebro om 5-6 minutter.
Dermed var det på med klær samtidigs som den siste skvetten i glasset ble tømt og det var bare å fyke ut av kjellerlokalet med retning bussen! Men øl må ut etter en tid!
Det var akkurat da jeg merket meg at en siste nødvendig runde på "det lille huset" hadde vært klokt! Tiden var ikke inne for å snu og i pur optimisme tenkte jeg at det får da holde til vi kommer tilbake til ferga!
Ja, - det var dét da!?
Selskapsblære for folk på min alder er like langt unna som en olympisk gullmedalje.  Mange herrer i min alder synes den slags kommer brått på! Jeg merket det allerede på full fart "ned overrennet" og "hoppkanten" nærmet seg veldig raskt. 

Bussen var forsinket og jeg så meg dristig rundt for å finne en mulighet for avtrede. Men akk og nei! Det fantes ingen mulighet noe sted på det store torget og jeg visste ikke når bussen ville komme. Jeg ble stående og småtrippe for å holde kontrollen. Situasjonen begynte å gå fra ille til mye verre og ganske snart til krise.

Så kom bussen. Folk tok seg god tid til å gå inn på bussen. Jeg ble stående aller sist og trippe og steppe mer og mer og klarte ikke å få tankene over på noe annet enn å holde ut til vi ankom ferga.
Endelig kjørte bussen. Jeg fant ut at jeg ikke kunne sette meg ned og sto og holdt meg i en stang i bussen og fortsatte småtrippingen der.
Det ble rødt lys. Bussen stanset.
Vi kom i gang igjen, men ganske snart enda et rødt lys. Alle røde lys i hele Køben hadde hopet seg opp foran oss, - tenkte jeg. Etter tredje røde lysstopp var krisa nesten passert maksimal og jeg begynte å forberede meg på bare å la det stå til. Det kjentes som jeg ble gul i øynene! Huttetu - så flaut! Da stoppet bussen igjen. Ingen røde lys å se, men motoren ble slått av.
Jeg trippet fremover i bussen og spurte sjåføren med en hektisk mine om hvorfor vi stoppet her?
- Jeg har pause! svarte han
- Hva? sa jeg. - Hvor lenge? Jeg holder på å tisse på meg!
Sjåføren snudde seg rolig rundt og så meg i øynene. - Det gjør jeg også, mumlet han.
- Slipp meg ut, hveste jeg til ham, - jeg bare MÅ.
- Javisst, sa den rolige dansken, - men bare ett minutt!

Når du bare MÅ!

Det får briste eller bære, tenkte jeg og hoppet ut og bort til nærmeste hushjørne. Med all skrekk for å bli tatt med buksa nede og bli bøtelagt for forurensing av offentlig sted, jumpet jeg over et lite gjerde og en hekk. Til min store glede rant det en liten bekk der. Jeg lot det stå til og kjente at jeg nærmest ble født på ny etter hvert som blæra tømte seg.
Lykkelig og fornøyd snur jeg meg rundt for å gå tilbake og oppdaget at jeg hadde stått rett utenfor den fullstappete bussen med vinduene tapetsert av store smil og vinkende hender.
Noe flau entret jeg bussen. Alle passasjerene reiste seg opp og klappet høylytt og hoiet begeistret over "underholdningen".
Men akkurat da gjorde det ingenting. 

Det hadde vært verre å la det stå til!
Velsignet gode danske! Han ventet!