Møte med en dødssyk

September 12, 2014 Møtet med en dødssyk

Det var sen ettermiddag. Flyet var forsinket, en ikke uvanlig hendelse, - særlig i nord. Godt forberedt på dette hadde jeg brakt med meg kontorarbeid og satt fordypet i retting av en oppgave. Jeg lot støy og farende folk feie rundt i lokalet og jaktet på mening en tekst om problemstillinger, metode og drøftinger.
En eldre mann kom forsiktig balanserende med et glass øl og satte seg ned tvers overfor meg. Stille satt han og nippet i glasset og skuet med trist blikk rundt på de med reisende. Etter en stund reiste han seg forsiktig opp og ruslet stille avgårde. Glasset sto nesten fullt igjen på bordet. Jeg forsvant ned i oppgaven min igjen.

En halvtimes tid senere kom han tilbake, nikket og satte seg ned.

Han hadde fått ett år igjen å leve.

- Jeg så feil på klokka, sa han. - Dama sa at jeg var en time for tidlig ute.
 - Ok, nikket jeg og sank tilbake i arkene mine. Over brilleglasset mitt så jeg at den gamle nippet i glasset, så på meg, og ut på de travle med reisende. Det ble et oppbrudd i papirarbeidet mitt. Jeg fikk servert en matbit og la fra meg papirbunken. Jeg spiste litt av klissete rett og merket at han satt og så på meg fremdeles. Jeg begynte å undres på om han var sulten.
-Er det noe toalett her, sa han. Jeg forklarte veien. Han reiste seg forsiktig opp fra bordet og forsvant stille. Jeg dukket ned i matfatet igjen, men hadde ikke kommet mer enn noen tygg videre før han kom tilbake og seg stille ned ved bordet, tok en lang slurk av glasset og tittet på meg.
-Jeg kommer fra Svolvær, sa han. -Jeg har vært på sykehuset her i Tromsø, sa han. Masse undersøkelser, men jeg er frisk, altså!
-Mmmmm, sa jeg og slafset videre.
-De sier at jeg har svulst på hjernen, sa han. Han så etter en reaksjon fra meg. Jeg fikk plutselig mange alvorlige tanker i hodet.
-Hælvetes leger. Jeg har aldri i mitt liv vært syk. Ikke en eneste gang. Han nippet i glasset. Jeg tittet på ham. Han hadde en svært fyldig manke som var strøket elegant bakover. Jeg lurte på om det var tupé. Hvor gammel kunne han være? Jeg begynte å gjette litt for meg selv. 75 - eller kanskje eldre. Ansiktet var furet og værbitt med rolige trekk.
 -Ja, ja....det er sant. Jeg har jo besvimt et par ganger, men aldri har det feilt meg noen ting. Jeg har ikke vært forkjøla en gang! Nå sier de at de ikke kan gjøre noe for meg. De sier at jeg kanskje har ett år igjen,..... eller kanskje fem. Hælvetes leger. Bare unge pøbler som er overkåte på diagnoser! Jeg har aldri kjent meg i bedre form noen gang. Jeg er sikkert mye sprekere enn deg!
-Hmmm, sa jeg, - det kan nok hende.
-Nå skal jeg tilbake til sykehuset og få stråling i seks uker! Faen! Jeg er da ikke syk. Det eneste som feiler meg er det som skjer med meg når jeg får brev fra sykehuset om at jeg er dårlig. Men jeg kjenner meg ikke syk. Det er jo så mye rart i hodet på folk. Sikkert mye rart i hodet ditt også? Men jeg har aldri hatt vondt i hodet, - ikke en gang etter noen skarpe drammer og en fest. Aldri. Nå er jeg 67 år og jeg begynner å tenke på hva de helvetes legene finner ut og plager meg med. Jeg trengte ikke dette. Men nå vet jeg ikke hva jeg vil. Blir jeg det aller minste syk av den strålinga, så vil jeg ikke. Jeg er jo ikke syk!
-Huff, tenkte jeg, overgrep fra overivrige unge leger har totalt ødelagt livskvaliteten til denne mannen.
-Det er så mye vi kan dø av. Jeg har ikke tenkt så mye på det,- jeg er jo frisk. Feiler meg ingenting. Bare disse brevene som gjør at jeg begynner å tenke. Joda, jeg har vel besvimt et par ganger. En gang på Coopen. Da prøvde de å ta livet av meg. Jeg ble lagt inn, og etter en stund måtte jeg på do. Da banket de på døra og lurte på om jeg hadde stoff med meg. Jeg visste ikke hva de mente engang. Lesestoff? Men så spurte doktoren om jeg hadde tabletter eller narko med meg. Og så jeg da! Har vel nesten aldri tatt en tablett. De mente jeg hadde hatt slag. Fastlegen min sa at det var et drypp. Helvetes leger! De bare skremmer meg. Ja, jeg er jo 67 år og har aldri feilt noen ting. Nå skal jeg ha seks uker med stråling og de sier at de ikke kan gjøre noe for meg. Jeg er sikkert friskere enn deg til og med. Hvor gammel er du?
-Snart 62, sa jeg.
-Bare ungdommen. Vi vet jo ikke hva vi skal dø av og jeg kan leve lenge ennå. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.... Han sukket trist. Så startet historien om igjen for tredje gang.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var altså ikke veldig mye eldre enn meg selv om jeg syntes han så slik ut. Jeg tenkte på kameraten min som ble 49. Han fikk ett år etter diagnosen og levde i halvannet. Jeg så inn i ansiktet til den gamle og begynte å ane en fortvilelse. Han var dødssyk. Hadde kanskje ett år igjen, kanskje fem. Han kjente seg frisk og rask og ikke syk.
-Jeg sa til dem at jeg nok ikke kan løpe hundremeteren på ti blank, men kanskje på ti komma sju. Han smilte, men ble alvorlig igjen.
- Jeg er jo ikke syk. Jeg tror jeg lar det være..... eller kanskje jeg bør ta den strålingen. Jeg må hjem og tenke meg om.

For fjerde gang begynte han sykehistorien sin. Jeg syntes synd på ham. Han hadde sånn livsgnist, men noen unge, ivrige leger med diagnosekåthet hadde forringet hans gamle år. Han trengte ikke å vite hvor lenge han hadde igjen og han kjente seg ikke syk.
Mannen tok opp tobakken, Petterøe nr.3 og begynte å rulle seg en røyk. Han sa ikke noe, bare så på meg.
-Nei, jeg tror jeg går ut og tar meg en blås. Takk for praten, sa han. - Det var hyggelig å prate med deg.
Jeg hadde nesten ikke sagt et ord. Nå begynte tankene mine å spinne. Jeg kom til å tenke på Tom Andersen som sa at han aldri hadde møtt noen som hadde blitt bedre av en diagnose.