Jeg var på vei til Island. Mange år siden sist. Den gangen var det en blandet opplevelse ettersom det var en forskerkonferanse som foregikk i kjelleren på høgskolen i Rekjavik. Den eneste muligheten til å se landet den gangen var en 20 minutters video om øya. Den kunne vi like godt sett hjemme på tv.
Denne gangen ble jeg bedt om å delta i en forskningsgruppe med deltakere fra ulike andre land. Et spennende oppdrag som jeg krysset av i almanakken tidlig på våren og bestilte flybilletter før jeg visste hvor vi skulle. Utfordringen var at dette var et lavprisbudsjettert program hvor hver enkelt deltaker fikk en sum penger som skulle dekke reise frem og tilbake. Dessuten skulle hendelsen skje på Island som nok er et av Europas dyreste land å reise til. For å gjøre det ekstra billig valgte jeg å sømfaret nettet for virkelig å støvsuge de billigste rutene. Jeg havnet i klørne på travellink.no og fant billetter godt under budsjettet. Det første møte skulle starte i 13-tiden og ettersom Island ligger to timer etter vårt eget, fant jeg ut at jeg like godt kunne reise tidlig samme dag. Oslo er alltid en utfordring på morgenen og jeg startet derfor i femtiden for å sikre meg mot lange køer og utforutsette hendelser. Jeg parkerte på P2 på Gardermoen og slepte kofferten til innsjekking. Så startet moroa.
Nei, min koffert var ikke registrert i billettbestillingen. – Hvor har du kjøpt billett, spurte den elskverdige agenten bak skranken på Gardermoen.
- Jeg har brukt Travellink, sa jeg og så troskyldig ut. Hun sukket. – Å ja, sa hun. De selger bare light-billetter og der er det ikke noen koffert medregnet. De pleier ikke å si ifra om dette, svart hun blidt.
Så vet jeg altså det. Dermed ble jeg opplyst om at dette firmaet fanget opp bare slike såkalte light-billetter. Det betydde altså at bagasje må betales i tillegg. Mye i tillegg. Men kofferten min måtte jeg ha med, og angret i noen lange sekunder på at jeg ikke hadde valgt den lille utgaven jeg kunne ha inne i flyet. 600 kroner fattigere og billetten var ikke lenger en billigbillett. Kofferten var verdt en tur/retur til Trondheim med Norwegian allerede på fremturen til Island! Det ante meg at returen et par dager senere ville få samme utfall. Jeg hadde rett og følte meg snytt og lurt av et selskap som ikke informerte tydelig om slike ting. Dessuten var koffertvekten redusert til 6 kg, selv om jeg alltid har hatt 23 kg på SAS-flyene jeg bruker. Men nå var jeg på vei.
Anvisningen om hvordan jeg skulle ta meg fra Keflavik til Reykjavik var detaljert og tydelig med kart, linker til billettkjøp og nummer på bussene. Kjapt så jeg at jeg måtte bytte buss underveis, men slikt kan man jo tåle. Jeg stilte meg i billettkøen og da det omsider ble min tur viste jeg fram mitt detaljerte brev og bestilte billett. Neida, det kunne jeg ikke få i billettskranken. Den måtte jeg kjøpe i en kiosk på flyplassen. Jeg viste fram dokumentet til pølseselgeren som etter en noe forvirrende forklaring ga meg billett og forkynte at jeg hadde omtrent 40 minutter på å finne bussen. Den skulle gå utenfor bygget, sa hun og pekte mot utgangen. – hold til venstre, sa hun.
Det viste seg at dette slett ikke var en flybuss, men en «melkerute» som kjørte rundt overalt der det fantes veier. En ivrig sjåfør skjønte ikke så mye av dokumentet mitt, men mente jeg var på riktig vei. Deretter forsøkte han å sette personlig rekord på distansen. Bråstopp foran kryss og gassen i bånn i rundkjøringer. Begge deler var det mange av. Riktig mange. Jeg klorte meg fast så godt jeg kunne. Mulig han satte ny rekord, men han var svært vennlig og forklarte meg at jeg skulle ta buss nr. 1 når han stoppet.
Buss nr. 1 hadde nok en sjåfør av samme kategori. Må ha vært broren, eller en fetter. Alle sjåførene så like ut og snakket dårlig engelske og islandsk (tror jeg). Det så ut som de kom fra Albania eller der omkring. Forskjellen var at neste sjåfør kjørte inne i bytrafikken og hadde neppe hatt mange kjøretimer med buss. Jeg begynte å tenke på den gangen jeg selv kjørt opp til minibusslappen hvor en av hovedoppgavene var å kjøre komfortabelt for passasjerene. Her var det will west og cowboytakter så det holder. Bakhjulene dumpet over fortauskanter og han holdt på å kollidere to ganger i trange kryss mens han glemte at bakdøra sto oppe. Rimelig busssyk ankom vi en ny terminal. Jeg dro fram dokumentet mitt og bad tynt om råd til å komme videre. Vi hadde kjørt i nesten to timer og nå sto jeg fast. Sjåføren ristet på hodet og hakket på elendig engelsk at han ikke kunne hjelpe. Han visste ingenting om buss nr 6 eller 26 eller…. For det var nok et annet busselskap. Han anbefalte meg å prøve buss nr 3 som kunne ta meg med til en annen terminal.
Jeg virret rundt en liten stund og fant en slik buss. Etter en ny forklaringsrunde mente han at jeg var på sporet. Jeg skulle bli med ham til Mjødd. Billetten jeg hadde var ennå gyldig. Det var bare å kaste seg på. Og det gjorde jeg og holdt meg fast så godt jeg kunne. Her gikk det også unna. Da jeg dumpet ut av bussen på nok en terminal var jeg sliten og sjøsyk. Mobilkartet viste at jeg kunne snart være halvveis. En vennlig dame bak en glassluke fant ut at det ble en og en halv time å vente på buss nr. 57, men jeg kunne få en gratis kopp kaffe mens jeg ventet. Dessuten forbarmet hun seg over kofferten min som tok hånd om mens jeg ventet. Jeg takket og smilte så blidt jeg kunne og ruslet ut for å orientere meg. Terminalen lå ved et Netto kjøpesenter og slentret innom for å finne noe å spise. Etter å ha gnagd i meg en seig bagett lette jeg etter et sted å sitte og vente. Slikt var det ikke mye av, men jeg fant en ventilbinge ved kjøpesenteret som jeg dumpet ned på. Fem minutter senere senset jeg at jeg fikk selskap. En sliten dame i slutten av førtiårene satte seg ved siden av meg med en boks øl i hånden og et slitent blikk. Hun var pen i tøyet og tviholdt på en mobiltelefon og en liten håndveske Hun lurte på hvem jeg var og jeg lirket ut en begrenset miniversjonen av hvorfor jeg var der. Damen var godt beruset og pratet i vei. Høflig spurte jeg om hva hun drev på med til livets opphold. Hun sukket litt og sa at hun var mor til to tenåringer. Det fikk visst holde. Jeg samtykket. Et krevende oppdrag.
- Nei, jeg driver og tegner litt, sa hun.
- Hva tegner du, spurte jeg.
- Alt mulig, svarte hun. – jeg er litt sånn…..syk i hodet,…litt rar, skjønner du.
- Ok, sa jeg, ikke særlig overrasket.
Vi pratet litt hverdagslig om islendere og nordmenn, vikinger, innvandring og skotøy og litt om øl før hun reiste seg brått og gikk.
Jeg fant buss nr 57. Nesten fem timer var gått og det var fortsatt nesten fem mil igjen til målet. Jeg hadde allerede angret mange ganger på at jeg dro og hjemlengselen økte. Dette var også en «melkerute» og en undersjøisk tunnel på lengde med Oslofjordtunnelen. Jeg ante ikke stort om hvor jeg skulle gå av. Det var blitt langt på ettermiddagen og møtet burde vel nå nærme seg slutten. Jeg ringte vertskapet som forklarte at jeg skulle gå av ved biblioteket. Det var der de holdt til. Sjåføren ante ikke hvor det var, men slapp meg av der han trodde jeg kunne finne noen å spørre. Flaks! Noen minutter senere hilste jeg på mine kolleger, jeg rakk å presentere meg og så var møtedagen over.
Jeg hadde allerede begynt å grue meg til hjemturen. Flyet skulle gå 8.30 og jeg var mange, mange mil unna uten særlig tydelig bussforbindelse. Plan B begynte å klekkes ut i hodet mitt.
Jeg innrømmet for meg selv at det ville bli en tøff øvelse å komme seg flyplassen så tidlig på fredag morgen. I ettertid burde den lokalkjente forstått dette ettersom hun hadde satt opp all informasjon om reisene til dette møtet, men «glemte» returen. Nå hadde jeg for lengst begynt å innse at hun nok ikke hadde forutsetninger for å drive reisebyrå etter at jeg selv var nødt til nærmest å finne fram på egen hånd, men hun skulle sjekke med alle sine kjente om noen kunne få meg til bussen i Reykjavik den neste morgenen. Tvilen hadde allerede grepet dypt inn i hodet mitt og jeg fant ut at jeg måtte finne ut av dette selv. Ettersom flyet skulle gå fra Keflavik 08.30 og det ble oppfordret til å være tilstede minst to timer før, kastet jeg meg over nettsidene til booking.com for å konstruere en tidlig fluktrute. Da dama kom tilbake og bekreftet at hun ikke kunne hjelpe meg, bestilte jeg hotell ved flyplassen og begynte å spekulere på hvordan jeg skulle komme meg dit neste dag, en kveld i forveien. Vertskapet var behjelpelig med å finne bussruter og rotet 20 min med å finne at flybussen ikke gikk fra samme sted som lokalbussen stoppet. Rutetidene tydet på at jeg hadde ca 20 min på meg til å finne en flybuss som skulle gå fra ett eller annet sted dersom jeg fant en taxi som kunne ta meg dit. Tja?
10 minutter i forkant stilte jeg meg i busskuret. Det regnet. Det var kaldt. Det kom ingen buss. Plan C begynte å klekkes ut. Jeg var sliten og trøtt og begynte å spekulere på om jeg skulle rusle bort til en bensinstasjon like bortenfor og forsøke å friste noen til å kjøre meg til hotellet på Keflavik for blodpris. Jeg tenkte bare på å komme meg bort fra dette stedet og hele Islandet så fort som mulig, - koste hva det ville. Dette orket jeg ikke mer. Mens jeg sto der i dype tanker og gjorde finurlige planer kom bussen i stor fart, nesten 30 minutter forsinket. Sjåføren bråbremset og startet «melkeruta» tilbake. Jeg smurte meg inn med et tykt lag tålmodighet og håpet bare ikke en vulkan eller noe eksploderte de neste minuttene slik at jeg måtte bli der resten av sommeren. Denne sjåføren var skolert på samme kjøreskole. Han kjørt på delvis rødt lyst, overså full-stoppskilter og ga gass så det holdt til nye rundetider i hver rundkjøring. Tre passasjerer ble plukket opp. Det var to fra før.
Omtrent halvveis kom en engelsk ungdom fram til sjåføren og gjorde oppmerksom på at bagasjeluka på siden av bussen sto oppslått. Sjåføren mumlet sukkende og oppgitt, kledde på seg topplue og ség sakte ut av bussen og ut i regnværet. Som om han ikke hadde problemer nok. Hver gang han åpnet døra, måtte han streve med å få den igjen. Det var noe galt med hydraulikken og han ville vel fryse i hjel eller drukne om døra ble stående åpen i regnværet. Etter noen tunge skritt opp og ned på busstrinnene, bandt han seg fast i stolsetet med sikkerhetsbeltet og fortsatte turen. Jeg hadde allerede begynt å gi opp å nå neste buss. Etter denne var det en og en halv time til neste flybuss som skulle gå fra ett eller annet ukjent sted. Jeg begynte på plan D. Kanskje jeg kunne finne en drosje der bussen stoppet og forsøke å forhandle meg fram til en overkommelig pris til hotellet på Keflavik?
Da bussen stoppet sto det en enslig drosje, Toypota Landcruiser, midt på en stor parkeringsplass med tente Taxilys på taket. Jeg halte kofferten med meg og nikket til sjåføren. Det var en hun som spratt ut og skinte som en solstråle i dette triste, kalde kveldsregnet. Jeg forklarte problemet og spurte hva hun skulle ha for å kjøre helt ut til Keflavik. Uten å blunke sa hun 16 000 kr. Rask hoderegning omgjorde dette til ca 1500 norske kroner. Jeg fikk en diskusjon i hodet som allerede hadde begynt å verke mer. Her må feriepengene være med på sponsing. Jeg sukket litt, men tenkte at jeg vil hjem!
- Ok, sa hun. Vi sier 15 000kr.
Jeg slo til og krabbet opp ved siden av en strålende blid sjåførdame som pratet i vei. Hun var av den type mennesker som har lett for å få andre til å prate og jeg fortalte hvorfor jeg var der og hva jeg gjorde. Så fortsatte hun å fortelle om sine fem barn og sine omflakkende prosjektet for Røde Kors over hele verden. Vi ble fort kjempevenner. Langs veikantene og på all utmark vokste det tepper av blå lupiner. Alle hadde samme farge, men bare halvparten så høye som hjemme. Sjåføra likte blomstene, men jeg kunne ikke la være å fortelle at de var bannlyst av botanikere hjemme.
- Ja, sa hun. Det vokser ikke så mye annet der lenger. De tar plassen fra de andre, medga hun. – Men folk synes de er så vakre, og det er nærmest umulig å bli kvitt dem. Botanikktimen om blomstermangfoldet startet. Jeg kom på at jeg var lærer og skled ut i en naturfagtime. Snart var det isbreer og vulkaner og alt annet som ble temaet.
- «This is the country of ice and fire!» sa hun og smilte fra øre til øre. Nå kommer japanere og kineserne og skal se alt. De vrimler, leier seg biler og kjører seg fast, lo hun.
Halvveis til Keflavik måtte hun spørre en gang til hva jeg egentlig drev med. – Du er ikke skuespiller da? sa hun.
- Nei, hvorfor tror du det? svarte jeg med undring, men med noen gjenkjennende ord i hodet. Dette hører jeg nemlig av og til. Kanskje det er hatten min og skinnjakka som gjør, en slags Indiana Jones.
- Er du sikker på det, fortsatte hun. – Det er noe veldig kjent med deg. Det er en norsk skuespiller, han spille mye komedie og sånn. Du ser akkurat ut som han, sa hun og bøyde seg fram for å ta meg nærmere i øyesyn.
- Ja, svarte jeg. Jeg er nok sikker på det, mens det stormet rundt i hodet mitt etter navnet til Jon Skolmen som mange sier jeg minner om.- Du har akkurat sånn stemme også og snakker akkurat som han, fortsatte hun. Bildet av meg som Indiana Jones falmet og jeg så plutselig Jon Skolmen for meg der han sitter på et digert kontor etter stengetid og med hundre telefoner. En av dem ringer og har jakter på den. Akkurat det kunne vært meg fordi jeg er kommet så langt i livet at lydens retning er ganske umulig å finne ut av. Jeg tar nesten alltid opp min egen telefon når jeg hører en som ringer.
Men det er jo en morsom sammenligning. Jeg hører ofte akkurat dette og fortalte henne det.
- Kanskje det er fordi jeg har så vondt i hodet, forsøkte jeg spøkefullt å avfeie henne med.
- Du, sa hun. Jeg slår av tre tusen på regningen. Jeg liker å hjelpe folk. Det er derfor jeg drar rundt i hele verden. Jeg har en eiendom i Afrika hvor jeg er litt av og til, - og når det er noe som skjer drar jeg ut og hjelper til. Praten fortsatte, og vi nærmet oss Keflavik.
- Jeg er egentlig utdannet frisør, og jeg er ganske god! Dessuten masserer jeg nakken og skuldrene til kundene hvis de har behov for det. Ja, ikke menn da! Det tør jeg ikke! Jeg torde ikke si at det var vel egentlig det jeg hadde trengt akkurat nå, men det var vel neppe noen god ide!
Bilturen gjorde meg godt. Stressnakken slapp etter hvert taket og snekkeren inne i hodet begynte å ta kveld.
Vel framme ved hotellet var det som å ta farvel med en god venn. Jeg tok et bilde av henne og det satte hun pris på.
- Jeg gir deg rabatt selv om jeg ikke har så mye penger og stor familie. Men jeg klarer meg med det jeg har og tenker ikke mer på det, sa hun. – Så får jeg den gode følelsen av å ha hjulpet deg, smilte hun!
Den dårlig samvittigheten banket på sjeledøra mi. Jeg tror nok kanskje jeg hadde mer å rutte med enn henne. Men hun hadde fortalt at den største lykken i livet hennes var å hjelpe andre. Nå hadde hun følelsen av å ha hjulpet meg. Hun kjørte ikke fra meg før hun hadde forvisset seg om at den gamle "skuespilleren" hadde kommet seg i hus.
Og jeg hadde følelsen av at jeg hadde fått en venn på Island. Den endret helhetsinntrykket litt.
***
Jeg innså raskt at planen min hadde vært klok. Neste morgen svingte en drosje meg inn til Keflavik flyplass kl. 06.00. Avgangshallen var stappfull av folk. Ingen drop-in-levering av kofferter skapte en lang kø som snirklet seg fram og tilbake foran skrankene. Jeg skjønte hvorfor jeg måtte være på flyplassen to timer før avgang og begynte å grue meg for sikkerhetssjekken etterpå fordi jeg regne med at den var like lang. I min kø kalkulerte jeg raskt at det var ca åtte meter mellom hver sving og det var 8 – 9 langsider på antageligvis ca 10 meter. Altså rundt 80 meter med kø. I tillegg var det flere slike køer og noen som hastet forvirret rundt for å finne hvem de var eller hva de skulle, tror jeg.
Foran meg i køen sto en voksen kvinne med tre barn. Det så ut som den fjerde var på vei. Verdens mest tålmodige barn som fulgte køen pliktoppfyllende og stille. Fireåringen ble sliten etter hvert, men nysgjerrig på alt og alle. Disiplinert og stille tok de seg beundringverdig gjennom køen som varte godt over en halv time. Ved skranken sukket igjen agenten over travellink.no og forklarte på en hyggelig måte at jeg måtte betale. Jeg nikket og avfyrte noen ord som ikke var positive om travel-lure-link og hun nikket og smilte medfølende.
Jeg fant securiy, ikke alt for godt og logisk merket, men der gikk det greit. I en av mine planer var jeg innom tanken å dra til flyplassen kvelden i forveien og overnatte i en stol der. Men det betydelig klasseforskjell mellom Gardermoen og Keflavik. Det var ikke mange seter å se og de fleste var kroppsformet i metall. Det ville blitt en tung natt. Jeg hadde gjort et riktig valg.
Nå var det bare hjemturen igjen. Den gikk raskt.
