Den skytes ei som henges skal
Jeg skvatt til fordi i naboens
dam var det litt av hvert, men ingen moskusand. Etter lynkort betenkningstid
svarte jeg at det kunne jeg nok gjerne, men lurte samtidig på hvorfor hun ville
kvitte seg med fjærkreet. Solveig hadde mange ender, men skulle avvikle
andeopplegget.
Slakteren hadde fått jobben med avlivning, men da han kom til
denne nydelige anda, klarte han ikke å avlive den. Den var så vakker, helt sort
med et hvitt bliss, helt annerledes enn de andre. Den ba liksom om nåde.
Lunsjpausa på jobben reddet livet til den. Jeg ringte naboen som gjerne ville
berike flokken sin ettersom reven hadde høstet grovt i det eksisterende
utvalget.
Anda ble forsiktig fraktet til jobben neste dag, men måtte tilbringe
arbeidstiden i en kald pappeske med litt mat og en skål vann bak i bilen. Neste
fraktetappe gikk også greit til jeg sto utenfor naboen som varsomt og forsiktig
løftet anda ut av bilen. Selvsagt fikk den navnet Solanda før den ble
presentert for de andre i flokken av tamgjess og ender. Men det er ikke alltid
like greit å være innflytter. En av gjessene skulte mistroisk på den nyankomne
før den styrtet frem, tok et kraftig grep om Solandas hals og filleristet den.
Dermed fattet de andre også mot og føk løs på nykomlingen. Etter enda en runde
fikk Solanda nok og fløy ut av innhegningen og satte seg på takmønet for å ro
seg ned.
Dagen etter tittet jeg innom for
å se hvordan det sto til, men Solanda var borte. Naboen innrømte at medfarten
gjorde at den satte seg på taket. Han tenkte den ville komme ned når hun ble
sulten, men nå var hun søkk borte. Et par dager etter sto det en annonse i Tapt
og Funnet at noen hadde tatt vare på en moskusand som passet til beskrivelsen.
Ettersom naboen var opptatt, ringte jeg det oppgitte nummeret.
– Nå er jeg redd
du ringer litt for sent, sa stemmen i telefonen. Anda virket skadet da den
landet på tunet. Derfor ble den båret inn på låven. Det viste seg at vinduet
der var delvis knust, og etter en kort stund fløy anda rett ut gjennom vinduet
og landet på baksiden av låven. Der satt det tilfeldigvis en rev som plukket henne
opp og stakk til skogs!
For en skjebne. Først lykkelig
tid i flokken, deretter spart fordi den var så vakker, så godt og varmt
ivaretatt, før den nesten ble revet i filler, ny flukt og et sørgelig endelikt.
Hva minner dette meg om?
