Hotellnatt i Malahide

Det hadde vært en trivelig kveld ved avslutningen av en forskerkonferanse. Kvelden hadde begynt tidlig, men tiden gikk fort. Et glass i ny og ne, god middag, hjemmelaget humor og en viss lettelse over at både talere, innlegg, debatter og valg av nytt styre var landet, preget kvelden.

Ettersom jeg har en del overnattinger på hoteller gjennom året, var jeg litt misfornøyd med rommet jeg hadde fått. Det var trangt og vinduene lot seg ikke åpne. Men heldigvis så badet delikat ut med fliser på golv og vegger og et stort, og dypt badekar tok det meste av plassen. Kveldene i forveien hadde vært travle og de aller fleste fant senga like sent som meg selv. Da jeg tørnet inn den siste kvelden var klokka begynt å nærme seg halv to - og det var natt.

Grand Hotel, Malahide

Jeg var oppspilt etter en hyggelig kveld, men også litt preget av en rask spasertur før middag sammen med noen kolleger. Jeg hadde en sommerskadet ankel som hadde lett for å hovne opp etter for mye anstrengelse, og merket nå at det strammet godt rundt ankelen. Den så hoven ut på begge sider og jeg fikk en ide om at den kunne ha godt av å benytte et sent badekartilbud. Jeg åpnet derfor kranene og lot vanne strømme varmt og heftig ned i karet mens jeg kledde av meg og kastet et blikk på pc'n for å sjekke siste innkomne mail mens vannet steg i karet ute på badet.

Døra sto på gløtt, men jeg hørte ikke at det rant fra kranen. Hørselen er ikke lenger hva den har vært. Etter noen minutter husket jeg på badevannet og snur hodet mot badedøra. Deretter begynte ting å skje temmelig raskt! Ut fra badet kom det nærmest en tsunami med vann strømmende ut på det teppelagte golvet. En liten bølge av varmt badevann sugde seg sultent ned i teppet som ikke klarte å ta imot bølgen som kom vaskende ut fra døra. Jeg spratt opp og stormet inn på badet som var fullt av vann. Ingen sluk å se og overløpsrøret på badekaret var tydeligvis tett! Jeg fikk kastet meg fram og stengt kranene, rev ned alle håndlklærne som var tilgjengelig og la i døråpningen. Mens karet tømte seg gikk jeg ut i rommet og forsøkte å skyfle vannet tilbake til badet med det friske benet mitt. Det var heller ingen dørstokk mellom rommene og jeg kjente igjen fornemmelsen fra barndommens demningsbygging hvor vi gjorde akkurat dette med sølevannet i vårløsningen.

Men så fikk jeg noen andre tanker. Karet var nesten halvtomt da jeg kom til å tenke på at jeg likevel burde bruke noe av dette vannet til det formålet som var tenkt. Jeg satte derfor proppen på plass og jumpet ned i karet. To minutter etter banket det kraftig på døra og jeg fant det formålstjenlig å stå opp av karet i tilfelle jeg ble invadert av noen som hadde ubehag av vannet som etterhvert forsvant sakte gjennom golvet. Jeg hadde ikke før fått på meg underbuksa, før telefonen på nattbordet ringte. En mannsstemme som kjempet med å holde seg rolig spurte om allting var ok inne hos meg. Jeg svarte bekreftende på det, men at det hadde vært et lite uhell med badekaret. Han ville komme på besøk øyeblikkelig og jeg åpnet døra.

Der sto en hotellmann i dress med mobiltelefon. Han trengte seg inn i rommet mens jeg forklarte så godt det lot seg gjøre om uhellet. Deretter spurte jeg om noen i rommet under var sjenert av lekkasjen. Jeg fikk da en knapp tilbakemelding om at det ikke var noe rom rett under, men at vannet silte ned i foajeen hvor han hadde fått satt opp forskjellige bøtter for å ta av for syndfloden. Fyren stormet ut for å finne mer å tørke med mens jeg kledde på meg litt klær og begynte å vri opp vann fra håndklærne. Det ante meg at det nærmet seg en liten katastrofe og så for meg et erstatningskrav med sju siffer! Minst!

Etter noen sekunder kom han tilbake med en annen mann fra personalet og mange flere håndklær og laken som vi satte i gang tørkeprosessen med. Men dessverre var nok det aller meste av vannet allerede trukket godt ned i golvet på vei mot bøttene i foajeen under. Klokka nærmet seg 02.00 og Ole Lukkøye var nå svært fraværende. Hotellmannen virket fremdeles litt fortvilet og lurte på hvilket tidspunkt jeg hadde tenkt å forlate hotellet på. Han hadde ikke flere ledige rom og lurte på om jeg holdt natten ut i denne sumpen. Jeg svarte at senga var tørr og at jeg skulle forlate åstedet tidlig neste morgen – om bare noen få timer, og det gikk helt fint å være i rommet! Skulle jo bare mangle ettersom det var jeg som hadde skapt problemene. Jeg var beredt på å ta all straff jeg kunne få…..men rakk å sende noen mail fram og tilbake til min kollega et annet sted på hotellet og fortelle om tildragelsen og at jeg forberedte meg på «korsfestelse» dagen etter. Han var fremdeles våken, men lo seg i søvn den natta. Det forsøkte jeg også, men ble et kvarter ut i søvnen vekket av den mørkkledde hotellmannen som hadde funnet et nytt rom til meg likevel.

Men jeg så ikke noe poeng i å bytte rom halv tre om natta for å stå opp igjen klokka sju, så jeg ønsket ham og meg selv en god natt mens Ole Lukkøye krøp inn vinduet….

Litt pinlig var det neste morgen da jeg sto foran resepsjonen og leverte nøkkelen mens herr Hotelldirektør spurte hvordan natta hadde vært. Jeg la meg paddeflat og innrømmet den våte tildragelsen, og så på ansiktet hans at jeg øyeblikkelig var svartelistet fra Grand Hotel Malahide i Dublin på livstid! Uten direkte å si det slik, skjønte budskapet krystallklart. Jeg bør skaffe nytt pass og søke om navneendring før jeg tar inn på det fasjonable hotellet fra 1860 neste gang. Kanskje jeg burde prøve Sølmo…..?

Deretter gikk mine tanker til min venn Hans Jon som hadde lovet å være med på nattlige brannøvelser flere ganger tidligere….og en liten takknemlig hilsen oppover over at det aldri ble noe av…..før jeg med selvsyn fikk se hvilken skandale noen vannlitere fra et badekar hadde medført. Det kan tenkes det hadde vært morsommere med en brannøvelse – i hvert fall om ansvaret kunne deles med noen.

I ettertid har jeg ennå ikke mottatt erstatningskrav og jeg kom meg trygt tilbake uten å bli lynsjet av kelterne i Dublin. Jeg vurderer selvsagt en rekke tiltak for å anonymisere adressa, telefonnummer, ta ned postkassa, bytte mailadresse, slipe av fingeravtrykkene, flykte til Syria, Libya eller Kongo eller hva det måtte være…? På en annen side kan det vel hende at de for lengst har oppdaget at andre hotellrom rundt omkring i verden har sluk på badet og terskel mellom rommene? Ja, at de tar LITT selvkritikk? Det synes i hvert fall jeg!