Vesletass med fotballskoa

Vesletass med fotballskoa

April 3, 2014 Det var engang en Særping som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå til NAV engang da han ble stor nok til den slags. Gutten var også så liten at de kalte ham Vesletass. Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans til nabobyen og ville feste ham bort som servitør eller parkeringsvakt der Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen i Rolvsøy; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget bilvaskeren sin. Det var da bedre noe enn ikke noe, tenkte særpingen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; men lønn og klær ble det ikke talt om. 

Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt. Vesletass syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer, han var jo fra Særp, mente han. "Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen. "Skal jeg ikke ha noe til uniform da?" sa Veslefrikk. "Den korpsuniformen jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han. Lensmannen ga seg ikke, men han ga ham en billett til Fredrikstad stadion, og han skulle også få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han ut og strøk fluksens til nabobyen lenger ned ved elva. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt,var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter og et vann som var vanskelig å komme over. Men han måtte over, og så la han i vei med å svømme det beste han var kar for. Omsider kom han over vannet og oppdaget at han like godt kunne gått rundt for vannet var ikke så stort som han hadde trodd. Gutten hadde jo bodd ved Glommas bredd hele sitt liv og visste ikke at det gikk an å gå rundt. Sliten satte han seg ned for å få igjen pusten, da det plutselig sto en utlending foran ham. "Vær ikke redd du," sa utlending, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn! Jeg har kone og åtte barn og bor i en campingvogn på Lisleby!" "Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe ny uniform for," sa han. "Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du." "Ja, så får du få den da," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det enda en utlending der, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike. "Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa utlending. "Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe uniform for, hadde jeg møtt deg før, så -." "Det er verre for meg enn for deg," sa utlendingen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær." "Ja, så får du få den da," sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg like ved Traramoen, kom det til ham enda en utlending igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike. "Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn." "Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe uniform for; hadde jeg møtt deg før, så -." "Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen. Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa utlending, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme utlendingen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen. Det var det bare Art Ranger som kunne gjort, men hadde bodde helt nede på Øra, og dit var det alt for langt å gå! "Jeg har støtt hatt slik hug til å kunne drible og finte med fotball, og se at folk moret seg over lagspill," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fotball, som er slik at alle som kommer i nærheten av den må være med i leken," sa han. Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa utlendingen "du får ønske bedre for de andre skillingene." "Jeg har støtt hatt slik hug til å spille fotball i FFK og skyte straffe," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en hvit og rød uniform og fotballsko, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte." Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen." "Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet og bor i Fredrikstad og vanker langs Glommas bredd," sa Vesletass, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at når jeg går der kan ingen nekte meg det første jeg ber om." "Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa utlendingen, og så strøk han inn mellom haugene og moene oppover mot Lisleby og ble borte, og gutten la seg til å sove i Bratliparken, og neste dag kom han inn i byen med fotball og fotballutstyret sitt.

Først gikk han til en bilforhandleren og ba om en Lada – den fineste bilen han visste om, og hos en annen ba han om bensin og årsavgift, og et annet sted ba han om kebab i pita, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom byen som en staselig storkar og hadde både fotball og fotballutstyr og Lada og kebab. Da han hadde stripa frem og tilbake både langt, og lenger enn langt,ble han stoppet av lensmannen som han hadde tjent hos. "God dag, husbond," sa Vesletass med Ladaen, han stanset og hilste. "God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han. "Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Vesletass. "Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar og feier rundt i en Lada?""Å, det var nå så det," sa Vesletass. 4 "Er du så vellystig at du farer med fotballsko og FFK-drakt også?" sa lensmannen. "Ja, jeg har støtt hatt hug til å få skåre mål," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne fotballen her," sa han; "for den treffer alt jeg sikter på, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.
Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være sette embetet og hele Rolvsøy på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt og presist med et fotballspark. Men med det samme ballen føk avgårde, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Vesletass til å trikse med ballen og lensmannen måtte bare kaste seg med med spark og nikk og triks og snurr så tornene slet i ham; og gutten trikset og lensmannen med til han gråt og ba for seg, for fillene føk av ham og han hadde nesten ikke hadde en tråd på seg. "Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han trikset med ballen og speidet etter fotballagenter fra FFK og led ingen nød, men spiste og drakk øl langs bryggepromenaden, for ingen kunne si nei til det første han ba om. Men plutselig en dag sto lensmannen i døra. Han hadde klaget til fotballforbundet over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham. Nå hadde dommerkolleget bestemt at Vesletass skulle lide samme skjebne som en tidligere fotballtrener i FFK og dømmes for uheldig omgang med oppegående mennesker. Men i det samme de dro Vesletass over gangbrua, skulle den til å gå opp fordi en stor lekter skulle passere.

Akkurat mens de ventet på at brua skulle åpne fant Vesletass sjansen til å smette på seg fotballskoa, la fotballen tilrette og sikta etter lensmannen og hele hans følge. Skoa kunne aldri bomme med denne ballen og lensmannen og hele hans følge fikk et baklengsmål og bikket ut i elva akkurat i det lekteren passerte. Dette gikk så fort for seg at ingen kunne ane hva som hadde skjedd. Lekteren seilte over fjorden og ble borte for øynene på Vesletass. Siden ble han verken sett eller spurt, verken i Særp eller Rolvsøy eller noen annen plass.

Da brua senket seg lå veien til FFK åpen foran ham, men nå var han ikke til å stoppe med triksing og finting og han fant seg vel til rette på Kråkerøysiden i lange tider med dette. Etter langt og lenger enn langtgikk han trøtt av triksingen. FFK var sorgtunge av gjeld og ble enda tyngre i bena og tilslutt ville de ikke være med å leke mer.

 En vakker morgen da sola sto opp over byen, fikk han derfor hug til si heimlege strand. Han kom på at far hans var fra Særp og til å undre seg over hvordan det sto til med ham, satte han kursen over brua til Gamlebyen. Der på toppen fikk han se Særp og han felte en liten tåre som rant rett ned i elva under ham. Nordover skulle han og nordover dro han til han traff en blå-hvit kar med tall på ryggen. – Hvem er du og hvor spiller du, sa Vesletass. Da fikk han høre om andre baller og siden har ingen sett ham. Men det ryktes på dager som kom med motgang og usikre tider for FFK at det var en liten tass som nok kunne vært tatt på alvor en gang. Snippppp....