Pedagogikkens landskap

Hvis jeg kunne ta deg med på en tur opp eller ned Trollstigen, og jeg fikk bare denne ene turen sammen med deg, - måtte jeg gjøre noen valg. 

Trollstigen har så mange spennende, farlige, utfordrende og fantastiske steder som du kanskje aldri har sett maken til.
Kanskje vil du heller aldri se maken til dette noen gang.
jeg kunne velge de spektakulære svingene, de utfordrende kurvene som får bussturistene til å gispe av forskrekkelse.

Jeg kunne begynne med å gi deg et oversiktsbilde fra et fugleperspektiv slik at du kan få et grovt blikk over terrenget der nede,

eller

Jeg kunne velge de livsfarlige partiene der steinmasser raser over veien og knuser alt de treffer nedover fjellsidene….

Jeg kunne velge å vise deg de arkitektoniske små undrene ingeniørene i sin tid fikk utført,

fortelle deg om hvilke ulykker og forferdelser veiarbeiderne var utsatt for…

Jeg kunne fortalt deg om slitet og om strevet og svetten som ligger igjen i hver cm av veien.

Jeg kunne valgt ut en spesiell sving eller en strekning som ble beseiret med menneskelige kløkt, erfaring, visdom og tekniske beregning,

vist det deg de små og vakre bruene og kantsteinene som var kjempet på plass.
vist deg steinurene som bygger tryggheten under veien.….
Det er denne turen vi skulle gjøre sammen.
Jeg må velge – det må også du.
På den tiden visste hun ikke at jeg var nærsynt.
men så handler det om dine opplevelser og din forståelse.
Kanskje det er det ”vannrøret” som du har fokus på som du må fortelle meg om.

Jeg ville streve etter å gi deg et inntrykk av alle forsøkene på brøyting og rydding og vedlikehold….

Eller :

Jeg kunne vist deg utsikten, bilder fra den fantastiske naturen.

Tatt deg med der vannet spruter over veien når vinterens krefter slipper taket

Du skulle sett disse svingene hvor bussene gjør sine halsbrekkende manøvrer,

Jeg kunne pekt ut veien nedover dalen, fortalt deg hvor den ender og fortalt deg om veien videre….. videre…. Videre….

Men jeg har bare denne ene sjansen.

Da jeg som liten gutt på sent 50-tall – eller var det tidlig 60-tall, fikk min første tur opp gjennom disse svingene med en sliten bil som måtte hvile med jevne mellomrom. De små arbeidshester under panseret jobbet på høytrykk. Radiatoren kokte – og veien var bratt.

Bilen gikk trett.

Far var oppgitt og frustrert, - men Mor var henrykt!

Hun pekte ut over dalen, opp mot de over tusener av meter med fjell, ropte til sine barn: - Se, se!

Hun ville vise oss alt, bruke denne anledningen til å overføre kroppens smerte og glede fra sine egne fjellopplevelser i slitsomme klatringer, kronet med den fantastiske utsikten og duften av nykokt kaffe fra bålet når de var framme – ved å peke ut, forklare, snakke, smile og gispe av stupets trollbundne dragning mot avgrunnen der nede.

Hun ville vi skulle overta hennes opplevelser av utsikt og skjønnhet, av stup og vakker natur, av fossende bekker og stryk og veiarkitekturens beundrende utfordringer. Det var verdier hun ville vi skulle ta innover oss.

Mange år etterpå fortalte hun meg hvor skuffet hun var da jeg heller valgte å knytte min oppmerksomhet mot et lite rør som det kom vann ut av – på veiens innerkant.

Slik er det også i veiledningens landskap.

Det er så mye jeg skulle vist deg av alt jeg har sett og hørt og opplevd – av all kunnskap og kompetanse, av all erfaring og innsikt, fra bøkenes og forskernes verden…

Så begynner vi der….. Og går inn i landskapet sammen.