18.12.2018

Havet - en begynnelse og en slutt

(en allegori om mennesket)

Den 11.september 2002 er min merkedag.  Det kunne blitt min aller siste. Jeg ble merket av havet, selv om jeg aldri har vært noen sjømann. Men denne dagen kom ulykken.

I løpet av sekunder ble en fredfull dag på fisketur til et mareritt av skrik og skrål, forvirring, skum og angst. Mitt siste sekund var kommet – trodde jeg. Fra et fredfullt og solfylt sted på havets overflate var jeg med ett under vann etter at en brølende motorbåt hakket propellen ned i setet mitt etter en voldsom kollisjon. Det setet var min plass et brøkdels sekund tidligere. Intuitivt reddet jeg meg bort og befant med under vann og under båten i det det smalt. Men over meg befant det seg fire barn jeg hadde ansvaret for.

I brøkdelen av et sekund visste jeg ikke hva som ventet meg om jeg kom meg opp av dette våte og mørke. Tanken ilte gjennom hodet mitt og konstruerte skrekkelige scenarier om hva havet hadde gjort med oss alle.  Men vi hadde flaks! 
For havet er alle tings begynnelse. Og noen ganger også alle tings slutt.
Det bare ligger der. Det finnes bare, det er der og har alltid vært der.  Det er utgangspunktet for livet og det preger oss på alle kontinenter.
Fra tidenes morgen har bølger skyllet sløvt mot stranden og glatte steiner. Slik gjorde de også den dagen du ble født. Når ditt hjerte har sluttet å slå en gang langt der framme, lar havet fremdeles sine myke og fuktige armer favnet breddene av morgendagens verden. Havet er ikke avhengig av mine hjerteslag, fordi det har sitt eget.

Havet gir ro i sinnet, glede i barnas øyne og muligheter for den som skal leve av det.


Havet gir og tar, det krever og utfordrer.
Det gir mat og arbeidsplasser.
Det gir utfordringer og gleder.
Og av til når det forferdelige skjer gjemmer havet på sine hemmeligheter, - mer enn noe annet.  Lenge, lenge. Kanskje til evig tid.

Havet lar seg bevege av månens uimotståelige krefter. Det stiger og synker og stiger igjen.  Det skaper høyvann og lavvann. Det lar seg provosere av jordens tynne skorpe. Når den rystes av sine egne krefter former havet bølger som utsletter alt.
Bølgene blottlegger og dekker breddene med sine veldige krefter.
De knuser vannet mot kystens bredder, men lar seg også lirke stille inn mellom tang og steiner.
Havet kan oversvømme solbrente sommertær og svale en varm kropp. Det kan komme stille og forsagt og humrer og klukker fornøyd når det leker langs sommerens varme strender.
Havet vinker gyllent farvel til dagens utfordringer før det litt småbrisent sender sola til køys og lar solens varme rødme dempe dagen og la nattens mørke overta.

Men havets krefter er ikke til å spøke med:
Når stormen raser og pisker havet opp i høye bølger,
når det fråder og utfordrer det med sine sterke, våte og knusende makt
som krever sjel og kropp, hus og jord,
som trekker båter ned i frådende vann og skyller sine lange armer inn over gård og grunn,
- når vi ikke finner ly og nåde for havets utrolige mørke sider,
Da lar vi oss skremme i angst og nød. 

Havet som gir oss våre liv, truer også med å ta det fra oss. Det skaper angst og fortvilelse.
Med sine lange og grønne bølgearmer strekker det seg ut etter oss og tvinger oss i kne. Med ufattelige krefter maler det oss inn i ulykke og uhygge og skaper fortvilelse og død. 
Nød og ulykke følger i havets kjølvann.
Men havet gir også håp og gleder.
Det gir oss rikdom og inspirasjon og bærer oss til fremmede kyster.
Det samme havet som i den andre enden slikker over ukjente kulturer og skvulper mot andre farkoster i fremmede havner
– er det samme havet som gir oss mat og livsvilkår ved vår egen kyst.
Det er det samme havet som lunefullt gir oss rikdom og glede, men også nød og sorg.
Hvorfor vil jeg beskrive havet?

Hvorfor vil jeg male bilder om uhyggelige og lidenskapelige krefter og tro at det er akkurat slik det er?  Hvorfor vil jeg beskrive det vakre og farlige havet og fortelle akkurat deg at det er slik havet er? Hvordan er det mulig å glede seg over den samme materien som river et liv i filler og gleder et barn?
Kan jeg si at :- Slik er havet! Hvilken rett har jeg til det?
Kan jeg med ett ord beskrive havets egenskaper og si: - Slik er havet!
Det er så mange måter å beskrive havet på.
Det gir oss så mange perspektiver, så mange opplevelser, så mange erfaringer som fyller våre liv,
som endrer dem og som truer dem.
Hvordan kan jeg da beskrive havet?
Kan jeg si: slik er havet?
Med de samme ordene kunne jeg like gjerne beskrevet mennesket.
De mennesker vi møter på vår vandring er som havet.
Besynderlige, underlige, vakre, fulle av krefter og hemmeligheter, gode som feer og alver, onde som ormer og flodbølger, temperament som en solnedgang eller en orkan.
De tar liv og gir liv.
Mennesket hater og elsker, gråter og ler, skremmer og gir trygghet.
Mennesket er som havet – det er relasjonelt.
Mennesket står i et forhold.
Eksisterer det ikke i forhold til noe, er det som havet fylt på en flaske?
Er ikke vi mennesker på samme måte mange forskjellige ting, men likevel er vi bare oss selv?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Landet av is og ild

Jeg var på vei til Island. Mange år siden sist. Den gangen var det en blandet opplevelse ettersom det var en forskerkonferanse som for...