Pedagogikkens landskap

Hvis jeg kunne ta deg med på en tur opp eller ned Trollstigen, og jeg fikk bare denne ene turen sammen med deg, - måtte jeg gjøre noen valg. 

Trollstigen har så mange spennende, farlige, utfordrende og fantastiske steder som du kanskje aldri har sett maken til.
Kanskje vil du heller aldri se maken til dette noen gang.
jeg kunne velge de spektakulære svingene, de utfordrende kurvene som får bussturistene til å gispe av forskrekkelse.

Jeg kunne begynne med å gi deg et oversiktsbilde fra et fugleperspektiv slik at du kan få et grovt blikk over terrenget der nede,

eller

Jeg kunne velge de livsfarlige partiene der steinmasser raser over veien og knuser alt de treffer nedover fjellsidene….

Jeg kunne velge å vise deg de arkitektoniske små undrene ingeniørene i sin tid fikk utført,

fortelle deg om hvilke ulykker og forferdelser veiarbeiderne var utsatt for…

Jeg kunne fortalt deg om slitet og om strevet og svetten som ligger igjen i hver cm av veien.

Jeg kunne valgt ut en spesiell sving eller en strekning som ble beseiret med menneskelige kløkt, erfaring, visdom og tekniske beregning,

vist det deg de små og vakre bruene og kantsteinene som var kjempet på plass.
vist deg steinurene som bygger tryggheten under veien.….
Det er denne turen vi skulle gjøre sammen.
Jeg må velge – det må også du.
På den tiden visste hun ikke at jeg var nærsynt.
men så handler det om dine opplevelser og din forståelse.
Kanskje det er det ”vannrøret” som du har fokus på som du må fortelle meg om.

Jeg ville streve etter å gi deg et inntrykk av alle forsøkene på brøyting og rydding og vedlikehold….

Eller :

Jeg kunne vist deg utsikten, bilder fra den fantastiske naturen.

Tatt deg med der vannet spruter over veien når vinterens krefter slipper taket

Du skulle sett disse svingene hvor bussene gjør sine halsbrekkende manøvrer,

Jeg kunne pekt ut veien nedover dalen, fortalt deg hvor den ender og fortalt deg om veien videre….. videre…. Videre….

Men jeg har bare denne ene sjansen.

Da jeg som liten gutt på sent 50-tall – eller var det tidlig 60-tall, fikk min første tur opp gjennom disse svingene med en sliten bil som måtte hvile med jevne mellomrom. De små arbeidshester under panseret jobbet på høytrykk. Radiatoren kokte – og veien var bratt.

Bilen gikk trett.

Far var oppgitt og frustrert, - men Mor var henrykt!

Hun pekte ut over dalen, opp mot de over tusener av meter med fjell, ropte til sine barn: - Se, se!

Hun ville vise oss alt, bruke denne anledningen til å overføre kroppens smerte og glede fra sine egne fjellopplevelser i slitsomme klatringer, kronet med den fantastiske utsikten og duften av nykokt kaffe fra bålet når de var framme – ved å peke ut, forklare, snakke, smile og gispe av stupets trollbundne dragning mot avgrunnen der nede.

Hun ville vi skulle overta hennes opplevelser av utsikt og skjønnhet, av stup og vakker natur, av fossende bekker og stryk og veiarkitekturens beundrende utfordringer. Det var verdier hun ville vi skulle ta innover oss.

Mange år etterpå fortalte hun meg hvor skuffet hun var da jeg heller valgte å knytte min oppmerksomhet mot et lite rør som det kom vann ut av – på veiens innerkant.

Slik er det også i veiledningens landskap.

Det er så mye jeg skulle vist deg av alt jeg har sett og hørt og opplevd – av all kunnskap og kompetanse, av all erfaring og innsikt, fra bøkenes og forskernes verden…

Så begynner vi der….. Og går inn i landskapet sammen.

Havet - en begynnelse og en slutt

(en allegori om mennesket)

Den 11.september 2002 er min merkedag.  Det kunne blitt min aller siste. Jeg ble merket av havet, selv om jeg aldri har vært noen sjømann. Men denne dagen kom ulykken.

I løpet av sekunder ble en fredfull dag på fisketur til et mareritt av skrik og skrål, forvirring, skum og angst. Mitt siste sekund var kommet – trodde jeg. Fra et fredfullt og solfylt sted på havets overflate var jeg med ett under vann etter at en brølende motorbåt hakket propellen ned i setet mitt etter en voldsom kollisjon. Det setet var min plass et brøkdels sekund tidligere. Intuitivt reddet jeg meg bort og befant med under vann og under båten i det det smalt. Men over meg befant det seg fire barn jeg hadde ansvaret for.

I brøkdelen av et sekund visste jeg ikke hva som ventet meg om jeg kom meg opp av dette våte og mørke. Tanken ilte gjennom hodet mitt og konstruerte skrekkelige scenarier om hva havet hadde gjort med oss alle.  Men vi hadde flaks! 

For havet er alle tings begynnelse. Og noen ganger også alle tings slutt.

Det bare ligger der. Det finnes bare, det er der og har alltid vært der.  Det er utgangspunktet for livet og det preger oss på alle kontinenter.

Fra tidenes morgen har bølger skyllet sløvt mot stranden og glatte steiner. Slik gjorde de også den dagen du ble født. Når ditt hjerte har sluttet å slå en gang langt der framme, lar havet fremdeles sine myke og fuktige armer favnet breddene av morgendagens verden. Havet er ikke avhengig av mine hjerteslag, fordi det har sitt eget.

Havet gir ro i sinnet, glede i barnas øyne og muligheter for den som skal leve av det.

Havet gir og tar, det krever og utfordrer.
Det gir mat og arbeidsplasser.
Det gir utfordringer og gleder.
Og av til når det forferdelige skjer gjemmer havet på sine hemmeligheter, - mer enn noe annet.  Lenge, lenge. Kanskje til evig tid.

Havet lar seg bevege av månens uimotståelige krefter. Det stiger og synker og stiger igjen.  Det skaper høyvann og lavvann. Det lar seg provosere av jordens tynne skorpe. Når den rystes av sine egne krefter former havet bølger som utsletter alt.

Bølgene blottlegger og dekker breddene med sine veldige krefter.
De knuser vannet mot kystens bredder, men lar seg også lirke stille inn mellom tang og steiner.

Havet kan oversvømme solbrente sommertær og svale en varm kropp. Det kan komme stille og forsagt og humrer og klukker fornøyd når det leker langs sommerens varme strender.

Havet vinker gyllent farvel til dagens utfordringer før det litt småbrisent sender sola til køys og lar solens varme rødme dempe dagen og la nattens mørke overta.

Men havets krefter er ikke til å spøke med:

Når stormen raser og pisker havet opp i høye bølger,
når det fråder og utfordrer det med sine sterke, våte og knusende makt
som krever sjel og kropp, hus og jord,

som trekker båter ned i frådende vann og skyller sine lange armer inn over gård og grunn,
- når vi ikke finner ly og nåde for havets utrolige mørke sider,

Da lar vi oss skremme i angst og nød. 

Havet som gir oss våre liv, truer også med å ta det fra oss. Det skaper angst og fortvilelse.
Med sine lange og grønne bølgearmer strekker det seg ut etter oss og tvinger oss i kne. Med ufattelige krefter maler det oss inn i ulykke og uhygge og skaper fortvilelse og død. 
Nød og ulykke følger i havets kjølvann.

Men havet gir også håp og gleder.

Det gir oss rikdom og inspirasjon og bærer oss til fremmede kyster.
Det samme havet som i den andre enden slikker over ukjente kulturer og skvulper mot andre farkoster i fremmede havner
– er det samme havet som gir oss mat og livsvilkår ved vår egen kyst.
Det er det samme havet som lunefullt gir oss rikdom og glede, men også nød og sorg.

Hvorfor vil jeg beskrive havet?

Hvorfor vil jeg male bilder om uhyggelige og lidenskapelige krefter og tro at det er akkurat slik det er?  Hvorfor vil jeg beskrive det vakre og farlige havet og fortelle akkurat deg at det er slik havet er? Hvordan er det mulig å glede seg over den samme materien som river et liv i filler og gleder et barn?

Kan jeg si at :- Slik er havet! Hvilken rett har jeg til det?
Kan jeg med ett ord beskrive havets egenskaper og si: - Slik er havet!

Det er så mange måter å beskrive havet på.

Det gir oss så mange perspektiver, så mange opplevelser, så mange erfaringer som fyller våre liv,
som endrer dem og som truer dem.
Hvordan kan jeg da beskrive havet?

Kan jeg si: slik er havet?

Med de samme ordene kunne jeg like gjerne beskrevet mennesket.
De mennesker vi møter på vår vandring er som havet.
Besynderlige, underlige, vakre, fulle av krefter og hemmeligheter, gode som feer og alver, onde som ormer og flodbølger, temperament som en solnedgang eller en orkan.
De tar liv og gir liv.

Mennesket hater og elsker, gråter og ler, skremmer og gir trygghet.
Mennesket er som havet – det er relasjonelt.
Mennesket står i et forhold.
Eksisterer det ikke i forhold til noe, er det som havet fylt på en flaske?

Er ikke vi mennesker på samme måte mange forskjellige ting, men likevel er vi bare oss selv?

Ernas drømmelærer!

Jeg vil være drømmelæreren

Jeg vil velge mine elever selv. Da vil jeg ha de lydige elevene, de som sier ja og som alltid sitter stille. De som rekker opp handa når de ikke forstår og følger nøye med når jeg forklarer for dem. Jeg vil ha elever som viser interesse, er lette å motivere og på demokratisk måte fremmer sine synspunkter. Elever som viser engasjement og tar ansvar for andre og bidrar til å fremme læringsprosesser. De som kan lite når jeg overtar dem, men som skårer stort på neste nasjonale prøve. De som har mest fremgang og som utnytter skoletiden sin optimalt. Jeg vil ha elever som er opptatt av sine kompetansemål, innretter seg etter klassens regler og behov og forstår at de må spille sammen med andre for å bli gode selv også. Jeg vil ha de elevene som øver hjemme på de de lærte på skolen tidligere på dagen. Skolen trenger dem. Alle lærere vil trenge dem. NHO foreslår at lærere skal lønnes etter resultatene de oppnår. Hver enkelt lærer skal vurderes og få et lokalt lønnstilbud som forteller dem, omverdenen og kollegene at de er blant de beste lærerne i verden. En slik lærer vil jeg være. 

Jeg vil være drømmelæreren til vår nye regjering og til NHO. Derfor ønsker jeg å plukke ut elevene mine selv. Det krever litt forarbeid, fordi jeg må lete litt etter dem. Kanskje jeg kan finne en hel klasse av dem dersom jeg leter på flere skoler. Planen er i hvert fall at det må gå an å få elever som gjør at det bare blir en drøm og en fryd å være lærer som kan slutte jobben før klokka 16 og ikke utfordrer meg på min fritid. Imidlertid er det slik at det kan finnes flere som tenker som jeg. I så fall haster det litt. De andre elevene er det vel ikke så farlig med. De kan de nyutdannede og uerfarne ta seg av. Vi vet jo at mange av dem slutter likevel etter kort tid i yrket, men de bør jo kunne gjøre litt nytte for seg først. De kan få øve seg på de andre elevene og bli like gode som oss med lang erfaring og fartstid. Noe tøffe oppdrag bør de tåle. De som takler det, har fått god kompetanse på livets og skolens mangfold kan senere velge sine elever – og bli som oss!

Det er jo ikke alle barn som passer inn i min drømmeklasse. Riktignok er det vel slik at vi som har holdt på en stund kanskje takler en utfordrende hverdag bedre, men vi fortjener jo litt bedre kår og lønn nå når vi trekker på årene.

I noen skoler arbeider lærerne i team. Flere lærere løser oppgaven med undervisning sammen. Dersom jeg blir satt til en slik jobb, vil jeg ikke ha noe med elever som har problemer å gjøre. Elever som har mangelfull sosial kompetanse, er aggressive og utagerende, som bråker og forstyrrer og ødelegger gode læringsmiljø passer ikke inn i min drømmeklasse. Heller ikke elever som har manglende oppfølging hjemmefra, som ikke gjør lekser, sitter med dataspill utover kveldene, har dårlige læringsstrategier og skulker skolen vil jeg ha.  Jeg vil også være betenkt over elever som må ha mye hjelp fordi de strever med læringsprosessene og trenger mer tid enn andre. Skal jeg være en drømmelærer, skal elevene mine glede seg til skoledagen og være supermotiverte slik at de presterer optimalt. Dessuten vil jeg at alle foreldrene i drømmeklassen snakker vakkert og lojalt om læreren sin og forteller barna hvor flink jeg er. De skal stille på alle foreldremøter og fortelle slekt, naboer og venner at de har fått en drømmelærer til barnet sitt og at barnet går i den aller beste klassen i verden!

NHO har signalisert at lærere som har gode resultater skal være bedre betalt. En slik lærer vil jeg være! Ernas drømmelærer! Eller kanskje ikke?

Landet av is og ild

Jeg var på vei til Island. Mange år siden sist. Den gangen var det en blandet opplevelse ettersom det var en forskerkonferanse som foregikk i kjelleren på høgskolen i Rekjavik. Den eneste muligheten til å se landet den gangen var en 20 minutters video om øya. Den kunne vi like godt sett hjemme på tv.
Denne gangen ble jeg bedt om å delta i en forskningsgruppe med deltakere fra ulike andre land. Et spennende oppdrag som jeg krysset av i almanakken tidlig på våren og bestilte flybilletter før jeg visste hvor vi skulle. Utfordringen var at dette var et lavprisbudsjettert program hvor hver enkelt deltaker fikk en sum penger som skulle dekke reise frem og tilbake. Dessuten skulle hendelsen skje på Island som nok er et av Europas dyreste land å reise til. For å gjøre det ekstra billig valgte jeg å sømfaret nettet for virkelig å støvsuge de billigste rutene. Jeg havnet i klørne på travellink.no og fant billetter godt under budsjettet. Det første møte skulle starte i 13-tiden og ettersom Island ligger to timer etter vårt eget, fant jeg ut at jeg like godt kunne reise tidlig samme dag. Oslo er alltid en utfordring på morgenen og jeg startet derfor i femtiden for å sikre meg mot lange køer og utforutsette hendelser. Jeg parkerte på P2 på Gardermoen og slepte kofferten til innsjekking. Så startet moroa.

Nei, min koffert var ikke registrert i billettbestillingen. – Hvor har du kjøpt billett, spurte den elskverdige agenten bak skranken på Gardermoen.
- Jeg har brukt Travellink, sa jeg og så troskyldig ut. Hun sukket. – Å ja, sa hun. De selger bare light-billetter og der er det ikke noen koffert medregnet. De pleier ikke å si ifra om dette, svart hun blidt.
Så vet jeg altså det. Dermed ble jeg opplyst om at dette firmaet fanget opp bare slike såkalte light-billetter. Det betydde altså at bagasje må betales i tillegg. Mye i tillegg. Men kofferten min måtte jeg ha med, og angret i noen lange sekunder på at jeg ikke hadde valgt den lille utgaven jeg kunne ha inne i flyet. 600 kroner fattigere og billetten var ikke lenger en billigbillett. Kofferten var verdt en tur/retur til Trondheim med Norwegian allerede på fremturen til Island! Det ante meg at returen et par dager senere ville få samme utfall. Jeg hadde rett og følte meg snytt og lurt av et selskap som ikke informerte tydelig om slike ting. Dessuten var koffertvekten redusert til 6 kg, selv om jeg alltid har hatt 23 kg på SAS-flyene jeg bruker. Men nå var jeg på vei.
Anvisningen om hvordan jeg skulle ta meg fra Keflavik til Reykjavik var detaljert og tydelig med kart, linker til billettkjøp og nummer på bussene. Kjapt så jeg at jeg måtte bytte buss underveis, men slikt kan man jo tåle. Jeg stilte meg i billettkøen og da det omsider ble min tur viste jeg fram mitt detaljerte brev og bestilte billett. Neida, det kunne jeg ikke få i billettskranken. Den måtte jeg kjøpe i en kiosk på flyplassen. Jeg viste fram dokumentet til pølseselgeren som etter en noe forvirrende forklaring ga meg billett og forkynte at jeg hadde omtrent 40 minutter på å finne bussen. Den skulle gå utenfor bygget, sa hun og pekte mot utgangen. – hold til venstre, sa hun.

Utenfor sto det ingen buss på anviste området, men jeg så en som sto 150 meter lenger bort. Jeg ante litt uråd og pustet lettet ut da det kom to vektere gående. De forklarte at jeg måtte gå inn i bygningen igjen og ut på den andre siden. Der var det et stort hotell hvor bussen skulle gå fra. Jeg hastet gjennom bygningen og begynte sakte å forstå at dette kom til å bli en av de oppdragene jeg ville huske på en stund, - eller glemme så fort som mulig. Jeg slepte kofferten ut i friluft igjen. Ikke så mye å se av bygg, men en bygning under konstruksjon på den andre siden av en parkeringsplass fenget oppmerksomheten. Det sto hotell på den. Damen i resepsjonen var vennlig og hyggelig og fulgte meg ut mens hun forklarte hvor jeg kunne finne et busskur for buss nr. 3. En halv times ventetid mens jeg akklimatiserte meg til 7 grader med småregn og iskald vind fra alle kanter. Hjemme var det 25!

Det viste seg at dette slett ikke var en flybuss, men en «melkerute» som kjørte rundt overalt der det fantes veier. En ivrig sjåfør skjønte ikke så mye av dokumentet mitt, men mente jeg var på riktig vei. Deretter forsøkte han å sette personlig rekord på distansen. Bråstopp foran kryss og gassen i bånn i rundkjøringer. Begge deler var det mange av. Riktig mange. Jeg klorte meg fast så godt jeg kunne. Mulig han satte ny rekord, men han var svært vennlig og forklarte meg at jeg skulle ta buss nr. 1 når han stoppet.

Buss nr. 1 hadde nok en sjåfør av samme kategori. Må ha vært broren, eller en fetter. Alle sjåførene så like ut og snakket dårlig engelske og islandsk (tror jeg). Det så ut som de kom fra Albania eller der omkring. Forskjellen var at neste sjåfør kjørte inne i bytrafikken og hadde neppe hatt mange kjøretimer med buss. Jeg begynte å tenke på den gangen jeg selv kjørt opp til minibusslappen hvor en av hovedoppgavene var å kjøre komfortabelt for passasjerene. Her var det will west og cowboytakter så det holder. Bakhjulene dumpet over fortauskanter og han holdt på å kollidere to ganger i trange kryss mens han glemte at bakdøra sto oppe. Rimelig busssyk ankom vi en ny terminal. Jeg dro fram dokumentet mitt og bad tynt om råd til å komme videre. Vi hadde kjørt i nesten to timer og nå sto jeg fast. Sjåføren ristet på hodet og hakket på elendig engelsk at han ikke kunne hjelpe. Han visste ingenting om buss nr 6 eller 26 eller…. For det var nok et annet busselskap. Han anbefalte meg å prøve buss nr 3 som kunne ta meg med til en annen terminal.

Jeg virret rundt en liten stund og fant en slik buss. Etter en ny forklaringsrunde mente han at jeg var på sporet. Jeg skulle bli med ham til Mjødd. Billetten jeg hadde var ennå gyldig. Det var bare å kaste seg på. Og det gjorde jeg og holdt meg fast så godt jeg kunne. Her gikk det også unna. Da jeg dumpet ut av bussen på nok en terminal var jeg sliten og sjøsyk. Mobilkartet viste at jeg kunne snart være halvveis. En vennlig dame bak en glassluke fant ut at det ble en og en halv time å vente på buss nr. 57, men jeg kunne få en gratis kopp kaffe mens jeg ventet. Dessuten forbarmet hun seg over kofferten min som tok hånd om mens jeg ventet. Jeg takket og smilte så blidt jeg kunne og ruslet ut for å orientere meg. Terminalen lå ved et Netto kjøpesenter og slentret innom for å finne noe å spise. Etter å ha gnagd i meg en seig bagett lette jeg etter et sted å sitte og vente. Slikt var det ikke mye av, men jeg fant en ventilbinge ved kjøpesenteret som jeg dumpet ned på. Fem minutter senere senset jeg at jeg fikk selskap. En sliten dame i slutten av førtiårene satte seg ved siden av meg med en boks øl i hånden og et slitent blikk. Hun var pen i tøyet og tviholdt på en mobiltelefon og en liten håndveske Hun lurte på hvem jeg var og jeg lirket ut en begrenset miniversjonen av hvorfor jeg var der. Damen var godt beruset og pratet i vei. Høflig spurte jeg om hva hun drev på med til livets opphold. Hun sukket litt og sa at hun var mor til to tenåringer. Det fikk visst holde. Jeg samtykket. Et krevende oppdrag.


- Nei, jeg driver og tegner litt, sa hun.
- Hva tegner du, spurte jeg.
- Alt mulig, svarte hun. – jeg er litt sånn…..syk i hodet,…litt rar, skjønner du.
- Ok, sa jeg, ikke særlig overrasket.

Vi pratet litt hverdagslig om islendere og nordmenn, vikinger, innvandring og skotøy og litt om øl før hun reiste seg brått og gikk.
Jeg fant buss nr 57. Nesten fem timer var gått og det var fortsatt nesten fem mil igjen til målet. Jeg hadde allerede angret mange ganger på at jeg dro og hjemlengselen økte. Dette var også en «melkerute» og en undersjøisk tunnel på lengde med Oslofjordtunnelen. Jeg ante ikke stort om hvor jeg skulle gå av. Det var blitt langt på ettermiddagen og møtet burde vel nå nærme seg slutten. Jeg ringte vertskapet som forklarte at jeg skulle gå av ved biblioteket. Det var der de holdt til. Sjåføren ante ikke hvor det var, men slapp meg av der han trodde jeg kunne finne noen å spørre. Flaks! Noen minutter senere hilste jeg på mine kolleger, jeg rakk å presentere meg og så var møtedagen over.

Jeg hadde allerede begynt å grue meg til hjemturen. Flyet skulle gå 8.30 og jeg var mange, mange mil unna uten særlig tydelig bussforbindelse. Plan B begynte å klekkes ut i hodet mitt.

Jeg innrømmet for meg selv at det ville bli en tøff øvelse å komme seg flyplassen så tidlig på fredag morgen. I ettertid burde den lokalkjente forstått dette ettersom hun hadde satt opp all informasjon om reisene til dette møtet, men «glemte» returen. Nå hadde jeg for lengst begynt å innse at hun nok ikke hadde forutsetninger for å drive reisebyrå etter at jeg selv var nødt til nærmest å finne fram på egen hånd, men hun skulle sjekke med alle sine kjente om noen kunne få meg til bussen i Reykjavik den neste morgenen. Tvilen hadde allerede grepet dypt inn i hodet mitt og jeg fant ut at jeg måtte finne ut av dette selv. Ettersom flyet skulle gå fra Keflavik 08.30 og det ble oppfordret til å være tilstede minst to timer før, kastet jeg meg over nettsidene til booking.com for å konstruere en tidlig fluktrute. Da dama kom tilbake og bekreftet at hun ikke kunne hjelpe meg, bestilte jeg hotell ved flyplassen og begynte å spekulere på hvordan jeg skulle komme meg dit neste dag, en kveld i forveien. Vertskapet var behjelpelig med å finne bussruter og rotet 20 min med å finne at flybussen ikke gikk fra samme sted som lokalbussen stoppet. Rutetidene tydet på at jeg hadde ca 20 min på meg til å finne en flybuss som skulle gå fra ett eller annet sted dersom jeg fant en taxi som kunne ta meg dit. Tja?
10 minutter i forkant stilte jeg meg i busskuret. Det regnet. Det var kaldt. Det kom ingen buss. Plan C begynte å klekkes ut. Jeg var sliten og trøtt og begynte å spekulere på om jeg skulle rusle bort til en bensinstasjon like bortenfor og forsøke å friste noen til å kjøre meg til hotellet på Keflavik for blodpris. Jeg tenkte bare på å komme meg bort fra dette stedet og hele Islandet så fort som mulig, - koste hva det ville. Dette orket jeg ikke mer. Mens jeg sto der i dype tanker og gjorde finurlige planer kom bussen i stor fart, nesten 30 minutter forsinket. Sjåføren bråbremset og startet «melkeruta» tilbake. Jeg smurte meg inn med et tykt lag tålmodighet og håpet bare ikke en vulkan eller noe eksploderte de neste minuttene slik at jeg måtte bli der resten av sommeren. Denne sjåføren var skolert på samme kjøreskole. Han kjørt på delvis rødt lyst, overså full-stoppskilter og ga gass så det holdt til nye rundetider i hver rundkjøring. Tre passasjerer ble plukket opp. Det var to fra før.


Omtrent halvveis kom en engelsk ungdom fram til sjåføren og gjorde oppmerksom på at bagasjeluka på siden av bussen sto oppslått. Sjåføren mumlet sukkende og oppgitt, kledde på seg topplue og ség sakte ut av bussen og ut i regnværet. Som om han ikke hadde problemer nok. Hver gang han åpnet døra, måtte han streve med å få den igjen. Det var noe galt med hydraulikken og han ville vel fryse i hjel eller drukne om døra ble stående åpen i regnværet. Etter noen tunge skritt opp og ned på busstrinnene, bandt han seg fast i stolsetet med sikkerhetsbeltet og fortsatte turen. Jeg hadde allerede begynt å gi opp å nå neste buss. Etter denne var det en og en halv time til neste flybuss som skulle gå fra ett eller annet ukjent sted. Jeg begynte på plan D. Kanskje jeg kunne finne en drosje der bussen stoppet og forsøke å forhandle meg fram til en overkommelig pris til hotellet på Keflavik?

Da bussen stoppet sto det en enslig drosje, Toypota Landcruiser, midt på en stor parkeringsplass med tente Taxilys på taket. Jeg halte kofferten med meg og nikket til sjåføren. Det var en hun som spratt ut og skinte som en solstråle i dette triste, kalde kveldsregnet. Jeg forklarte problemet og spurte hva hun skulle ha for å kjøre helt ut til Keflavik. Uten å blunke sa hun 16 000 kr. Rask hoderegning omgjorde dette til ca 1500 norske kroner. Jeg fikk en diskusjon i hodet som allerede hadde begynt å verke mer. Her må feriepengene være med på sponsing. Jeg sukket litt, men tenkte at jeg vil hjem!

- Ok, sa hun. Vi sier 15 000kr.

Jeg slo til og krabbet opp ved siden av en strålende blid sjåførdame som pratet i vei. Hun var av den type mennesker som har lett for å få andre til å prate og jeg fortalte hvorfor jeg var der og hva jeg gjorde. Så fortsatte hun å fortelle om sine fem barn og sine omflakkende prosjektet for Røde Kors over hele verden. Vi ble fort kjempevenner. Langs veikantene og på all utmark vokste det tepper av blå lupiner. Alle hadde samme farge, men bare halvparten så høye som hjemme. Sjåføra likte blomstene, men jeg kunne ikke la være å fortelle at de var bannlyst av botanikere hjemme.
- Ja, sa hun. Det vokser ikke så mye annet der lenger. De tar plassen fra de andre, medga hun. – Men folk synes de er så vakre, og det er nærmest umulig å bli kvitt dem. Botanikktimen om blomstermangfoldet startet. Jeg kom på at jeg var lærer og skled ut i en naturfagtime. Snart var det isbreer og vulkaner og alt annet som ble temaet.

- «This is the country of ice and fire!» sa hun og smilte fra øre til øre. Nå kommer japanere og kineserne og skal se alt. De vrimler, leier seg biler og kjører seg fast, lo hun.
Halvveis til Keflavik måtte hun spørre en gang til hva jeg egentlig drev med. – Du er ikke skuespiller da? sa hun.

- Nei, hvorfor tror du det? svarte jeg med undring, men med noen gjenkjennende ord i hodet. Dette hører jeg nemlig av og til. Kanskje det er hatten min og skinnjakka som gjør, en slags Indiana Jones.

- Er du sikker på det, fortsatte hun. – Det er noe veldig kjent med deg. Det er en norsk skuespiller, han spille mye komedie og sånn. Du ser akkurat ut som han, sa hun og bøyde seg fram for å ta meg nærmere i øyesyn.


- Ja, svarte jeg. Jeg er nok sikker på det, mens det stormet rundt i hodet mitt etter navnet til Jon Skolmen som mange sier jeg minner om.
- Du har akkurat sånn stemme også og snakker akkurat som han, fortsatte hun. Bildet av meg som Indiana Jones falmet og jeg så plutselig Jon Skolmen for meg der han sitter på et digert kontor etter stengetid og med hundre telefoner. En av dem ringer og har jakter på den. Akkurat det kunne vært meg fordi jeg er kommet så langt i livet at lydens retning er ganske umulig å finne ut av. Jeg tar nesten alltid opp min egen telefon når jeg hører en som ringer.

Men det er jo en morsom sammenligning. Jeg hører ofte akkurat dette og fortalte henne det.

- Kanskje det er fordi jeg har så vondt i hodet, forsøkte jeg spøkefullt å avfeie henne med.

- Du, sa hun. Jeg slår av tre tusen på regningen. Jeg liker å hjelpe folk. Det er derfor jeg drar rundt i hele verden. Jeg har en eiendom i Afrika hvor jeg er litt av og til, - og når det er noe som skjer drar jeg ut og hjelper til. Praten fortsatte, og vi nærmet oss Keflavik.


- Jeg er egentlig utdannet frisør, og jeg er ganske god! Dessuten masserer jeg nakken og skuldrene til kundene hvis de har behov for det. Ja, ikke menn da! Det tør jeg ikke! Jeg torde ikke si at det var vel egentlig det jeg hadde trengt akkurat nå, men det var vel neppe noen god ide!
Bilturen gjorde meg godt. Stressnakken slapp etter hvert taket og snekkeren inne i hodet begynte å ta kveld.
Vel framme ved hotellet var det som å ta farvel med en god venn. Jeg tok et bilde av henne og det satte hun pris på.
- Jeg gir deg rabatt selv om jeg ikke har så mye penger og stor familie. Men jeg klarer meg med det jeg har og tenker ikke mer på det, sa hun. – Så får jeg den gode følelsen av å ha hjulpet deg, smilte hun!

Den dårlig samvittigheten banket på sjeledøra mi. Jeg tror nok kanskje jeg hadde mer å rutte med enn henne. Men hun hadde fortalt at den største lykken i livet hennes var å hjelpe andre. Nå hadde hun følelsen av å ha hjulpet meg. Hun kjørte ikke fra meg før hun hadde forvisset seg om at den gamle "skuespilleren" hadde kommet seg i hus.

Og jeg hadde følelsen av at jeg hadde fått en venn på Island. Den endret helhetsinntrykket litt.

***

Jeg innså raskt at planen min hadde vært klok. Neste morgen svingte en drosje meg inn til Keflavik flyplass kl. 06.00. Avgangshallen var stappfull av folk. Ingen drop-in-levering av kofferter skapte en lang kø som snirklet seg fram og tilbake foran skrankene. Jeg skjønte  hvorfor jeg måtte være på flyplassen to timer før avgang og  begynte å grue meg for sikkerhetssjekken etterpå fordi jeg regne med at den var like lang. I min kø kalkulerte jeg raskt at det var ca åtte meter mellom hver sving og det var 8 – 9 langsider på antageligvis ca 10 meter. Altså rundt 80 meter med kø. I tillegg var det flere slike køer og noen som hastet forvirret rundt for å finne hvem de var eller hva de skulle, tror jeg.
Foran meg i køen sto en voksen kvinne med tre barn. Det så ut som den fjerde var på vei. Verdens mest tålmodige barn som fulgte køen pliktoppfyllende og stille. Fireåringen ble sliten etter hvert, men nysgjerrig på alt og alle. Disiplinert og stille tok de seg beundringverdig gjennom køen som varte godt over en halv time. Ved skranken sukket igjen agenten over travellink.no og forklarte på en hyggelig måte at jeg måtte betale. Jeg nikket og avfyrte noen ord som ikke var positive om travel-lure-link og hun nikket og smilte medfølende.

Jeg fant securiy, ikke alt for godt og logisk merket, men der gikk det greit. I en av mine planer var jeg innom tanken å dra til flyplassen kvelden i forveien og overnatte i en stol der. Men det betydelig klasseforskjell mellom Gardermoen og Keflavik. Det var ikke mange seter å se og de fleste var kroppsformet i metall. Det ville blitt en tung natt. Jeg hadde gjort et riktig valg.
Nå var det bare hjemturen igjen. Den gikk raskt.

Lærerutdanning med og uten forskning?

Rektor Rice ved det nyfødte universitetet Oslo Met....eller Storbyuniversitetet, på godt norsk, hevder at det spiller ingen rolle om en lærerutdanner kan norsk! Det er om han er forsker som teller.

Nei, sikkert like lite som om en som trener en svømmer kan svømme selv, eller en general har fyrt av et skudd, eller en vinkjenner har smakt vinen, eller en snekker lærer opp en rørlegger?

Hvilken skole ønsker Oslo Met vi skal ha i Norge?

Hvilket kjennskap har Rice og hans kolleger til hvilken kompetanse en lærer i by og bygd skal ha?
Hvordan ser Rice og likesinnede på at lærerens forskningskompetanse skal anvendes også på små bygdeskoler langt fra Oslo Met og andre forskningsmiljøer? Jeg regner vel med at slik forskningskompetanse ikke skal stoppe ved en mastergrad?

Hvem skal betale forskningen for en lærer på Otta, Sunndalsøra, Smøla, Brønnøysund, Kvål eller Karasjok?

Hva vet en italiensk, tyrkisk eller fransk lærerutdanning om skolekulturen og språket med sine dialekter når de skal utdanne lærere om klasseledelse, foreldresamarbeid, vurdering av lærebøker, samtaler med barn i sorg og kriser, skolesystem, verdiforankring, etiske problemstillinger og andre hverdagshendelser en lærer må forberede seg på?

Forskningskompetanse om profesjonsutdanningen får en større verdi for den som har trøstet et barn, grått med et barn, jublet med et barn, roet ned klasser, ryddet opp i problemer, tørket neseblod, satt plaster på et sår, vært i akebakken eller gått noen kilometer på ski, møtt to - tre generasjoner med foresatte som er opptatt av sitt eget barn, har samarbeidet og lyttet til andres stemmer. Lærererfaringen fra profesjonen vil gi større utbytte i forskningssammenhengen enn ren akademisk tilnærming. Det er læreren fra grasrota som må hentes inn som forsker og lærerutdanner.

Om forskningskompetansen bare skal hentes fra utlandet uten en slik profesjonell tilknytning, kan det oppfattes som et overgrep mot profesjonen, norsk skole og selve lærerutdanningen. Læreryrket er ikke bare en akademisk utdanning. Den er en profesjonsutdanning. Ville vi tenkt tilsvarende i noe annet yrke?

Nå har lærerne og lærerutdannerne blitt herjet nok med. Dette bidrar til å krenke yrket fremfor å løfte et av de viktigste samfunnsbyggende yrker vi har. Det er på tide å starte å lytte, herr Rice. Så kan du gjerne tenke etterpå.

Utdanningforbundet og likesinnede må ikke finne seg i en slik utvikling, men vise styrke og ansvar. På tide å sette ned foten?
Men hvor langt tør en fagforening å gå? Tør den fighte?

Fair play med nye regler?

TV-detektiven Foyle sier i en episode:
Vi skulle spille fotball mot Tyskland før krigen og ble hjertelig mottatt da vi kom dit. Med stor gjestfrihet stilte hele det andre laget opp og bød oss mat og drikke til langt på natt.
Neste dag stilte vi bakfulle og i dårlig forfatning til kamp. Tyskerne stilte med et helt annet lag som var uthvilte, opplagte og i god fysisk form. Vi ble omtrent "slaktet", selvfølgelig.
Ingen kamp er rettferdig når reglene endres.

Hotell i særklasse

Alt var i utgangspunktet som vanlig. Eller rettere sagt som normalt, men så ble alt plutselig så komplisert og innviklet. Ofte er det slik når jeg skal være på et hotell.

Vi kom til resepsjonen sammen med min søster Elin. Det var sent på kvelden og både den unge resepsjonisten og vi var slitne, -muligens. Det er ikke lett å oppgi og forstå at noen heter Sørmo i England kanskje, men hun ville kvalitetssikre ved å spørre om fornavn også. Først var der Elins tur. Het hun noe med Marie? Nei, men Elin var et greit alternativ og hun ble forsynt med nøkkel, betalte og ble booket inn.

Resepsjonisten bladde febrilsk på nettsiden etter flere Sørmonavn. Jeg kom på at sønn Morten også var underveis med et Sørmonavn. Det hjalp. Hun fant Morten, men tydeligvis ikke oss. Likevel fikk vi nøkkel til rom 422. Problemet var at rommet bare var booket til søndag, og vi skulle være til mandag. Uroen startet. Computeren svarte at vi kun hadde betalt til søndag, men Voucheren ropte mandag og ble klasket i bordet. Her var det noe som ikke stemte. Det var uenighet og vi kunne ikke

være til mandag ifølge resepsjonisten skjerm. Vi fikk likevel overtalt hotellet til å la oss få være til mandag mot at vi tok kontakt med reisebyrået og avklarte situasjonen om uenighet mellom bestillingen og kvitteringen. Hotellet var rimelig fullt og det var ikke lett å finne gode løsninger i en nattetime.

Rundt midnatt ankom Morten og Christine. De hadde bestilt rom, betalt på forhånd og viste fram kvittering! Men nei, det var ikke noe rom til dem fordi deres rom nummer 422 var opptatt av oss. Dessuten fikk de ikke utlevert nøkkel før de hadde betalt. Fremlagt kvittering avgjorde ikke saken, det var sen natt og betalingskort måtte fram. Deretter ble rom 504 tilgjengelig for dem mot dobbel betaling! Deretter fortsatte forvirringen fordi senere i nattens små timer ankom Mortens kusine Ida Marie hotellet. Hun hadde også bestilt rom, men ikke frokost påfølgende dag. Men hennes rom var opptatt av Morten og det var ikke flere rom tilgjengelig. Etter litt frem og tilbake ble hun hjulpet til et annet hotell.

Alt dette kjente vi ikke til neste morgen da vi møtte til frokost. Frokosten måtte hver morgen kvitteres ut, men Mortens rom var ikke satt opp med frokost fordi det var egentlig Ida Maries rom var bestilt uten frokost. Nå hadde Morten fått hennes rom og dermed ikke frokost selv om de hadde betalt dobbelt for rommet inkludert frokost! Det var på tide å rydde opp. Jeg hentet Voucheren og fikk snakket med en dame som så ut som hun var Sjefen. Hun var like forvirret som alle andre på hotell og oppfordret meg til å lage en liste med navn og romnummer.

Fremdeles stor forvirring i personalet over at vi hadde booket rom til mandag selv Voucheren var tydelig. Derfor tilbød jeg meg å ringe Ticket for å få hjelp ettersom det var de som hadde booket rom til oss. Morten hadde allerede gjort det og fått sin bekreftelse om at alt at i orden og at Ticket skulle stoppe den doble betalingen . Men fremdeles lå han på rommet som var tiltenkt hans kusine – som altså ikke hadde bestilt frokost. Denne seansen gjentok seg de neste to morgener.

Hotellsjefen leste Voucheren mange ganger og jeg tilbød meg igjen å ringe Ticket. …. Hun smilte vennlig og sa at det ikke var nødvendig og spurte om å få beholde kopien. Dette skulle hun ordne opp i. Så nå var alt i orden? Men….neida! Da jeg sto i dusjen på kvelden, tok også lyspæra på badet kvelden. Jeg rapporterte dette i resepsjonen neste morgen og hotellet skulle selvsagt komme og bytte pære. Da vi kom fra festen om kvelden var pæra fremdeles ikke byttet. Ved frokosten neste dag beklager betjeningen at de hadde skiftet pære på rom 405…..men de skulle selvsagt skifte på 422 i løpet av dagen.
Men nå var vi tatt ut av frokostlista fordi vi bodde på Mortens rom og han kunne ikke få frokost fordi han var på Ida Marie rom som ikke skulle ha frokost! Litt mer forklaring og argumentering, og det ordnet seg med frokost. Men enda er ikke historien slutt!

Da vi kom tilbake fra lunsjsamling med de andre gjestene vi hadde vært sammen med, virket ikke låskortet til døra lenger. Neivisst! Vi hadde jo rommet til Morten som hadde sjekket ut! Ny tur innom resepsjonen for å aktivisere nøkkelkortene. Resepsjonisten spurte om det var det rommet som lyspæra var gått på badet. Jeg bekreftet dette. Han kom tilbake med en nøkkel til rom 406. Vi måtte bytte rom fordi de ikke hadde fått byttet pære! Jeg protesterte og sa at vi godt kunne tåle en natt til med det begrensede lyset, men han var ikke til å rikke. Det var hotellets sikkerhetsbestemmelser som ikke tillot oss å bo der lenger og han tilbød seg å hjelpe oss med å flytte sakene våre – om fem minutter!

Jeg takket høflig nei og fikk en noen hektiske minutter med å bytte rom for det sto en gjeng og ventet på oss ved undergrunnsbanen. Vi rakk å møte dem, heldigvis!

Ida Marie fortalte at da hun kom til hotellet rundt kl. 03 ble hun bryskt og bestemt avvist av resepsjonisten som fortalte henne at det ikke var «noe rom i herberget» for henne. Som den tidligere berømte Maria sto hun midt på natten og hadde ikke hus å krype inn i. Hun viste til bestillingen, men det hjalp ikke! «NOEN i familien hadde kommet og tatt hennes rom» - og hotellet var fullt!! Etter litt fram og tilbake fikk hun hjelp til å finne et annet hotell for henne og kjæresten mot at hotellet betalte mellomværende utgifter. Saken er omsider i boks. Men neppe «case closed».

Dette går videre til reisebyrået og hotelledelsen! Deretter er «case closed» for vår del. Forslag til oppklaring: Vi bestilte hotellet mandag 29.august, Elin noen minutter etter oss. Vi fikk ordrenummer 2514934 og senere tilsendt Voucher på mail. Disse bestillingene kom neppe til hotellet. Hotellet hadde avsatt to rom til Sørmo. Dette var til Ida Marie og til Morten. Derfor ble hotellet forvirret over at det kom to sett Sørmo som ikke sto på lista. Derfor spurte resepsjonist etter Marie……og godtok Elin? (Men da burde det vært Elin som ikke fikk frokost? Muligens ble hun plassert på et ledig rom?) Da vi la fram kvittering for betalt rom og en Voucher ble det problematisk fordi hotellet ikke kjente til denne. Derfor ga de oss det rommet som Morten skulle ha, men dette var booket til søndag, og altså vanskelig å forstå. Da Morten kom med sin bestilling ble det enda mer problematisk fordi han ble plassert på rommet tiltenkt Ida Marie, og dette var ikke betalt – og uten frokost! Derfor forlangte de betaling for rommet og hans kvittering spilte ingen rolle. Den var knyttet til vårt rom – som var betalt. Da Ida Marie kom hadde hotellet leid ut alle rommene og fortsatte sin uprofesjonalitet. De avviste henne, og trodde dermed at de kunne begrave problemet og late som ingenting. Hadde hotellet tatt tak i dette da Elin og vi kom, hadde det vært lettere å finne en løsning med en gang fremfor å spille poker med dårlige kort.

Bortsett fra dette, var det et helt greit hotell. Siste frokost ble servert uten noe spørsmål.

Hotellnatt i Malahide

Det hadde vært en trivelig kveld ved avslutningen av en forskerkonferanse. Kvelden hadde begynt tidlig, men tiden gikk fort. Et glass i ny og ne, god middag, hjemmelaget humor og en viss lettelse over at både talere, innlegg, debatter og valg av nytt styre var landet, preget kvelden.

Ettersom jeg har en del overnattinger på hoteller gjennom året, var jeg litt misfornøyd med rommet jeg hadde fått. Det var trangt og vinduene lot seg ikke åpne. Men heldigvis så badet delikat ut med fliser på golv og vegger og et stort, og dypt badekar tok det meste av plassen. Kveldene i forveien hadde vært travle og de aller fleste fant senga like sent som meg selv. Da jeg tørnet inn den siste kvelden var klokka begynt å nærme seg halv to - og det var natt.

Grand Hotel, Malahide

Jeg var oppspilt etter en hyggelig kveld, men også litt preget av en rask spasertur før middag sammen med noen kolleger. Jeg hadde en sommerskadet ankel som hadde lett for å hovne opp etter for mye anstrengelse, og merket nå at det strammet godt rundt ankelen. Den så hoven ut på begge sider og jeg fikk en ide om at den kunne ha godt av å benytte et sent badekartilbud. Jeg åpnet derfor kranene og lot vanne strømme varmt og heftig ned i karet mens jeg kledde av meg og kastet et blikk på pc'n for å sjekke siste innkomne mail mens vannet steg i karet ute på badet.

Døra sto på gløtt, men jeg hørte ikke at det rant fra kranen. Hørselen er ikke lenger hva den har vært. Etter noen minutter husket jeg på badevannet og snur hodet mot badedøra. Deretter begynte ting å skje temmelig raskt! Ut fra badet kom det nærmest en tsunami med vann strømmende ut på det teppelagte golvet. En liten bølge av varmt badevann sugde seg sultent ned i teppet som ikke klarte å ta imot bølgen som kom vaskende ut fra døra. Jeg spratt opp og stormet inn på badet som var fullt av vann. Ingen sluk å se og overløpsrøret på badekaret var tydeligvis tett! Jeg fikk kastet meg fram og stengt kranene, rev ned alle håndlklærne som var tilgjengelig og la i døråpningen. Mens karet tømte seg gikk jeg ut i rommet og forsøkte å skyfle vannet tilbake til badet med det friske benet mitt. Det var heller ingen dørstokk mellom rommene og jeg kjente igjen fornemmelsen fra barndommens demningsbygging hvor vi gjorde akkurat dette med sølevannet i vårløsningen.

Men så fikk jeg noen andre tanker. Karet var nesten halvtomt da jeg kom til å tenke på at jeg likevel burde bruke noe av dette vannet til det formålet som var tenkt. Jeg satte derfor proppen på plass og jumpet ned i karet. To minutter etter banket det kraftig på døra og jeg fant det formålstjenlig å stå opp av karet i tilfelle jeg ble invadert av noen som hadde ubehag av vannet som etterhvert forsvant sakte gjennom golvet. Jeg hadde ikke før fått på meg underbuksa, før telefonen på nattbordet ringte. En mannsstemme som kjempet med å holde seg rolig spurte om allting var ok inne hos meg. Jeg svarte bekreftende på det, men at det hadde vært et lite uhell med badekaret. Han ville komme på besøk øyeblikkelig og jeg åpnet døra.

Der sto en hotellmann i dress med mobiltelefon. Han trengte seg inn i rommet mens jeg forklarte så godt det lot seg gjøre om uhellet. Deretter spurte jeg om noen i rommet under var sjenert av lekkasjen. Jeg fikk da en knapp tilbakemelding om at det ikke var noe rom rett under, men at vannet silte ned i foajeen hvor han hadde fått satt opp forskjellige bøtter for å ta av for syndfloden. Fyren stormet ut for å finne mer å tørke med mens jeg kledde på meg litt klær og begynte å vri opp vann fra håndklærne. Det ante meg at det nærmet seg en liten katastrofe og så for meg et erstatningskrav med sju siffer! Minst!

Etter noen sekunder kom han tilbake med en annen mann fra personalet og mange flere håndklær og laken som vi satte i gang tørkeprosessen med. Men dessverre var nok det aller meste av vannet allerede trukket godt ned i golvet på vei mot bøttene i foajeen under. Klokka nærmet seg 02.00 og Ole Lukkøye var nå svært fraværende. Hotellmannen virket fremdeles litt fortvilet og lurte på hvilket tidspunkt jeg hadde tenkt å forlate hotellet på. Han hadde ikke flere ledige rom og lurte på om jeg holdt natten ut i denne sumpen. Jeg svarte at senga var tørr og at jeg skulle forlate åstedet tidlig neste morgen – om bare noen få timer, og det gikk helt fint å være i rommet! Skulle jo bare mangle ettersom det var jeg som hadde skapt problemene. Jeg var beredt på å ta all straff jeg kunne få…..men rakk å sende noen mail fram og tilbake til min kollega et annet sted på hotellet og fortelle om tildragelsen og at jeg forberedte meg på «korsfestelse» dagen etter. Han var fremdeles våken, men lo seg i søvn den natta. Det forsøkte jeg også, men ble et kvarter ut i søvnen vekket av den mørkkledde hotellmannen som hadde funnet et nytt rom til meg likevel.

Men jeg så ikke noe poeng i å bytte rom halv tre om natta for å stå opp igjen klokka sju, så jeg ønsket ham og meg selv en god natt mens Ole Lukkøye krøp inn vinduet….

Litt pinlig var det neste morgen da jeg sto foran resepsjonen og leverte nøkkelen mens herr Hotelldirektør spurte hvordan natta hadde vært. Jeg la meg paddeflat og innrømmet den våte tildragelsen, og så på ansiktet hans at jeg øyeblikkelig var svartelistet fra Grand Hotel Malahide i Dublin på livstid! Uten direkte å si det slik, skjønte budskapet krystallklart. Jeg bør skaffe nytt pass og søke om navneendring før jeg tar inn på det fasjonable hotellet fra 1860 neste gang. Kanskje jeg burde prøve Sølmo…..?

Deretter gikk mine tanker til min venn Hans Jon som hadde lovet å være med på nattlige brannøvelser flere ganger tidligere….og en liten takknemlig hilsen oppover over at det aldri ble noe av…..før jeg med selvsyn fikk se hvilken skandale noen vannlitere fra et badekar hadde medført. Det kan tenkes det hadde vært morsommere med en brannøvelse – i hvert fall om ansvaret kunne deles med noen.

I ettertid har jeg ennå ikke mottatt erstatningskrav og jeg kom meg trygt tilbake uten å bli lynsjet av kelterne i Dublin. Jeg vurderer selvsagt en rekke tiltak for å anonymisere adressa, telefonnummer, ta ned postkassa, bytte mailadresse, slipe av fingeravtrykkene, flykte til Syria, Libya eller Kongo eller hva det måtte være…? På en annen side kan det vel hende at de for lengst har oppdaget at andre hotellrom rundt omkring i verden har sluk på badet og terskel mellom rommene? Ja, at de tar LITT selvkritikk? Det synes i hvert fall jeg!

Vesletass med fotballskoa

Vesletass med fotballskoa

April 3, 2014 Det var engang en Særping som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå til NAV engang da han ble stor nok til den slags. Gutten var også så liten at de kalte ham Vesletass. Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans til nabobyen og ville feste ham bort som servitør eller parkeringsvakt der Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen i Rolvsøy; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget bilvaskeren sin. Det var da bedre noe enn ikke noe, tenkte særpingen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; men lønn og klær ble det ikke talt om. 

Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt. Vesletass syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer, han var jo fra Særp, mente han. "Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen. "Skal jeg ikke ha noe til uniform da?" sa Veslefrikk. "Den korpsuniformen jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han. Lensmannen ga seg ikke, men han ga ham en billett til Fredrikstad stadion, og han skulle også få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han ut og strøk fluksens til nabobyen lenger ned ved elva. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt,var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter og et vann som var vanskelig å komme over. Men han måtte over, og så la han i vei med å svømme det beste han var kar for. Omsider kom han over vannet og oppdaget at han like godt kunne gått rundt for vannet var ikke så stort som han hadde trodd. Gutten hadde jo bodd ved Glommas bredd hele sitt liv og visste ikke at det gikk an å gå rundt. Sliten satte han seg ned for å få igjen pusten, da det plutselig sto en utlending foran ham. "Vær ikke redd du," sa utlending, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn! Jeg har kone og åtte barn og bor i en campingvogn på Lisleby!" "Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe ny uniform for," sa han. "Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du." "Ja, så får du få den da," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det enda en utlending der, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike. "Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa utlending. "Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe uniform for, hadde jeg møtt deg før, så -." "Det er verre for meg enn for deg," sa utlendingen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær." "Ja, så får du få den da," sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg like ved Traramoen, kom det til ham enda en utlending igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike. "Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn." "Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe uniform for; hadde jeg møtt deg før, så -." "Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen. Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa utlending, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme utlendingen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen. Det var det bare Art Ranger som kunne gjort, men hadde bodde helt nede på Øra, og dit var det alt for langt å gå! "Jeg har støtt hatt slik hug til å kunne drible og finte med fotball, og se at folk moret seg over lagspill," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fotball, som er slik at alle som kommer i nærheten av den må være med i leken," sa han. Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa utlendingen "du får ønske bedre for de andre skillingene." "Jeg har støtt hatt slik hug til å spille fotball i FFK og skyte straffe," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en hvit og rød uniform og fotballsko, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte." Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen." "Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet og bor i Fredrikstad og vanker langs Glommas bredd," sa Vesletass, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at når jeg går der kan ingen nekte meg det første jeg ber om." "Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa utlendingen, og så strøk han inn mellom haugene og moene oppover mot Lisleby og ble borte, og gutten la seg til å sove i Bratliparken, og neste dag kom han inn i byen med fotball og fotballutstyret sitt.

Først gikk han til en bilforhandleren og ba om en Lada – den fineste bilen han visste om, og hos en annen ba han om bensin og årsavgift, og et annet sted ba han om kebab i pita, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom byen som en staselig storkar og hadde både fotball og fotballutstyr og Lada og kebab. Da han hadde stripa frem og tilbake både langt, og lenger enn langt,ble han stoppet av lensmannen som han hadde tjent hos. "God dag, husbond," sa Vesletass med Ladaen, han stanset og hilste. "God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han. "Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Vesletass. "Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar og feier rundt i en Lada?""Å, det var nå så det," sa Vesletass. 4 "Er du så vellystig at du farer med fotballsko og FFK-drakt også?" sa lensmannen. "Ja, jeg har støtt hatt hug til å få skåre mål," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne fotballen her," sa han; "for den treffer alt jeg sikter på, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.
Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være sette embetet og hele Rolvsøy på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt og presist med et fotballspark. Men med det samme ballen føk avgårde, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Vesletass til å trikse med ballen og lensmannen måtte bare kaste seg med med spark og nikk og triks og snurr så tornene slet i ham; og gutten trikset og lensmannen med til han gråt og ba for seg, for fillene føk av ham og han hadde nesten ikke hadde en tråd på seg. "Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han trikset med ballen og speidet etter fotballagenter fra FFK og led ingen nød, men spiste og drakk øl langs bryggepromenaden, for ingen kunne si nei til det første han ba om. Men plutselig en dag sto lensmannen i døra. Han hadde klaget til fotballforbundet over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham. Nå hadde dommerkolleget bestemt at Vesletass skulle lide samme skjebne som en tidligere fotballtrener i FFK og dømmes for uheldig omgang med oppegående mennesker. Men i det samme de dro Vesletass over gangbrua, skulle den til å gå opp fordi en stor lekter skulle passere.

Akkurat mens de ventet på at brua skulle åpne fant Vesletass sjansen til å smette på seg fotballskoa, la fotballen tilrette og sikta etter lensmannen og hele hans følge. Skoa kunne aldri bomme med denne ballen og lensmannen og hele hans følge fikk et baklengsmål og bikket ut i elva akkurat i det lekteren passerte. Dette gikk så fort for seg at ingen kunne ane hva som hadde skjedd. Lekteren seilte over fjorden og ble borte for øynene på Vesletass. Siden ble han verken sett eller spurt, verken i Særp eller Rolvsøy eller noen annen plass.

Da brua senket seg lå veien til FFK åpen foran ham, men nå var han ikke til å stoppe med triksing og finting og han fant seg vel til rette på Kråkerøysiden i lange tider med dette. Etter langt og lenger enn langtgikk han trøtt av triksingen. FFK var sorgtunge av gjeld og ble enda tyngre i bena og tilslutt ville de ikke være med å leke mer.

 En vakker morgen da sola sto opp over byen, fikk han derfor hug til si heimlege strand. Han kom på at far hans var fra Særp og til å undre seg over hvordan det sto til med ham, satte han kursen over brua til Gamlebyen. Der på toppen fikk han se Særp og han felte en liten tåre som rant rett ned i elva under ham. Nordover skulle han og nordover dro han til han traff en blå-hvit kar med tall på ryggen. – Hvem er du og hvor spiller du, sa Vesletass. Da fikk han høre om andre baller og siden har ingen sett ham. Men det ryktes på dager som kom med motgang og usikre tider for FFK at det var en liten tass som nok kunne vært tatt på alvor en gang. Snippppp....

Møte med en dødssyk

September 12, 2014 Møtet med en dødssyk

Det var sen ettermiddag. Flyet var forsinket, en ikke uvanlig hendelse, - særlig i nord. Godt forberedt på dette hadde jeg brakt med meg kontorarbeid og satt fordypet i retting av en oppgave. Jeg lot støy og farende folk feie rundt i lokalet og jaktet på mening en tekst om problemstillinger, metode og drøftinger.
En eldre mann kom forsiktig balanserende med et glass øl og satte seg ned tvers overfor meg. Stille satt han og nippet i glasset og skuet med trist blikk rundt på de med reisende. Etter en stund reiste han seg forsiktig opp og ruslet stille avgårde. Glasset sto nesten fullt igjen på bordet. Jeg forsvant ned i oppgaven min igjen.

En halvtimes tid senere kom han tilbake, nikket og satte seg ned.

Han hadde fått ett år igjen å leve.

- Jeg så feil på klokka, sa han. - Dama sa at jeg var en time for tidlig ute.
 - Ok, nikket jeg og sank tilbake i arkene mine. Over brilleglasset mitt så jeg at den gamle nippet i glasset, så på meg, og ut på de travle med reisende. Det ble et oppbrudd i papirarbeidet mitt. Jeg fikk servert en matbit og la fra meg papirbunken. Jeg spiste litt av klissete rett og merket at han satt og så på meg fremdeles. Jeg begynte å undres på om han var sulten.
-Er det noe toalett her, sa han. Jeg forklarte veien. Han reiste seg forsiktig opp fra bordet og forsvant stille. Jeg dukket ned i matfatet igjen, men hadde ikke kommet mer enn noen tygg videre før han kom tilbake og seg stille ned ved bordet, tok en lang slurk av glasset og tittet på meg.
-Jeg kommer fra Svolvær, sa han. -Jeg har vært på sykehuset her i Tromsø, sa han. Masse undersøkelser, men jeg er frisk, altså!
-Mmmmm, sa jeg og slafset videre.
-De sier at jeg har svulst på hjernen, sa han. Han så etter en reaksjon fra meg. Jeg fikk plutselig mange alvorlige tanker i hodet.
-Hælvetes leger. Jeg har aldri i mitt liv vært syk. Ikke en eneste gang. Han nippet i glasset. Jeg tittet på ham. Han hadde en svært fyldig manke som var strøket elegant bakover. Jeg lurte på om det var tupé. Hvor gammel kunne han være? Jeg begynte å gjette litt for meg selv. 75 - eller kanskje eldre. Ansiktet var furet og værbitt med rolige trekk.
 -Ja, ja....det er sant. Jeg har jo besvimt et par ganger, men aldri har det feilt meg noen ting. Jeg har ikke vært forkjøla en gang! Nå sier de at de ikke kan gjøre noe for meg. De sier at jeg kanskje har ett år igjen,..... eller kanskje fem. Hælvetes leger. Bare unge pøbler som er overkåte på diagnoser! Jeg har aldri kjent meg i bedre form noen gang. Jeg er sikkert mye sprekere enn deg!
-Hmmm, sa jeg, - det kan nok hende.
-Nå skal jeg tilbake til sykehuset og få stråling i seks uker! Faen! Jeg er da ikke syk. Det eneste som feiler meg er det som skjer med meg når jeg får brev fra sykehuset om at jeg er dårlig. Men jeg kjenner meg ikke syk. Det er jo så mye rart i hodet på folk. Sikkert mye rart i hodet ditt også? Men jeg har aldri hatt vondt i hodet, - ikke en gang etter noen skarpe drammer og en fest. Aldri. Nå er jeg 67 år og jeg begynner å tenke på hva de helvetes legene finner ut og plager meg med. Jeg trengte ikke dette. Men nå vet jeg ikke hva jeg vil. Blir jeg det aller minste syk av den strålinga, så vil jeg ikke. Jeg er jo ikke syk!
-Huff, tenkte jeg, overgrep fra overivrige unge leger har totalt ødelagt livskvaliteten til denne mannen.
-Det er så mye vi kan dø av. Jeg har ikke tenkt så mye på det,- jeg er jo frisk. Feiler meg ingenting. Bare disse brevene som gjør at jeg begynner å tenke. Joda, jeg har vel besvimt et par ganger. En gang på Coopen. Da prøvde de å ta livet av meg. Jeg ble lagt inn, og etter en stund måtte jeg på do. Da banket de på døra og lurte på om jeg hadde stoff med meg. Jeg visste ikke hva de mente engang. Lesestoff? Men så spurte doktoren om jeg hadde tabletter eller narko med meg. Og så jeg da! Har vel nesten aldri tatt en tablett. De mente jeg hadde hatt slag. Fastlegen min sa at det var et drypp. Helvetes leger! De bare skremmer meg. Ja, jeg er jo 67 år og har aldri feilt noen ting. Nå skal jeg ha seks uker med stråling og de sier at de ikke kan gjøre noe for meg. Jeg er sikkert friskere enn deg til og med. Hvor gammel er du?
-Snart 62, sa jeg.
-Bare ungdommen. Vi vet jo ikke hva vi skal dø av og jeg kan leve lenge ennå. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.... Han sukket trist. Så startet historien om igjen for tredje gang.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var altså ikke veldig mye eldre enn meg selv om jeg syntes han så slik ut. Jeg tenkte på kameraten min som ble 49. Han fikk ett år etter diagnosen og levde i halvannet. Jeg så inn i ansiktet til den gamle og begynte å ane en fortvilelse. Han var dødssyk. Hadde kanskje ett år igjen, kanskje fem. Han kjente seg frisk og rask og ikke syk.
-Jeg sa til dem at jeg nok ikke kan løpe hundremeteren på ti blank, men kanskje på ti komma sju. Han smilte, men ble alvorlig igjen.
- Jeg er jo ikke syk. Jeg tror jeg lar det være..... eller kanskje jeg bør ta den strålingen. Jeg må hjem og tenke meg om.

For fjerde gang begynte han sykehistorien sin. Jeg syntes synd på ham. Han hadde sånn livsgnist, men noen unge, ivrige leger med diagnosekåthet hadde forringet hans gamle år. Han trengte ikke å vite hvor lenge han hadde igjen og han kjente seg ikke syk.
Mannen tok opp tobakken, Petterøe nr.3 og begynte å rulle seg en røyk. Han sa ikke noe, bare så på meg.
-Nei, jeg tror jeg går ut og tar meg en blås. Takk for praten, sa han. - Det var hyggelig å prate med deg.
Jeg hadde nesten ikke sagt et ord. Nå begynte tankene mine å spinne. Jeg kom til å tenke på Tom Andersen som sa at han aldri hadde møtt noen som hadde blitt bedre av en diagnose.

Drømmelæreren

Jeg vil velge mine elever selv. Da vil jeg ha de lydige elevene, de som sier ja og som alltid sitter stille. De som rekker opp handa når de ikke forstår og følger nøye med når jeg forklarer for dem. Jeg vil ha elever som viser interesse, er lette å motivere og på demokratisk måte fremmer sine synspunkter.
Elever som viser engasjement og tar ansvar for andre og bidrar til å fremme læringsprosesser. De som kan lite når jeg overtar dem, men som skårer stort på neste nasjonale prøve. De som har mest fremgang og som utnytter skoletiden sin optimalt. Jeg vil ha elever som er opptatt av sine kompetansemål, innretter seg etter klassens regler og behov og forstår at de må spille sammen med andre for å bli gode selv også.
Jeg vil ha de elevene som øver hjemme på de de lærte på skolen tidligere på dagen. Skolen trenger dem. Alle lærere vil trenge dem.
NHO foreslår at lærere skal lønnes etter resultatene de oppnår. Hver enkelt lærer skal vurderes og få et lokalt lønnstilbud som forteller dem, omverdenen og kollegene at de er blant de beste lærerne i verden. En slik lærer vil jeg være. Jeg vil være drømmelæreren til vår nye regjering og til NHO. 

Derfor ønsker jeg å plukke ut elevene mine selv. Det krever litt forarbeid, fordi jeg må lete litt etter dem. Kanskje jeg kan finne en hel klasse av dem dersom jeg leter på flere skoler. Planen er i hvert fall at det må gå an å få elever som gjør at det bare blir en drøm og en fryd å være lærer som kan slutte jobben før klokka 16 og ikke utfordrer meg på min fritid.

Imidlertid er det slik at det kan finnes flere som tenker som jeg. I så fall haster det litt. De andre elevene er det vel ikke så farlig med. De kan de nyutdannede og uerfarne ta seg av. Vi vet jo at mange av dem slutter likevel etter kort tid i yrket, men de bør jo kunne gjøre litt nytte for seg først. De kan få øve seg på de andre elevene og bli like gode som oss med lang erfaring og fartstid. Noe tøffe oppdrag bør de tåle. De som takler det, har fått god kompetanse på livets og skolens mangfold kan senere velge sine elever – og bli som oss! Det er jo ikke alle barn som passer inn i min drømmeklasse. Riktignok er det vel slik at vi som har holdt på en stund kanskje takler en utfordrende hverdag bedre, men vi fortjener jo litt bedre kår og lønn nå når vi trekker på årene.
I noen skoler arbeider lærerne i team. Flere lærere løser oppgaven med undervisning sammen.

Dersom jeg blir satt til en slik jobb, vil jeg ikke ha noe med elever som har problemer å gjøre. Elever som har mangelfull sosial kompetanse, er aggressive og utagerende, som bråker og forstyrrer og ødelegger gode læringsmiljø passer ikke inn i min drømmeklasse. Heller ikke elever som har manglende oppfølging hjemmefra, som ikke gjør lekser, sitter med dataspill utover kveldene, har dårlige læringsstrategier og skulker skolen vil jeg ha. Jeg vil også være betenkt over elever som må ha mye hjelp fordi de strever med læringsprosessene og trenger mer tid enn andre.

Skal jeg være en drømmelærer, skal elevene mine glede seg til skoledagen og være supermotiverte slik at de presterer optimalt. Dessuten vil jeg at alle foreldrene i drømmeklassen snakker vakkert og lojalt om læreren sin og forteller barna hvor flink jeg er. De skal stille på alle foreldremøter og fortelle slekt, naboer og venner at de har fått en drømmelærer til barnet sitt og at barnet går i den aller beste klassen i verden!

NHO har signalisert at lærere som har gode resultater skal være bedre betalt. En slik lærer vil jeg være! Ernas drømmelærer! Eller kanskje ikke?

Jenta i speilet

September 12, 2014

Det var fremdeles litt igjen av 11.september. Jeg hadde hatt en lang dag. Bak meg lå en intens konferanse og en tankevekkende samtalen med en dødssyk pasient på flyplassen. Jeg hadde ruslet stille og rolig fra Gardermoens travle flyhus for å finne bilen som sto parkert på P1. 40 m foran meg ruslet en annen passasjer med sin koffert på slep. Tankene min spant rundt alt jeg skulle gjøre i dagene fremover. Den andre og jeg holdt samme fart. Han svingte også inn på P1 og forsvant i retning av en bil aller lengst borte. Det var ikke andre å se. Mørket hadde senket seg og jeg håpet jeg husket hvor jeg hadde satt bilen. Det tok noen minutter å laste inn, justere GPS’en og sette på musikken.
Jeg famlet fram parkerings- og betalingskortet og holdt det i hånda mens jeg sakte rullet bort til utkjøringsautomaten. Den avkrevde 750 kr og jeg syntes et øyeblikk at det var temmelig umoralsk å kreve så mye for å gjøre ingenting. Litt småergerlig stappet jeg inn kortet og hentet ut kvitteringen. Jeg satte bilen i gir.

Hun sto der mens tårene trillet
og visste ikke hva hun skulle gjøre.

Plutselig hørte jeg et dunk i bilen bakfra. Det kjentes som noen hadde kjørt inn i meg bakfra. I sidespeilet så jeg en skygge, men ingen bil. I bakspeilet så jeg at bagasjeluka på bilen var åpen og at det sto et menneske bak der. Luka smalt igjen. Det var den lyden som hadde fanget meg. Jeg åpnet vinduet og tittet bakover. Det sto en jente der med en koffert i hånda. Hun rygget bakover. Var det min koffert? Jeg enset at bommen sto åpen og fant ut at det var klokt å komme seg på rett side av den før jeg fikk den i biltaket. Hadde hun tatt ut kofferten min?
Hun sto ved bommen, hadde trukket inn på siden, men sto som en statue rett opp og ned. Jeg åpnet bildøra og gikk bort til henne. Det var mørkt på plassen selv om den var flombelyst. Lyset falt rett ned og det var vanskelig å se ansiktet hennes før jeg kom helt bort til henne. Til min lettelse kjente jeg ikke igjen kofferten hun sto med. En liten grå koffert av Ryan Air-størrelse.

-Er det noe i veien, sa jeg. Jenta svarte ikke. Hun så ned og ristet på hodet.
-Kan jeg hjelpe deg med noe? Eller var det noe med bilen min?
-Jag mår inte bra, stotret hun fram på hakkete halvsvensk. Hun var i en ubestemmelig alder, et sted mellom 18 og 25 år, ca 1.70 høy. Kort, lyst hår, pent kledd med dongerijakke som var brettet opp ved håndleddene. Jenta var tynn, nesten mager med store sortmalte, blanke øyne i et blekt ansikt. Øynene var litt oppløst etter tårer. Hun snufset forsiktig, så på meg som et livredd rådyr og gjentok at hun ikke hadde det bra.
-Er du syk, sa jeg. Hun nikket og så ned.
-Venter du på noen? Jeg syntes det begynte å bli ubehagelig. Hun ristet på hodet.
-Jag vet inte, hakket hun fram. Dette gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg måtte finne ut hvor hun skulle og hvor hun kom fra.
-Hvor skal du? Trenger du skyss? Jeg vurderte om det var det hun var ute etter. Kanskje skulle hun til Oslo. Torde jeg å slippe henne inn i bilen?
-Jag vet inte, forsatte hun.
-Vet du ikke hvor du skal, undret jeg meg.
-Nei, sa hun. – Jag vet inte. Hun snufset igjen.
-Men hvor kommer du fra, da? spurte jeg og tenkte kanskje at hun var kommet med en buss på vei til flyplassen, eller var kommet med fly og ikke visste hvor hun var.
-Litauen, svarte hun stille.
-Er det noe jeg kan gjøre for deg? Prøvde jeg igjen. Det var sen kveld og jeg hadde noen mil hjem. Tankene fløy gjennom hodet mitt. Er hun en trafic-jente, en rømling, en eventyrer, en som vil prøve lykken, men som nå sto forvirret og forkommet i et fremmed land? Hva skulle jeg gjøre med henne. 

Jeg ble stående å se på henne. Egentlig en pen, ung dame med et nordisk utseende. Jeg kunne jo ikke ta henne med og slippe henne av i Oslo. Jeg har hørt mange slike historier. Jeg tenkte at hun ville bli et lett bytte for uartige miljøer der. Hun så ned i bakken, opp på meg.
 -Jag må tenke litt, sa hun.
-Ja, gjør det, men si fra dersom du trenger hjelp, sa jeg og kjente at jeg også var i ferd med å bli ganske hjelpeløs selv. Hun så ut til å være i dårlig form og begynte å virke litt ubalansert. Kanskje var hun ruset. Det luktet noe jeg ikke kunne identifisere fra pusten hennes. Hun tok tak i rekkverket ved bommen, så på meg med dette rådyrblikket. Trist.
-Jag må tenke meg om, hakket hun fram igjen.
-Ok, sa jeg. – men da må jeg bare kjøre videre, sa jeg. – Lykke til!

Hundre meter lenger bort så jeg i speilet at hun fremdeles sto der. Jeg hadde vondt av henne. Hun var ikke frisk og trengte hjelp. Jeg ringte 02800 og fikk omsider tak i Ringerike politidistrikt. Etter en omstendig og lengre forklaring lovte de å se etter henne.
-Hun trenger hjelp, sa jeg. Jeg tror det haster. Hun kan ikke stå der! Mulig hun er ruset?
-Takk for at du ringte, sa betjenten. – Vi skal se etter henne. Han la på.

Jeg hadde jenta i speilet hele veien hjem.

Det var en lang vei hjem. Den forkomne jenta satt liksom i bilen min og fortalte uendelig mange bedrøvelig historier som fantasien min hjalp henne med. Jeg så dette pene, men triste og forkomne ansiktet på frontruta hele veien, og i speilet så jeg henne stå bak meg urørlig med den lille kofferten sin hele veien hjem. Kunne jeg gjort noe annet? Jeg kunne jo ikke tatt henne med meg? Hva skulle jeg gjøre dersom hun ville bli med et stykke? Sette henne av i Oslo? På en bensinstasjon? Jeg argumenterte og spekulerte. Jeg ble ikke kvitt henne. Hun er der fremdeles.