Hotell i særklasse

Alt var i utgangspunktet som vanlig. Eller rettere sagt som normalt, men så ble alt plutselig så komplisert og innviklet. Ofte er det slik når jeg skal være på et hotell.

Vi kom til resepsjonen sammen med min søster Elin. Det var sent på kvelden og både den unge resepsjonisten og vi var slitne, -muligens. Det er ikke lett å oppgi og forstå at noen heter Sørmo i England kanskje, men hun ville kvalitetssikre ved å spørre om fornavn også. Først var der Elins tur. Het hun noe med Marie? Nei, men Elin var et greit alternativ og hun ble forsynt med nøkkel, betalte og ble booket inn.

Resepsjonisten bladde febrilsk på nettsiden etter flere Sørmonavn. Jeg kom på at sønn Morten også var underveis med et Sørmonavn. Det hjalp. Hun fant Morten, men tydeligvis ikke oss. Likevel fikk vi nøkkel til rom 422. Problemet var at rommet bare var booket til søndag, og vi skulle være til mandag. Uroen startet. Computeren svarte at vi kun hadde betalt til søndag, men Voucheren ropte mandag og ble klasket i bordet. Her var det noe som ikke stemte. Det var uenighet og vi kunne ikke

være til mandag ifølge resepsjonisten skjerm. Vi fikk likevel overtalt hotellet til å la oss få være til mandag mot at vi tok kontakt med reisebyrået og avklarte situasjonen om uenighet mellom bestillingen og kvitteringen. Hotellet var rimelig fullt og det var ikke lett å finne gode løsninger i en nattetime.

Rundt midnatt ankom Morten og Christine. De hadde bestilt rom, betalt på forhånd og viste fram kvittering! Men nei, det var ikke noe rom til dem fordi deres rom nummer 422 var opptatt av oss. Dessuten fikk de ikke utlevert nøkkel før de hadde betalt. Fremlagt kvittering avgjorde ikke saken, det var sen natt og betalingskort måtte fram. Deretter ble rom 504 tilgjengelig for dem mot dobbel betaling! Deretter fortsatte forvirringen fordi senere i nattens små timer ankom Mortens kusine Ida Marie hotellet. Hun hadde også bestilt rom, men ikke frokost påfølgende dag. Men hennes rom var opptatt av Morten og det var ikke flere rom tilgjengelig. Etter litt frem og tilbake ble hun hjulpet til et annet hotell.

Alt dette kjente vi ikke til neste morgen da vi møtte til frokost. Frokosten måtte hver morgen kvitteres ut, men Mortens rom var ikke satt opp med frokost fordi det var egentlig Ida Maries rom var bestilt uten frokost. Nå hadde Morten fått hennes rom og dermed ikke frokost selv om de hadde betalt dobbelt for rommet inkludert frokost! Det var på tide å rydde opp. Jeg hentet Voucheren og fikk snakket med en dame som så ut som hun var Sjefen. Hun var like forvirret som alle andre på hotell og oppfordret meg til å lage en liste med navn og romnummer.

Fremdeles stor forvirring i personalet over at vi hadde booket rom til mandag selv Voucheren var tydelig. Derfor tilbød jeg meg å ringe Ticket for å få hjelp ettersom det var de som hadde booket rom til oss. Morten hadde allerede gjort det og fått sin bekreftelse om at alt at i orden og at Ticket skulle stoppe den doble betalingen . Men fremdeles lå han på rommet som var tiltenkt hans kusine – som altså ikke hadde bestilt frokost. Denne seansen gjentok seg de neste to morgener.

Hotellsjefen leste Voucheren mange ganger og jeg tilbød meg igjen å ringe Ticket. …. Hun smilte vennlig og sa at det ikke var nødvendig og spurte om å få beholde kopien. Dette skulle hun ordne opp i. Så nå var alt i orden? Men….neida! Da jeg sto i dusjen på kvelden, tok også lyspæra på badet kvelden. Jeg rapporterte dette i resepsjonen neste morgen og hotellet skulle selvsagt komme og bytte pære. Da vi kom fra festen om kvelden var pæra fremdeles ikke byttet. Ved frokosten neste dag beklager betjeningen at de hadde skiftet pære på rom 405…..men de skulle selvsagt skifte på 422 i løpet av dagen.
Men nå var vi tatt ut av frokostlista fordi vi bodde på Mortens rom og han kunne ikke få frokost fordi han var på Ida Marie rom som ikke skulle ha frokost! Litt mer forklaring og argumentering, og det ordnet seg med frokost. Men enda er ikke historien slutt!

Da vi kom tilbake fra lunsjsamling med de andre gjestene vi hadde vært sammen med, virket ikke låskortet til døra lenger. Neivisst! Vi hadde jo rommet til Morten som hadde sjekket ut! Ny tur innom resepsjonen for å aktivisere nøkkelkortene. Resepsjonisten spurte om det var det rommet som lyspæra var gått på badet. Jeg bekreftet dette. Han kom tilbake med en nøkkel til rom 406. Vi måtte bytte rom fordi de ikke hadde fått byttet pære! Jeg protesterte og sa at vi godt kunne tåle en natt til med det begrensede lyset, men han var ikke til å rikke. Det var hotellets sikkerhetsbestemmelser som ikke tillot oss å bo der lenger og han tilbød seg å hjelpe oss med å flytte sakene våre – om fem minutter!

Jeg takket høflig nei og fikk en noen hektiske minutter med å bytte rom for det sto en gjeng og ventet på oss ved undergrunnsbanen. Vi rakk å møte dem, heldigvis!

Ida Marie fortalte at da hun kom til hotellet rundt kl. 03 ble hun bryskt og bestemt avvist av resepsjonisten som fortalte henne at det ikke var «noe rom i herberget» for henne. Som den tidligere berømte Maria sto hun midt på natten og hadde ikke hus å krype inn i. Hun viste til bestillingen, men det hjalp ikke! «NOEN i familien hadde kommet og tatt hennes rom» - og hotellet var fullt!! Etter litt fram og tilbake fikk hun hjelp til å finne et annet hotell for henne og kjæresten mot at hotellet betalte mellomværende utgifter. Saken er omsider i boks. Men neppe «case closed».

Dette går videre til reisebyrået og hotelledelsen! Deretter er «case closed» for vår del. Forslag til oppklaring: Vi bestilte hotellet mandag 29.august, Elin noen minutter etter oss. Vi fikk ordrenummer 2514934 og senere tilsendt Voucher på mail. Disse bestillingene kom neppe til hotellet. Hotellet hadde avsatt to rom til Sørmo. Dette var til Ida Marie og til Morten. Derfor ble hotellet forvirret over at det kom to sett Sørmo som ikke sto på lista. Derfor spurte resepsjonist etter Marie……og godtok Elin? (Men da burde det vært Elin som ikke fikk frokost? Muligens ble hun plassert på et ledig rom?) Da vi la fram kvittering for betalt rom og en Voucher ble det problematisk fordi hotellet ikke kjente til denne. Derfor ga de oss det rommet som Morten skulle ha, men dette var booket til søndag, og altså vanskelig å forstå. Da Morten kom med sin bestilling ble det enda mer problematisk fordi han ble plassert på rommet tiltenkt Ida Marie, og dette var ikke betalt – og uten frokost! Derfor forlangte de betaling for rommet og hans kvittering spilte ingen rolle. Den var knyttet til vårt rom – som var betalt. Da Ida Marie kom hadde hotellet leid ut alle rommene og fortsatte sin uprofesjonalitet. De avviste henne, og trodde dermed at de kunne begrave problemet og late som ingenting. Hadde hotellet tatt tak i dette da Elin og vi kom, hadde det vært lettere å finne en løsning med en gang fremfor å spille poker med dårlige kort.

Bortsett fra dette, var det et helt greit hotell. Siste frokost ble servert uten noe spørsmål.

Hotellnatt i Malahide

Det hadde vært en trivelig kveld ved avslutningen av en forskerkonferanse. Kvelden hadde begynt tidlig, men tiden gikk fort. Et glass i ny og ne, god middag, hjemmelaget humor og en viss lettelse over at både talere, innlegg, debatter og valg av nytt styre var landet, preget kvelden.

Ettersom jeg har en del overnattinger på hoteller gjennom året, var jeg litt misfornøyd med rommet jeg hadde fått. Det var trangt og vinduene lot seg ikke åpne. Men heldigvis så badet delikat ut med fliser på golv og vegger og et stort, og dypt badekar tok det meste av plassen. Kveldene i forveien hadde vært travle og de aller fleste fant senga like sent som meg selv. Da jeg tørnet inn den siste kvelden var klokka begynt å nærme seg halv to - og det var natt.

Grand Hotel, Malahide

Jeg var oppspilt etter en hyggelig kveld, men også litt preget av en rask spasertur før middag sammen med noen kolleger. Jeg hadde en sommerskadet ankel som hadde lett for å hovne opp etter for mye anstrengelse, og merket nå at det strammet godt rundt ankelen. Den så hoven ut på begge sider og jeg fikk en ide om at den kunne ha godt av å benytte et sent badekartilbud. Jeg åpnet derfor kranene og lot vanne strømme varmt og heftig ned i karet mens jeg kledde av meg og kastet et blikk på pc'n for å sjekke siste innkomne mail mens vannet steg i karet ute på badet.

Døra sto på gløtt, men jeg hørte ikke at det rant fra kranen. Hørselen er ikke lenger hva den har vært. Etter noen minutter husket jeg på badevannet og snur hodet mot badedøra. Deretter begynte ting å skje temmelig raskt! Ut fra badet kom det nærmest en tsunami med vann strømmende ut på det teppelagte golvet. En liten bølge av varmt badevann sugde seg sultent ned i teppet som ikke klarte å ta imot bølgen som kom vaskende ut fra døra. Jeg spratt opp og stormet inn på badet som var fullt av vann. Ingen sluk å se og overløpsrøret på badekaret var tydeligvis tett! Jeg fikk kastet meg fram og stengt kranene, rev ned alle håndlklærne som var tilgjengelig og la i døråpningen. Mens karet tømte seg gikk jeg ut i rommet og forsøkte å skyfle vannet tilbake til badet med det friske benet mitt. Det var heller ingen dørstokk mellom rommene og jeg kjente igjen fornemmelsen fra barndommens demningsbygging hvor vi gjorde akkurat dette med sølevannet i vårløsningen.

Men så fikk jeg noen andre tanker. Karet var nesten halvtomt da jeg kom til å tenke på at jeg likevel burde bruke noe av dette vannet til det formålet som var tenkt. Jeg satte derfor proppen på plass og jumpet ned i karet. To minutter etter banket det kraftig på døra og jeg fant det formålstjenlig å stå opp av karet i tilfelle jeg ble invadert av noen som hadde ubehag av vannet som etterhvert forsvant sakte gjennom golvet. Jeg hadde ikke før fått på meg underbuksa, før telefonen på nattbordet ringte. En mannsstemme som kjempet med å holde seg rolig spurte om allting var ok inne hos meg. Jeg svarte bekreftende på det, men at det hadde vært et lite uhell med badekaret. Han ville komme på besøk øyeblikkelig og jeg åpnet døra.

Der sto en hotellmann i dress med mobiltelefon. Han trengte seg inn i rommet mens jeg forklarte så godt det lot seg gjøre om uhellet. Deretter spurte jeg om noen i rommet under var sjenert av lekkasjen. Jeg fikk da en knapp tilbakemelding om at det ikke var noe rom rett under, men at vannet silte ned i foajeen hvor han hadde fått satt opp forskjellige bøtter for å ta av for syndfloden. Fyren stormet ut for å finne mer å tørke med mens jeg kledde på meg litt klær og begynte å vri opp vann fra håndklærne. Det ante meg at det nærmet seg en liten katastrofe og så for meg et erstatningskrav med sju siffer! Minst!

Etter noen sekunder kom han tilbake med en annen mann fra personalet og mange flere håndklær og laken som vi satte i gang tørkeprosessen med. Men dessverre var nok det aller meste av vannet allerede trukket godt ned i golvet på vei mot bøttene i foajeen under. Klokka nærmet seg 02.00 og Ole Lukkøye var nå svært fraværende. Hotellmannen virket fremdeles litt fortvilet og lurte på hvilket tidspunkt jeg hadde tenkt å forlate hotellet på. Han hadde ikke flere ledige rom og lurte på om jeg holdt natten ut i denne sumpen. Jeg svarte at senga var tørr og at jeg skulle forlate åstedet tidlig neste morgen – om bare noen få timer, og det gikk helt fint å være i rommet! Skulle jo bare mangle ettersom det var jeg som hadde skapt problemene. Jeg var beredt på å ta all straff jeg kunne få…..men rakk å sende noen mail fram og tilbake til min kollega et annet sted på hotellet og fortelle om tildragelsen og at jeg forberedte meg på «korsfestelse» dagen etter. Han var fremdeles våken, men lo seg i søvn den natta. Det forsøkte jeg også, men ble et kvarter ut i søvnen vekket av den mørkkledde hotellmannen som hadde funnet et nytt rom til meg likevel.

Men jeg så ikke noe poeng i å bytte rom halv tre om natta for å stå opp igjen klokka sju, så jeg ønsket ham og meg selv en god natt mens Ole Lukkøye krøp inn vinduet….

Litt pinlig var det neste morgen da jeg sto foran resepsjonen og leverte nøkkelen mens herr Hotelldirektør spurte hvordan natta hadde vært. Jeg la meg paddeflat og innrømmet den våte tildragelsen, og så på ansiktet hans at jeg øyeblikkelig var svartelistet fra Grand Hotel Malahide i Dublin på livstid! Uten direkte å si det slik, skjønte budskapet krystallklart. Jeg bør skaffe nytt pass og søke om navneendring før jeg tar inn på det fasjonable hotellet fra 1860 neste gang. Kanskje jeg burde prøve Sølmo…..?

Deretter gikk mine tanker til min venn Hans Jon som hadde lovet å være med på nattlige brannøvelser flere ganger tidligere….og en liten takknemlig hilsen oppover over at det aldri ble noe av…..før jeg med selvsyn fikk se hvilken skandale noen vannlitere fra et badekar hadde medført. Det kan tenkes det hadde vært morsommere med en brannøvelse – i hvert fall om ansvaret kunne deles med noen.

I ettertid har jeg ennå ikke mottatt erstatningskrav og jeg kom meg trygt tilbake uten å bli lynsjet av kelterne i Dublin. Jeg vurderer selvsagt en rekke tiltak for å anonymisere adressa, telefonnummer, ta ned postkassa, bytte mailadresse, slipe av fingeravtrykkene, flykte til Syria, Libya eller Kongo eller hva det måtte være…? På en annen side kan det vel hende at de for lengst har oppdaget at andre hotellrom rundt omkring i verden har sluk på badet og terskel mellom rommene? Ja, at de tar LITT selvkritikk? Det synes i hvert fall jeg!

Vesletass med fotballskoa

Vesletass med fotballskoa

April 3, 2014 Det var engang en Særping som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå til NAV engang da han ble stor nok til den slags. Gutten var også så liten at de kalte ham Vesletass. Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans til nabobyen og ville feste ham bort som servitør eller parkeringsvakt der Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen i Rolvsøy; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget bilvaskeren sin. Det var da bedre noe enn ikke noe, tenkte særpingen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; men lønn og klær ble det ikke talt om. 

Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt. Vesletass syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer, han var jo fra Særp, mente han. "Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen. "Skal jeg ikke ha noe til uniform da?" sa Veslefrikk. "Den korpsuniformen jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han. Lensmannen ga seg ikke, men han ga ham en billett til Fredrikstad stadion, og han skulle også få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han ut og strøk fluksens til nabobyen lenger ned ved elva. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt,var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter og et vann som var vanskelig å komme over. Men han måtte over, og så la han i vei med å svømme det beste han var kar for. Omsider kom han over vannet og oppdaget at han like godt kunne gått rundt for vannet var ikke så stort som han hadde trodd. Gutten hadde jo bodd ved Glommas bredd hele sitt liv og visste ikke at det gikk an å gå rundt. Sliten satte han seg ned for å få igjen pusten, da det plutselig sto en utlending foran ham. "Vær ikke redd du," sa utlending, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn! Jeg har kone og åtte barn og bor i en campingvogn på Lisleby!" "Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe ny uniform for," sa han. "Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du." "Ja, så får du få den da," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det enda en utlending der, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike. "Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa utlending. "Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe uniform for, hadde jeg møtt deg før, så -." "Det er verre for meg enn for deg," sa utlendingen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær." "Ja, så får du få den da," sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg like ved Traramoen, kom det til ham enda en utlending igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike. "Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn." "Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe uniform for; hadde jeg møtt deg før, så -." "Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen. Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa utlending, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme utlendingen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen. Det var det bare Art Ranger som kunne gjort, men hadde bodde helt nede på Øra, og dit var det alt for langt å gå! "Jeg har støtt hatt slik hug til å kunne drible og finte med fotball, og se at folk moret seg over lagspill," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fotball, som er slik at alle som kommer i nærheten av den må være med i leken," sa han. Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa utlendingen "du får ønske bedre for de andre skillingene." "Jeg har støtt hatt slik hug til å spille fotball i FFK og skyte straffe," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en hvit og rød uniform og fotballsko, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte." Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen." "Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet og bor i Fredrikstad og vanker langs Glommas bredd," sa Vesletass, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at når jeg går der kan ingen nekte meg det første jeg ber om." "Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa utlendingen, og så strøk han inn mellom haugene og moene oppover mot Lisleby og ble borte, og gutten la seg til å sove i Bratliparken, og neste dag kom han inn i byen med fotball og fotballutstyret sitt.

Først gikk han til en bilforhandleren og ba om en Lada – den fineste bilen han visste om, og hos en annen ba han om bensin og årsavgift, og et annet sted ba han om kebab i pita, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom byen som en staselig storkar og hadde både fotball og fotballutstyr og Lada og kebab. Da han hadde stripa frem og tilbake både langt, og lenger enn langt,ble han stoppet av lensmannen som han hadde tjent hos. "God dag, husbond," sa Vesletass med Ladaen, han stanset og hilste. "God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han. "Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Vesletass. "Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar og feier rundt i en Lada?""Å, det var nå så det," sa Vesletass. 4 "Er du så vellystig at du farer med fotballsko og FFK-drakt også?" sa lensmannen. "Ja, jeg har støtt hatt hug til å få skåre mål," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne fotballen her," sa han; "for den treffer alt jeg sikter på, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.
Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være sette embetet og hele Rolvsøy på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt og presist med et fotballspark. Men med det samme ballen føk avgårde, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Vesletass til å trikse med ballen og lensmannen måtte bare kaste seg med med spark og nikk og triks og snurr så tornene slet i ham; og gutten trikset og lensmannen med til han gråt og ba for seg, for fillene føk av ham og han hadde nesten ikke hadde en tråd på seg. "Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han trikset med ballen og speidet etter fotballagenter fra FFK og led ingen nød, men spiste og drakk øl langs bryggepromenaden, for ingen kunne si nei til det første han ba om. Men plutselig en dag sto lensmannen i døra. Han hadde klaget til fotballforbundet over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham. Nå hadde dommerkolleget bestemt at Vesletass skulle lide samme skjebne som en tidligere fotballtrener i FFK og dømmes for uheldig omgang med oppegående mennesker. Men i det samme de dro Vesletass over gangbrua, skulle den til å gå opp fordi en stor lekter skulle passere.

Akkurat mens de ventet på at brua skulle åpne fant Vesletass sjansen til å smette på seg fotballskoa, la fotballen tilrette og sikta etter lensmannen og hele hans følge. Skoa kunne aldri bomme med denne ballen og lensmannen og hele hans følge fikk et baklengsmål og bikket ut i elva akkurat i det lekteren passerte. Dette gikk så fort for seg at ingen kunne ane hva som hadde skjedd. Lekteren seilte over fjorden og ble borte for øynene på Vesletass. Siden ble han verken sett eller spurt, verken i Særp eller Rolvsøy eller noen annen plass.

Da brua senket seg lå veien til FFK åpen foran ham, men nå var han ikke til å stoppe med triksing og finting og han fant seg vel til rette på Kråkerøysiden i lange tider med dette. Etter langt og lenger enn langtgikk han trøtt av triksingen. FFK var sorgtunge av gjeld og ble enda tyngre i bena og tilslutt ville de ikke være med å leke mer.

 En vakker morgen da sola sto opp over byen, fikk han derfor hug til si heimlege strand. Han kom på at far hans var fra Særp og til å undre seg over hvordan det sto til med ham, satte han kursen over brua til Gamlebyen. Der på toppen fikk han se Særp og han felte en liten tåre som rant rett ned i elva under ham. Nordover skulle han og nordover dro han til han traff en blå-hvit kar med tall på ryggen. – Hvem er du og hvor spiller du, sa Vesletass. Da fikk han høre om andre baller og siden har ingen sett ham. Men det ryktes på dager som kom med motgang og usikre tider for FFK at det var en liten tass som nok kunne vært tatt på alvor en gang. Snippppp....

Møte med en dødssyk

September 12, 2014 Møtet med en dødssyk

Det var sen ettermiddag. Flyet var forsinket, en ikke uvanlig hendelse, - særlig i nord. Godt forberedt på dette hadde jeg brakt med meg kontorarbeid og satt fordypet i retting av en oppgave. Jeg lot støy og farende folk feie rundt i lokalet og jaktet på mening en tekst om problemstillinger, metode og drøftinger.
En eldre mann kom forsiktig balanserende med et glass øl og satte seg ned tvers overfor meg. Stille satt han og nippet i glasset og skuet med trist blikk rundt på de med reisende. Etter en stund reiste han seg forsiktig opp og ruslet stille avgårde. Glasset sto nesten fullt igjen på bordet. Jeg forsvant ned i oppgaven min igjen.

En halvtimes tid senere kom han tilbake, nikket og satte seg ned.

Han hadde fått ett år igjen å leve.

- Jeg så feil på klokka, sa han. - Dama sa at jeg var en time for tidlig ute.
 - Ok, nikket jeg og sank tilbake i arkene mine. Over brilleglasset mitt så jeg at den gamle nippet i glasset, så på meg, og ut på de travle med reisende. Det ble et oppbrudd i papirarbeidet mitt. Jeg fikk servert en matbit og la fra meg papirbunken. Jeg spiste litt av klissete rett og merket at han satt og så på meg fremdeles. Jeg begynte å undres på om han var sulten.
-Er det noe toalett her, sa han. Jeg forklarte veien. Han reiste seg forsiktig opp fra bordet og forsvant stille. Jeg dukket ned i matfatet igjen, men hadde ikke kommet mer enn noen tygg videre før han kom tilbake og seg stille ned ved bordet, tok en lang slurk av glasset og tittet på meg.
-Jeg kommer fra Svolvær, sa han. -Jeg har vært på sykehuset her i Tromsø, sa han. Masse undersøkelser, men jeg er frisk, altså!
-Mmmmm, sa jeg og slafset videre.
-De sier at jeg har svulst på hjernen, sa han. Han så etter en reaksjon fra meg. Jeg fikk plutselig mange alvorlige tanker i hodet.
-Hælvetes leger. Jeg har aldri i mitt liv vært syk. Ikke en eneste gang. Han nippet i glasset. Jeg tittet på ham. Han hadde en svært fyldig manke som var strøket elegant bakover. Jeg lurte på om det var tupé. Hvor gammel kunne han være? Jeg begynte å gjette litt for meg selv. 75 - eller kanskje eldre. Ansiktet var furet og værbitt med rolige trekk.
 -Ja, ja....det er sant. Jeg har jo besvimt et par ganger, men aldri har det feilt meg noen ting. Jeg har ikke vært forkjøla en gang! Nå sier de at de ikke kan gjøre noe for meg. De sier at jeg kanskje har ett år igjen,..... eller kanskje fem. Hælvetes leger. Bare unge pøbler som er overkåte på diagnoser! Jeg har aldri kjent meg i bedre form noen gang. Jeg er sikkert mye sprekere enn deg!
-Hmmm, sa jeg, - det kan nok hende.
-Nå skal jeg tilbake til sykehuset og få stråling i seks uker! Faen! Jeg er da ikke syk. Det eneste som feiler meg er det som skjer med meg når jeg får brev fra sykehuset om at jeg er dårlig. Men jeg kjenner meg ikke syk. Det er jo så mye rart i hodet på folk. Sikkert mye rart i hodet ditt også? Men jeg har aldri hatt vondt i hodet, - ikke en gang etter noen skarpe drammer og en fest. Aldri. Nå er jeg 67 år og jeg begynner å tenke på hva de helvetes legene finner ut og plager meg med. Jeg trengte ikke dette. Men nå vet jeg ikke hva jeg vil. Blir jeg det aller minste syk av den strålinga, så vil jeg ikke. Jeg er jo ikke syk!
-Huff, tenkte jeg, overgrep fra overivrige unge leger har totalt ødelagt livskvaliteten til denne mannen.
-Det er så mye vi kan dø av. Jeg har ikke tenkt så mye på det,- jeg er jo frisk. Feiler meg ingenting. Bare disse brevene som gjør at jeg begynner å tenke. Joda, jeg har vel besvimt et par ganger. En gang på Coopen. Da prøvde de å ta livet av meg. Jeg ble lagt inn, og etter en stund måtte jeg på do. Da banket de på døra og lurte på om jeg hadde stoff med meg. Jeg visste ikke hva de mente engang. Lesestoff? Men så spurte doktoren om jeg hadde tabletter eller narko med meg. Og så jeg da! Har vel nesten aldri tatt en tablett. De mente jeg hadde hatt slag. Fastlegen min sa at det var et drypp. Helvetes leger! De bare skremmer meg. Ja, jeg er jo 67 år og har aldri feilt noen ting. Nå skal jeg ha seks uker med stråling og de sier at de ikke kan gjøre noe for meg. Jeg er sikkert friskere enn deg til og med. Hvor gammel er du?
-Snart 62, sa jeg.
-Bare ungdommen. Vi vet jo ikke hva vi skal dø av og jeg kan leve lenge ennå. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.... Han sukket trist. Så startet historien om igjen for tredje gang.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var altså ikke veldig mye eldre enn meg selv om jeg syntes han så slik ut. Jeg tenkte på kameraten min som ble 49. Han fikk ett år etter diagnosen og levde i halvannet. Jeg så inn i ansiktet til den gamle og begynte å ane en fortvilelse. Han var dødssyk. Hadde kanskje ett år igjen, kanskje fem. Han kjente seg frisk og rask og ikke syk.
-Jeg sa til dem at jeg nok ikke kan løpe hundremeteren på ti blank, men kanskje på ti komma sju. Han smilte, men ble alvorlig igjen.
- Jeg er jo ikke syk. Jeg tror jeg lar det være..... eller kanskje jeg bør ta den strålingen. Jeg må hjem og tenke meg om.

For fjerde gang begynte han sykehistorien sin. Jeg syntes synd på ham. Han hadde sånn livsgnist, men noen unge, ivrige leger med diagnosekåthet hadde forringet hans gamle år. Han trengte ikke å vite hvor lenge han hadde igjen og han kjente seg ikke syk.
Mannen tok opp tobakken, Petterøe nr.3 og begynte å rulle seg en røyk. Han sa ikke noe, bare så på meg.
-Nei, jeg tror jeg går ut og tar meg en blås. Takk for praten, sa han. - Det var hyggelig å prate med deg.
Jeg hadde nesten ikke sagt et ord. Nå begynte tankene mine å spinne. Jeg kom til å tenke på Tom Andersen som sa at han aldri hadde møtt noen som hadde blitt bedre av en diagnose.

Drømmelæreren

Jeg vil velge mine elever selv. Da vil jeg ha de lydige elevene, de som sier ja og som alltid sitter stille. De som rekker opp handa når de ikke forstår og følger nøye med når jeg forklarer for dem. Jeg vil ha elever som viser interesse, er lette å motivere og på demokratisk måte fremmer sine synspunkter.
Elever som viser engasjement og tar ansvar for andre og bidrar til å fremme læringsprosesser. De som kan lite når jeg overtar dem, men som skårer stort på neste nasjonale prøve. De som har mest fremgang og som utnytter skoletiden sin optimalt. Jeg vil ha elever som er opptatt av sine kompetansemål, innretter seg etter klassens regler og behov og forstår at de må spille sammen med andre for å bli gode selv også.
Jeg vil ha de elevene som øver hjemme på de de lærte på skolen tidligere på dagen. Skolen trenger dem. Alle lærere vil trenge dem.
NHO foreslår at lærere skal lønnes etter resultatene de oppnår. Hver enkelt lærer skal vurderes og få et lokalt lønnstilbud som forteller dem, omverdenen og kollegene at de er blant de beste lærerne i verden. En slik lærer vil jeg være. Jeg vil være drømmelæreren til vår nye regjering og til NHO. 

Derfor ønsker jeg å plukke ut elevene mine selv. Det krever litt forarbeid, fordi jeg må lete litt etter dem. Kanskje jeg kan finne en hel klasse av dem dersom jeg leter på flere skoler. Planen er i hvert fall at det må gå an å få elever som gjør at det bare blir en drøm og en fryd å være lærer som kan slutte jobben før klokka 16 og ikke utfordrer meg på min fritid.

Imidlertid er det slik at det kan finnes flere som tenker som jeg. I så fall haster det litt. De andre elevene er det vel ikke så farlig med. De kan de nyutdannede og uerfarne ta seg av. Vi vet jo at mange av dem slutter likevel etter kort tid i yrket, men de bør jo kunne gjøre litt nytte for seg først. De kan få øve seg på de andre elevene og bli like gode som oss med lang erfaring og fartstid. Noe tøffe oppdrag bør de tåle. De som takler det, har fått god kompetanse på livets og skolens mangfold kan senere velge sine elever – og bli som oss! Det er jo ikke alle barn som passer inn i min drømmeklasse. Riktignok er det vel slik at vi som har holdt på en stund kanskje takler en utfordrende hverdag bedre, men vi fortjener jo litt bedre kår og lønn nå når vi trekker på årene.
I noen skoler arbeider lærerne i team. Flere lærere løser oppgaven med undervisning sammen.

Dersom jeg blir satt til en slik jobb, vil jeg ikke ha noe med elever som har problemer å gjøre. Elever som har mangelfull sosial kompetanse, er aggressive og utagerende, som bråker og forstyrrer og ødelegger gode læringsmiljø passer ikke inn i min drømmeklasse. Heller ikke elever som har manglende oppfølging hjemmefra, som ikke gjør lekser, sitter med dataspill utover kveldene, har dårlige læringsstrategier og skulker skolen vil jeg ha. Jeg vil også være betenkt over elever som må ha mye hjelp fordi de strever med læringsprosessene og trenger mer tid enn andre.

Skal jeg være en drømmelærer, skal elevene mine glede seg til skoledagen og være supermotiverte slik at de presterer optimalt. Dessuten vil jeg at alle foreldrene i drømmeklassen snakker vakkert og lojalt om læreren sin og forteller barna hvor flink jeg er. De skal stille på alle foreldremøter og fortelle slekt, naboer og venner at de har fått en drømmelærer til barnet sitt og at barnet går i den aller beste klassen i verden!

NHO har signalisert at lærere som har gode resultater skal være bedre betalt. En slik lærer vil jeg være! Ernas drømmelærer! Eller kanskje ikke?

Jenta i speilet

September 12, 2014

Det var fremdeles litt igjen av 11.september. Jeg hadde hatt en lang dag. Bak meg lå en intens konferanse og en tankevekkende samtalen med en dødssyk pasient på flyplassen. Jeg hadde ruslet stille og rolig fra Gardermoens travle flyhus for å finne bilen som sto parkert på P1. 40 m foran meg ruslet en annen passasjer med sin koffert på slep. Tankene min spant rundt alt jeg skulle gjøre i dagene fremover. Den andre og jeg holdt samme fart. Han svingte også inn på P1 og forsvant i retning av en bil aller lengst borte. Det var ikke andre å se. Mørket hadde senket seg og jeg håpet jeg husket hvor jeg hadde satt bilen. Det tok noen minutter å laste inn, justere GPS’en og sette på musikken.
Jeg famlet fram parkerings- og betalingskortet og holdt det i hånda mens jeg sakte rullet bort til utkjøringsautomaten. Den avkrevde 750 kr og jeg syntes et øyeblikk at det var temmelig umoralsk å kreve så mye for å gjøre ingenting. Litt småergerlig stappet jeg inn kortet og hentet ut kvitteringen. Jeg satte bilen i gir.

Hun sto der mens tårene trillet
og visste ikke hva hun skulle gjøre.

Plutselig hørte jeg et dunk i bilen bakfra. Det kjentes som noen hadde kjørt inn i meg bakfra. I sidespeilet så jeg en skygge, men ingen bil. I bakspeilet så jeg at bagasjeluka på bilen var åpen og at det sto et menneske bak der. Luka smalt igjen. Det var den lyden som hadde fanget meg. Jeg åpnet vinduet og tittet bakover. Det sto en jente der med en koffert i hånda. Hun rygget bakover. Var det min koffert? Jeg enset at bommen sto åpen og fant ut at det var klokt å komme seg på rett side av den før jeg fikk den i biltaket. Hadde hun tatt ut kofferten min?
Hun sto ved bommen, hadde trukket inn på siden, men sto som en statue rett opp og ned. Jeg åpnet bildøra og gikk bort til henne. Det var mørkt på plassen selv om den var flombelyst. Lyset falt rett ned og det var vanskelig å se ansiktet hennes før jeg kom helt bort til henne. Til min lettelse kjente jeg ikke igjen kofferten hun sto med. En liten grå koffert av Ryan Air-størrelse.

-Er det noe i veien, sa jeg. Jenta svarte ikke. Hun så ned og ristet på hodet.
-Kan jeg hjelpe deg med noe? Eller var det noe med bilen min?
-Jag mår inte bra, stotret hun fram på hakkete halvsvensk. Hun var i en ubestemmelig alder, et sted mellom 18 og 25 år, ca 1.70 høy. Kort, lyst hår, pent kledd med dongerijakke som var brettet opp ved håndleddene. Jenta var tynn, nesten mager med store sortmalte, blanke øyne i et blekt ansikt. Øynene var litt oppløst etter tårer. Hun snufset forsiktig, så på meg som et livredd rådyr og gjentok at hun ikke hadde det bra.
-Er du syk, sa jeg. Hun nikket og så ned.
-Venter du på noen? Jeg syntes det begynte å bli ubehagelig. Hun ristet på hodet.
-Jag vet inte, hakket hun fram. Dette gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg måtte finne ut hvor hun skulle og hvor hun kom fra.
-Hvor skal du? Trenger du skyss? Jeg vurderte om det var det hun var ute etter. Kanskje skulle hun til Oslo. Torde jeg å slippe henne inn i bilen?
-Jag vet inte, forsatte hun.
-Vet du ikke hvor du skal, undret jeg meg.
-Nei, sa hun. – Jag vet inte. Hun snufset igjen.
-Men hvor kommer du fra, da? spurte jeg og tenkte kanskje at hun var kommet med en buss på vei til flyplassen, eller var kommet med fly og ikke visste hvor hun var.
-Litauen, svarte hun stille.
-Er det noe jeg kan gjøre for deg? Prøvde jeg igjen. Det var sen kveld og jeg hadde noen mil hjem. Tankene fløy gjennom hodet mitt. Er hun en trafic-jente, en rømling, en eventyrer, en som vil prøve lykken, men som nå sto forvirret og forkommet i et fremmed land? Hva skulle jeg gjøre med henne. 

Jeg ble stående å se på henne. Egentlig en pen, ung dame med et nordisk utseende. Jeg kunne jo ikke ta henne med og slippe henne av i Oslo. Jeg har hørt mange slike historier. Jeg tenkte at hun ville bli et lett bytte for uartige miljøer der. Hun så ned i bakken, opp på meg.
 -Jag må tenke litt, sa hun.
-Ja, gjør det, men si fra dersom du trenger hjelp, sa jeg og kjente at jeg også var i ferd med å bli ganske hjelpeløs selv. Hun så ut til å være i dårlig form og begynte å virke litt ubalansert. Kanskje var hun ruset. Det luktet noe jeg ikke kunne identifisere fra pusten hennes. Hun tok tak i rekkverket ved bommen, så på meg med dette rådyrblikket. Trist.
-Jag må tenke meg om, hakket hun fram igjen.
-Ok, sa jeg. – men da må jeg bare kjøre videre, sa jeg. – Lykke til!

Hundre meter lenger bort så jeg i speilet at hun fremdeles sto der. Jeg hadde vondt av henne. Hun var ikke frisk og trengte hjelp. Jeg ringte 02800 og fikk omsider tak i Ringerike politidistrikt. Etter en omstendig og lengre forklaring lovte de å se etter henne.
-Hun trenger hjelp, sa jeg. Jeg tror det haster. Hun kan ikke stå der! Mulig hun er ruset?
-Takk for at du ringte, sa betjenten. – Vi skal se etter henne. Han la på.

Jeg hadde jenta i speilet hele veien hjem.

Det var en lang vei hjem. Den forkomne jenta satt liksom i bilen min og fortalte uendelig mange bedrøvelig historier som fantasien min hjalp henne med. Jeg så dette pene, men triste og forkomne ansiktet på frontruta hele veien, og i speilet så jeg henne stå bak meg urørlig med den lille kofferten sin hele veien hjem. Kunne jeg gjort noe annet? Jeg kunne jo ikke tatt henne med meg? Hva skulle jeg gjøre dersom hun ville bli med et stykke? Sette henne av i Oslo? På en bensinstasjon? Jeg argumenterte og spekulerte. Jeg ble ikke kvitt henne. Hun er der fremdeles.