Presidenten som ikke ville gå (ukjent folkeeventyr fra Coronatiden)

  President??   

Det var en gang et demokratisk land som skulle velge president. Den de hadde var så lunefull og løgnaktig og full av påfunn og talemål at det ville ingen ende ta. Alle rundt ham var så livredde for å bli sparket og miste både jobb og ansikt at det etter hvert ble en stor utfordring å være på hans side i demokratiet. Hvis rådgiverne ga ham råd, gjorde han alltid det motsatte, og dersom folket ville noe, gjorde han også det motsatte fordi han var President, og en PRESIDENT kan gjøre som han vil, mente han.

Presidenten hadde et stort hoff av nervøse mennesker. De tasset etter ham i skyggene og smilte til folket og sa pene ting om Presidenten. Sa de ham imot eller ga råd han ikke likte, ble de sparket langt avgårde med en sky av stygge ord og forbannelser eller seg. Ingen ville lide slikt, må vite! I lang tid holdt de ut og gjentok alle løgnene og alle raritetene til presidenten slik at han trodde han var utsendt fra høyere makter. Slik tok han for seg og stengte grensene for alle han ikke likte, sa opp avtaler med folkets venner, og flottet seg med oppsiktsvekkende atferd både blant folk og fe.

Arbeid likte han dårlig. Han ville heller leke nonchalant med sine baller og spille golf med folk som slikket han oppetter ryggen og fortalte ham hvilken gudgitt gave han var til folket. Mens Presidenten slik spradet rundt i sin egen glans og polerte sitt selvbilde i det lille speilet på veggen der: - Lille speil på veggen der, hvem er verdens aller beste og mest berømte president? Da svarte speilet: - "Ingen er som du, verken i fortid eller fremtid!" Presidenten var fornøyd med svaret og hørte ikke at speilet fortsatte ".....for ingen har gjort eller kan gjøre landet og folket så ille som du!" 

Dette gjorde Presidenten vel, men mens speilet snakket ble landet fylt av en mystisk sykdom som ble kalt korona og krevde mange menneskeliv. Presidenten trodde at dette var en forkjølelsen og da han fikk snue kalte han det korona og dermed var det ikke så farlig. Sykehuset ga ham Paracet og sang vakre viser for ham mens de strøk ham over pannen. Etter dette mente Presidenten han visste alt om sykdom, mye mer enn alle andre som visste om sykdom som leger og vitenskapsfolk og den slags, må vite! 

Hvis han opplevde motgang, fant han alltid noen han kunne skylde på, og var det noe han ikke skjønte, - og det var det veldig mye av, laget han bare en ny løgn eller "alternativ sannhet" som mange valgte å tro på. For sikkerhets skyld kalte han alt som var sant for «fake news» og alt han fant på for «alternativ sannhet». Slik holdt han på både med internasjonale kontakter og folket på hjemmebane. Etter fire år hadde han servert over tretti tusen løgner til folket. Derfor begynte noen av folkene å bli lei av presidenten, må vite. 

Så en dag ut på høsten skulle folket velge ny president, men den sittende presidenten var blitt så overbevist over sine egne fullkomne  ferdigheter at han ikke var i tvil om at han var den aller, aller beste presidenten landet noen gang kunne få. Presidentstolen passet også like så godt til baken hans som golfkøllene til hendene hans. Presidenten mente at ingen kunne så mye som han, ingen hadde så mye kunnskap om handel, krig, teknologi, sykdom og politikk som han. Derfor var egentlig valget helt unødvendig. 

Nå hadde den sittende presidenten også en hel hærskare at rølpete følgere, tungt bevæpnet med automatvåpen, granater og finlandshetter. Dette likte den sittende presidenten svært godt, særlig fordi ingen av dem likte andre enn seg selv, og i hvert fall ikke de som kom fra nabolandet i sør....eller som flyktet fra krigene, sulten og fattigdommen andre steder. For sikkerhets skyld ba han alle rølperne sine om å gå hjem og pusse våpnene sine og være klar til kamp mot de som ikke ville tenke som han selv. Da rølperne hørte dette, jublet de slik at hele nasjonen ristet av skrekk.

Men noen i folket begynte å våkne og se at det gikk helt galt med landet. Utpå høsten sto derfor en annen fram som ville bli president og sa at nå holder vi valg og jeg håper alle vil velge meg fremfor den sittende presidenten som finner på så mye tull, tøys og fanteri og som er så full av løgner og svik.

-          - Ja, nå skal det velges, sa den sittende presidenten, - men det er jeg som skal velges om igjen!

-          - Hva? Sa nykommeren, som i gamle dager hadde vært reservepresident for den forrige presidenten og visste veldig godt hva som måtte gjøres. – Vi får vel la folket velge, sa han.

-           - Det er slett ikke nødvendig, sa den sittende presidenten, - for ingen er bedre, flinkere og penere enn meg, - og jeg kan jo alt andre kan, men mye bedre!

-         -  Det er vel aldri verre enn å tro slik vås, sa nykommeren. – Du må jo åpne ørene dine og høre hva du selv sier, og åpne øyene dine og se hva som skjer?

-          - Ingen vet mer eller bedre enn meg, sa den sittende presidenten, og mere enn folk tror, vet jeg også, sa han.

-          - Det sies i et gammelt ordtak, sa nykommeren, - at galskapen gjør en mann både blind og døv. Nei, her skal folket velge selv, sa nykommeren.

Slik ble de stående å kjekle, keite og trette mens dagene gikk og valgdagen plutselig dukket opp.

-          - Nå velger vi den beste, og det er meg, sa nykommeren med lang fartstid, medaljer og aksjer i inn- og utland,

-         - Nei, nei, sa den sittende presidenten. – Jeg fortsetter som før fordi ingen vet mer enn meg, kan mer enn meg, og er flinkere enn meg. Jeg er styrtrik og har store hoteller, enorme eiendommer og fly og advokater i fleng som gjør hva de kan for å skjule at jeg bare har gjeld. Dessuten trenger jeg ikke å bruke munnbind engang fordi høyere makter beskytter meg. OG det helt vanlig i dette landet at folket velger den samme presidenten to ganger!

-          - Gammel vane kan være vond å vende, tenkte nykommeren, - men så galen som den sittende presidenten er, så må det skje en endring! Så startet valget og presidentene talte til folket. Den sittende presidenten ropte ut at han kunne alt og visste alt og at han skulle kaste utfordreren som var så forferdelig, i fengsel etter valget.

Nykommeren ba folket velge og ropte ut at demokrati er viktig og flertallet måtte bestemme.

-          - Jeg har allerede vunnet, erklærte den sittende presidenten allerede halvveis i valget. – Vi trenger ikke telle flere stemmer nå.

-         - La hele folket velge, sa nykommeren. – Alle må få si hva de mener uansett hvem de er!

Slik bølget det fram og tilbake, mens folket gikk til urnene for å stemme eller sendte brev om hvem de ville ha.

-         - Jeg har vunnet, sa den sittende presidenten, gang på gang. – De «andre» kan ikke telle engang og dessuten er jeg mye bedre enn alle andre. Og jeg gir aldri opp!

Så lenge sa han dette at han trodde det han sa. Og mange rundt ham trodde også det han sa, og FOX News trodde det han sa, og slik gikk dagene mens folket stemte og tellet stemmer. 

Hver gang nyhetene kom om at nykommeren hadde fått flere stemmer enn den sittende, spratt den sittende presidenten opp og ropte at han egentlig hadde vunnet fordi han hadde flere stemmer enn den forrige presidenten.  

– Dessuten har nykommeren stjålet valget og talt opp flere stemmer enn det finnes folk…..og dessuten har jeg vunnet valget, sa den sittende presidenten. Han begynte å samle folk i store horder slik at koronaen fikk bein å gå på og den sittende presidenten fikk samlet inn mer penger til hotellene sine, flyene sine, middagene sine, frisøren sin og barna sine og ikke minst gjelden sin. Han kunne jo ikke legge seg til annet levesett når han var  President, mente han.

Nykommeren ble selvsagt valgt med stort flertall, men den sittende presidenten nektet å godta valget som han mente var stjålet, kjøpt og kuppet, og han begynte å sutre og lenket seg tilslutt fast i kontorstolen sin mens rådgiverne og støtteapparatet stille trakk seg unna og skammet seg.

Da nykommeren omsider hadde fått nøklene og skulle flytte inn i presidentens hvite hus, ble han påminnet om at den sittende presidenten gjerne ville se ham i fengslet ved en senere anledning.

-         - Hvorfor tror den sittende presidenten at jeg vil besøke ham der? undret nykommeren som nå hadde blitt President i landet.

Uhyggelig opplevelse til sjøs

 

Denne opplevelsen har vært vanskelig å skrive ned, men jeg har fortalt den i mange sammenhenger. Nå er det gått en tid og det er på tid å skrive den ned. Selvsagt er den farget av at det har gått en tid, men opplevelsen var å skremmende og traumatisk at den har satt seg godt fast. Faren er at etter noen år kan jeg ha mistet noen momenter. Men slik husker jeg den i dag:

Det vare en vakker septemberdag 11.september i 2002, på dagen ett år etter Twin Towers-terroren i USA. Klokkeslettet for denne hendelsen var også omtrent den samme.

På den tiden arbeidet jeg med en gruppe elever som trengte noen andre opplevelser enn skoledagens krevende utfordringer. Flere av dem hadde for lengst kommet til kort, none var noe desillusjonerte og andre hadde utviklet handlingsmønstre og atferdsmessige strategier som var lite lærefremmende for dem og ofte også skremmende for andre elever. Sammen med meg og min assistent skulle de få et tilpasset opplegg for å oppleve mestring og sosial samhandling i en liten gruppe. På denne tiden hadde vi to slike grupper med 3 – 4 elever i hver. Denne dagen hadde jeg tatt med meg fire av mine 13-14-åringer i en liten 14 fots jolle ut for å fiske. En assistent hadde den andre gruppa i en annen båt som skulle på båttur en annen retning.

Sikkerhet og sjøvett sto på agendaen, men også muligheten til å fiske hvitting eller makrell ute i skjærgården. Havoverflaten var speilblank og vi kjørte litt rundt omkring mellom holmer og skjær før vi kastet dreggen og snørene og forsøkte fisket. Praten gikk om vær og vind, den speilblanke sjøen burde fristet flere ut, men det var ikke en eneste båt å se. Fisken var lat og nappet ikke, men vi bestemte oss for å forsøke en halvtimes tid til før vi snudde tilbake til båthavna.

I båten satt en av guttene helt fremme i baugen, to delte tofta i midten og en satt ved siden av meg i akterenden hvor dreggtauet var festet. En av guttene bemerket at det kom en båt i vår retning ute fra Oslofjorden. En av de andre sa med en liten antydning av uro, at han kom til å kjøre på oss. Jeg hadde vært på fisketur før og roet guttene med at dette nok var en annen fisker som ville svinge innom og høre om vi hadde fått noen fisk, - som man gjerne gjør. Likevel begynte også jeg å bli litt urolig fordi farkosten kom svært hurtig mot oss på en halvplanende måte som gjorde at vi ikke kunne se hvem eller hvor mange som satt oppe i båten.

Guttene begynte å bli svært urolige. Et par av dem ville hoppe over bord fordi den andre båten hadde retning rett mot oss. Jeg begynte også å bli urolig, men nektet guttene å hoppe ettersom jeg ikke visste hvilken side de ville passere oss. Faren for å kjøre over noen som ligger i vannet virket stor. Men så begynte ting å skje veldig raskt. Guttene midt i båten reiste seg opp på tofta, veivet med armene og skrek for å påkalle oppmerksomheten til den møtende båten. Jeg gjorde det samme, men det virket ikke som det gjorde noe inntrykk.

Idet båten nå så ut til å treffe oss i stor fart, ropte jeg til guttene at de skulle hoppe ut. Da var allerede to av dem i lufta og stupte ut, men de to andre ikke klarte reise seg fort nok. Jeg sto fremdeles oppreist og i det samme guttene hoppet ut sparket de ifra båten slik at den dreide til styrbord. I det den andre båten smalt inn i vår babord side hoppet også jeg ut av jolla. Jeg hørte en kjempebrak i det jeg traff vannflaten. Skum og fiskesnører som viklet seg rundt beina mine blandet seg med et milliondels sekund hvor jeg så for meg et scenario av knuste gutter og synkende farkost, blod og det som verre var. Under vann virket alt mørkt, men lyden fra kollisjonen skrallet inn i hodet.  På vei opp fra vannet så jeg for meg en katastrofe jeg ikke hadde vært i nærheten av noen gang og gikk jeg gjennom alle førstehjelp og redningskurs jeg hadde vært gjennom.

Idet jeg brøt overflaten hørte jeg barn som ropte «Dag, Dag, Dag…». Jeg snudde hodet mot båten og så to uskadde, levende og vettskremte barn i båten. Læreren var blitt borte i et gedigent smell i det den andre båten traff oss med så stor kraft at den lettet og fløy over oss. Propellen på den andre båten hadde hakket opp setet og båtripa der jeg satt en brøkdels sekund før det smalt og visket bort læreren til guttene som satt i båten. De trodde nok at jeg var utradert ettersom de nok ikke hadde sett at jeg hadde hoppet ut. Litt bortenfor meg svømte en av de andre guttene og samlet sammen ting som hadde blitt blåst ut i smellet. På den andre siden av båten svømte den fjerde av dem uskadd rundt og bannet og svertet og ba føreren av den andre båten å dra til et langt varmere sted enn jeg gidder å skrive om. 

Det skjedde noe i meg da jeg så raskt fikk orientert meg om at alle guttene var uskadde. Jeg svømte bort til jolla og på et eller annet vis kom jeg meg opp i den uten å tenke på det. Jeg har ikke klart dette verken før eller siden. Deretter fikk jeg tak i de andre to barna i vannet og halt dem om bord. Litt bak båten lå en ca 17 fots skjærgårdjeep og putret. Om bord sto en eldre mann og rullet en sigarett. Da hørte jeg plutselig et rop om hjelp og jeg ble oppmerksom på en annen eldre mann som lå og kavet tungt i vannet uten redningsvest. Jeg ropte til den andre båten og kommanderte den til å komme til unnsetning. Et par av guttene hjalp meg og lempet den våte stakkaren over i den andre båten der han ble liggende å hive etter pusten.  Jeg forsikret meg om at ingen av dem var skadet. Den våte mannen fortalte at han hadde sittet på en strandstol i jeepen mens broren hans satt bak og kjørte. Guttene fortalte at de hadde sett at han ble slynget ut i en bue i lufta før han landet i sjøen.

Vi hadde rett og slett blitt overkjørt av den andre båten uten at min båt var blitt knust i sammenstøtet. Rekka på babord side var slått løs og min telefon som jeg hadde i lomma var selvsagt ubrukelig for å påkalle hjelp. Guttene ombord hadde overlevd ved at han som satt fremme bøyde seg bakover ut av båten. Den traff oss i siden og åregaffelen hadde skrudd jeepen til side slik at jeepens underside eller baug hadde strøket den andre gutten som hadde sittet sammen med meg over magen og satt igjen en svart, møkkete strek på ham uten å skade ham.

Fotoapparatet jeg hadde i sekken var berget og jeg ga en av gutten et lynkurs i å knipse så mange bilder som mulig. Det viste seg at en av gutten også hadde med seg telefon og den brukte vi til å påkalle min assistent som lå i en båt et par kilometer unna. Jeg tenkte at ingen kom til å tro denne historien og jeg fikk en anelse av at de pensjonistskrulliingene glatt ville komme seg unna.

Da den våte pensjonisten kom til seg selv, fikk jeg navn og adresse på dem. De var brødre og skulle kose seg med å dra ut å fiske, noen de ofte gjorde. De begynte straks å unnskylde seg med at de ikke hadde sett oss. Området var fullt av holmer og skjær og jeg ble svært betenkt. Den våte lurte på om min båt var forsikret, noen deres båt ikke var. Jeg undret meg over spørsmålet, men han svarte at han var forsikringsagent og tilbød seg å betale egenandelen dersom jeg tok på meg ulykken på min forsikring. Jeg kjente jeg fikk et iskaldt vulkanutbrudd innvendig, men sa med store og tydelige bokstaver at jeg var ute i oppdrag og at et hvert ord som han ønsket å si om dette måtte han snakke med politiet om fordi denne hendelsen ville bli anmeldt.

Noen minutter senere ankom assistenten med sin båt. Han tok over et par av guttene og vi kjørt til havna. Derfra ringte jeg skolen og fortalt hendelsen og bad rektor kontakt politiet. Han ville også ringe foreldrene, men jeg bad ham vente med det til jeg kom tilbake fordi de kunne stille spørsmål han ikke kunne svare på. 

Da vi kom på land brøt guttene sammen. Det gikk plutselig opp for dem at de hadde vært med på noe virkelig farlig. Gjennomvåte og kalde pakket jeg dem inn i pledd jeg hadde i bilen og dro tilbake til skolen. Der ble vi møtt av ledelsen og lærere som hadde kokt kaffe og pølser. Jeg fikk ringt rundt og bedt foreldrene om å komme med tørre klær. I løpet at kort tid kom alle foreldrene og fikk nødvendig informasjon. Politiet dukket opp og tok opp navn og en kort oppsummering. De spurte om jeg hadde noe inntrykk av at det var alkohol med i bildet. Det luktet konjakk av den våte og jeg overbrakte adressen deres til politiet som var interessert i å sjekke nettopp dette. Senere viste det seg at dette ikke ble gjort.

Klokka halv fem satt jeg fremdeles i halvvått tøy og skrev rapport og mail om hendelsen. Noe debriefing av meg ble det aldri.

Dagen etter ble jeg oppringt av den våte som lurte på om jeg hadde fått ordnet med ny telefon som han selvsagt ville betale. Dessuten ville han også betalte for skaden på båten. Jeg kjente jeg ble kvalm og spurte om han ikke var like interessert i barna han og broren hadde nesten tatt livet av. Så la jeg på!

Skolen anmeldte saken, jeg ble innkalt til avhør og noen uker etter tok jeg kontakt med politiet for å høre hvordan det gikk med saken. De fortalte at de to karene var ilagt en bot på 10-12000 kr og dømt til å betale utleggene jeg hadde for båtreparasjonen, men jeg måtte selv kreve inn pengene! Klarte jeg ikke det, skulle de hjelpe meg gjennom Statens innkrevingssentral. Heldigvis gikk dette greit, men jeg undret meg over en slik praksis.

I dagene og årene som kom etter denne hendelsen hendte det ofte at jeg våknet om natten med mareritt om en båt som kjørte over meg i en kjempekrasj. Jeg våknet og hev etter pusten og ofte måtte jeg stå opp for å roe meg ned.

På skolen begynte vi å jobbe med debriefing av guttene. Vi snakket om det som hadde skjedd og jeg dro dem med ut på sjøen igjen. Jeg byttet motor på båten og fikk en med elektrisk start og lærte meg knoper som gjorde at jeg raskt kunne komme løs fra en dregg. Hver gang vi lå stille på sjøen og en båt nærmet seg, ble guttene urolige, men roet seg når jeg startet motoren. Debriefingen av guttene lykkes, men mine mareritt fulgte meg noen år. Jeg blir fremdeles grepet av hendelsen og tenker ofte på den, ikke minst når jeg ferdes i dette farvannet. Gutten som fikk nærkontakt med bunnstoffet på den andre båten fikk beholde den bøyde og nærmest vrengte åregaffelen som jeg er overbevist om hadde reddet livet hans.

Selv trives jeg nok best på fjellet! Jeg er ingen sjømann.