Jenta i speilet

September 12, 2014

Det var fremdeles litt igjen av 11.september. Jeg hadde hatt en lang dag. Bak meg lå en intens konferanse og en tankevekkende samtalen med en dødssyk pasient på flyplassen. Jeg hadde ruslet stille og rolig fra Gardermoens travle flyhus for å finne bilen som sto parkert på P1. 40 m foran meg ruslet en annen passasjer med sin koffert på slep. Tankene min spant rundt alt jeg skulle gjøre i dagene fremover. Den andre og jeg holdt samme fart. Han svingte også inn på P1 og forsvant i retning av en bil aller lengst borte. Det var ikke andre å se. Mørket hadde senket seg og jeg håpet jeg husket hvor jeg hadde satt bilen. Det tok noen minutter å laste inn, justere GPS’en og sette på musikken.
Jeg famlet fram parkerings- og betalingskortet og holdt det i hånda mens jeg sakte rullet bort til utkjøringsautomaten. Den avkrevde 750 kr og jeg syntes et øyeblikk at det var temmelig umoralsk å kreve så mye for å gjøre ingenting. Litt småergerlig stappet jeg inn kortet og hentet ut kvitteringen. Jeg satte bilen i gir.

Hun sto der mens tårene trillet
og visste ikke hva hun skulle gjøre.

Plutselig hørte jeg et dunk i bilen bakfra. Det kjentes som noen hadde kjørt inn i meg bakfra. I sidespeilet så jeg en skygge, men ingen bil. I bakspeilet så jeg at bagasjeluka på bilen var åpen og at det sto et menneske bak der. Luka smalt igjen. Det var den lyden som hadde fanget meg. Jeg åpnet vinduet og tittet bakover. Det sto en jente der med en koffert i hånda. Hun rygget bakover. Var det min koffert? Jeg enset at bommen sto åpen og fant ut at det var klokt å komme seg på rett side av den før jeg fikk den i biltaket. Hadde hun tatt ut kofferten min?
Hun sto ved bommen, hadde trukket inn på siden, men sto som en statue rett opp og ned. Jeg åpnet bildøra og gikk bort til henne. Det var mørkt på plassen selv om den var flombelyst. Lyset falt rett ned og det var vanskelig å se ansiktet hennes før jeg kom helt bort til henne. Til min lettelse kjente jeg ikke igjen kofferten hun sto med. En liten grå koffert av Ryan Air-størrelse.

-Er det noe i veien, sa jeg. Jenta svarte ikke. Hun så ned og ristet på hodet.
-Kan jeg hjelpe deg med noe? Eller var det noe med bilen min?
-Jag mår inte bra, stotret hun fram på hakkete halvsvensk. Hun var i en ubestemmelig alder, et sted mellom 18 og 25 år, ca 1.70 høy. Kort, lyst hår, pent kledd med dongerijakke som var brettet opp ved håndleddene. Jenta var tynn, nesten mager med store sortmalte, blanke øyne i et blekt ansikt. Øynene var litt oppløst etter tårer. Hun snufset forsiktig, så på meg som et livredd rådyr og gjentok at hun ikke hadde det bra.
-Er du syk, sa jeg. Hun nikket og så ned.
-Venter du på noen? Jeg syntes det begynte å bli ubehagelig. Hun ristet på hodet.
-Jag vet inte, hakket hun fram. Dette gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg måtte finne ut hvor hun skulle og hvor hun kom fra.
-Hvor skal du? Trenger du skyss? Jeg vurderte om det var det hun var ute etter. Kanskje skulle hun til Oslo. Torde jeg å slippe henne inn i bilen?
-Jag vet inte, forsatte hun.
-Vet du ikke hvor du skal, undret jeg meg.
-Nei, sa hun. – Jag vet inte. Hun snufset igjen.
-Men hvor kommer du fra, da? spurte jeg og tenkte kanskje at hun var kommet med en buss på vei til flyplassen, eller var kommet med fly og ikke visste hvor hun var.
-Litauen, svarte hun stille.
-Er det noe jeg kan gjøre for deg? Prøvde jeg igjen. Det var sen kveld og jeg hadde noen mil hjem. Tankene fløy gjennom hodet mitt. Er hun en trafic-jente, en rømling, en eventyrer, en som vil prøve lykken, men som nå sto forvirret og forkommet i et fremmed land? Hva skulle jeg gjøre med henne. 

Jeg ble stående å se på henne. Egentlig en pen, ung dame med et nordisk utseende. Jeg kunne jo ikke ta henne med og slippe henne av i Oslo. Jeg har hørt mange slike historier. Jeg tenkte at hun ville bli et lett bytte for uartige miljøer der. Hun så ned i bakken, opp på meg.
 -Jag må tenke litt, sa hun.
-Ja, gjør det, men si fra dersom du trenger hjelp, sa jeg og kjente at jeg også var i ferd med å bli ganske hjelpeløs selv. Hun så ut til å være i dårlig form og begynte å virke litt ubalansert. Kanskje var hun ruset. Det luktet noe jeg ikke kunne identifisere fra pusten hennes. Hun tok tak i rekkverket ved bommen, så på meg med dette rådyrblikket. Trist.
-Jag må tenke meg om, hakket hun fram igjen.
-Ok, sa jeg. – men da må jeg bare kjøre videre, sa jeg. – Lykke til!

Hundre meter lenger bort så jeg i speilet at hun fremdeles sto der. Jeg hadde vondt av henne. Hun var ikke frisk og trengte hjelp. Jeg ringte 02800 og fikk omsider tak i Ringerike politidistrikt. Etter en omstendig og lengre forklaring lovte de å se etter henne.
-Hun trenger hjelp, sa jeg. Jeg tror det haster. Hun kan ikke stå der! Mulig hun er ruset?
-Takk for at du ringte, sa betjenten. – Vi skal se etter henne. Han la på.

Jeg hadde jenta i speilet hele veien hjem.

Det var en lang vei hjem. Den forkomne jenta satt liksom i bilen min og fortalte uendelig mange bedrøvelig historier som fantasien min hjalp henne med. Jeg så dette pene, men triste og forkomne ansiktet på frontruta hele veien, og i speilet så jeg henne stå bak meg urørlig med den lille kofferten sin hele veien hjem. Kunne jeg gjort noe annet? Jeg kunne jo ikke tatt henne med meg? Hva skulle jeg gjøre dersom hun ville bli med et stykke? Sette henne av i Oslo? På en bensinstasjon? Jeg argumenterte og spekulerte. Jeg ble ikke kvitt henne. Hun er der fremdeles.