Den som går seg vill….

Vi var på oppdrag i Finland. Sammen med min gode venn Roger og andre kolleger hadde vi meldt oss på en konferanse i Finland. Vi peilet inn at det ikke kunne være så langt fra Helsinki. Billetter og påmelding ble ordnet problemfritt. Vi skulle også ha med oss tre lærere fra Halden. De skulle bidra i et framlegg på konferansen som foregikk på engelsk.

Det var lett å finne hotellet fordi det lå ikke så langt fra flyplassen. Vi hadde navnet på hotellet på bestillingsskjemaet og viste taxisjåføren dette. Han nikket og satte oss av utenfor hotellet. Konferansen startet med et tett program nesten hele tiden. Det eneste hullet i programmet var fredag ettermiddag som var satt av til å gjøre seg kjent på egen hånd. Noen nevnte at de ville til Helsinki sentrum som visstnok lå den veien, - eller var det den andre veien?

Jernbanestasjonen lå rett utenfor hotellet og så snart dagens program var over, kledde vi oss for bytur. Ganske snart oppdaget vi at informasjon om nærmest hva som helst, var noe komplisert. Alt var på finsk, og det taklet vi dårlig. En lystavle viste oss at toget ville både komme og gå i løpet av et par minutt. Vi nappet til oss billetter på nærmeste automat og kom oss hastig inn på toget som suste av gårde,  - riktignok motsatt vei av det jeg hadde innbilt meg var retningen til Helsinki sentrum.

Stemningen var høy og toget fullt. Hus og veier suste forbi på utsiden. Toget stoppet med jevne mellomrom og byttet ut passasjerer. Merkelige stasjonsnavn føk forbi vinduet, men vi satset på at toget gjorde et siste stopp i sentrum av storbyen. Det gjorde det! Vi tuslet ut av kupeen og kom inn på en enorm togstasjon. Oslo S var for småtteri å regne i forhold til denne stasjonen. Derfor regnet vi med at det skulle gå greit å finne tilbake. Det viste seg senere at lett var det ikke.

Vi ruslet ut i byen og lot oss imponere over flotte bygninger og parker. Hovedanliggende for oss ble etter hvert å finne et sted å spise middag. Så langt på reisa hadde tiden gått fort og ettersom dette var sent i september begynte skumringen å minne oss om at vi også skulle tilbake til hotellet etter hvert.  Etter litt diskusjon og små stikkprøver innom ulike etablissementer, bestemte vi oss for en fin restaurant, bestilte mat og drikke og snakket oss bort om finsk historie og annet som fikk tiden til å gå. Maten smakte godt. Vi takket og drikset og halte fram kartet for å finne veien tilbake.

Da vi kom inn på jernbanestasjonen begynte vi å ane uråd. Ingen av oss husket hva stasjonen vi skulle til het. Ikke husket vi hva som sto på toget heller, og det var mange å velge mellom. Veldig mange! Vi startet å argumentere og spekulerer. All informasjon sto på finsk. Et par forsøk på å snakke med folk som så ut til å tilhøre stasjonen, var totalt mislykket. Absolutt ingen kunne et eneste ord engelsk.

Litt bortenfor oss sto et par eldre damer og snakket sammen. Jeg fanget opp noen svenske ord og øynet et håp. Ettersom Roger er svensk, sendt vi ham bort for å høre om de kunne hjelpe oss. Men de sto også å lurte på hvor de skulle og hvilket tog de måtte ta. Like bortenfor sto et tog til avgang med en nedtellingstavle som viste et par minutter igjen til avgang. Vi diskuterte kjapt litt fram og tilbake om vi kjente igjen stedsnavnet på toget, men ble ikke helt sikre. Da vi hadde kjøpt billetten hadde vi også problemer med å vite hvor vi skulle. Det viste seg at den var litt dyrere enn vi hadde trodd, og dermed ble vi selvsagt usikre. Slikt hender jo andre steder også. Men nå var det tid for «action»!

Vi kastet oss på toget som var aldeles stappfullt. Ettersom det var tidlig fredag, tenkte vi at det var et tog som skulle få folk hjem til helga. Litt underlig var det at veldig, veldig mange av de som var med toget bar på poser og bager fulle av øl. Noen satt også og drakk øl åpenlyst på toget og etter hvert fyltes det også opp med Securitasvakter som så ut til å skulle holde en viss kontroll. Konduktøren kontrollerte billetten mens mørket fanget oss utenfor togvinduet. Vi som kom fra Norge var vant til at alle tettsteder og veier var opplyste. Her var det mørkt. Bekmørkt. Toget stoppet, folk gikk av og på og vi begynte å myse etter navnene på holdeplassene vi kom til. Det var uråd å huske om de navnene vi så var de samme som tidligere på ettermiddagen. Vi begynte å fylles med uro. Toget freste av gårde. Vognene tømtes og tilslutt hadde hele toget bare oss fire passasjerer igjen før det stoppet helt opp. Vi tittet ut og kjente oss ikke igjen. Ingen av oss hadde tatt med visittkort, kart eller annet som kunne identifisere hotellet eller stedet vi kom fra. Perrongen var dårlig opplyst. Alt annet var stappmørkt. Hva gjør vi nå?

Plutselig fikk jeg se et par Securitasvakter som gikk og kontrollerte togvognene og stengte dørene. Kanskje de kunne hjelpe oss? Men det ante meg at de ikke kunne mer engelsk enn andre vi hadde truffet. Likevel tok vi mot til oss og spurte forsiktig om de kunne engelsk?

Så slo lykken ned!

Den ene av vaktene snakket perfekt amerikansk og vi forsøkte å forklare situasjonen. Men vi husket ingen navn og det gjorde det nærmest umulig for vakten. Da kom vi på at vi bodde ikke så langt fra flyplassen og at toget gikk forbi hotellet vårt. Vaktene stakk hodene sammen og bablet i vei på finsk. Deretter kom vakten tilbake og forklarte at vi var på ville veier. Vi hadde tatt toget motsatt vei av det vi skulle, men de skulle hjelpe oss på sporet igjen. Vi kunne være med toget et stykke tilbake, deretter gå av og inn på en annen stasjon som viste seg å være på størrelse med Oslo S og ta tog nummer ett eller annet, til vi kom dit vi skulle. Vakta noterte på en gul lapp og vi satte oss tilbake igjen. Nå var fire par øyne stille rettet ut av vinduet for å finne riktig stasjon. Av og til kikket vi på lappen og krysset av for stasjonene vakta hadde notert.

Mørket var ikke til mye hjelp, men langt om lenge dukket navnet vi skulle se etter opp, og vi kom oss av toget. Så var det å finne spor nummer 21 og håpe det beste. Perrongen var full av folk. Min retningssans var nå helt fordervet og overraskende dukket toget opp fra motsatt hold enn det jeg tenkte meg. Vi klatret inn og begynte å lese på stasjonsskiltene. Fremdeles var ingen av oss i stand til å huske navnet på stasjonen vår eller hotellet, men vi håpet å kunne kjenne oss igjen. Jeg kom på at jeg hadde observert en bussholdeplass utenfor hotellet. De fleste bussene var merket med Vantaa. Roger begynte nå få et sterk behov for å slå lens. Han bestemte at når vi kom til Vantaa skulle han spandere drosje til hotellet!

Togsafari  med lesevansker

Etter at det meste av kvelden hadde gått med til å sitte på et tog, fikk vi plutselig se hotellet vårt utenfor vinduet i det samme som det kjørte inn på stasjonen. Stasjonen og stedet het Vantaa, akkurat som hotellet. Ringen var sluttet og i den beksvarte natta ble nærmeste busk utenfor stasjonen vannet med langveisfarende overskuddsvæske.  Men nå var ikke kvelden ung lenger. 

Neste gang gjør vi det nok annerledes!

Når du bare MÅ!!

Det er noen år siden dette hendte men sannelig har det vært på nippet til å hende igjen. Kjenner du deg igjen, er du sikkert på min alder, - for det har noe med det å gjøre:

Vi hadde vært en gjeng i København. Det vil si: vi hadde noen timers landlov før ferga skulle tilbake til landet vårt. Et av de aller mest naturlige gjøremål var da min gode venn Trond og jeg oppsøkte baren Hvite Lam som lå i et kjellerlokale ved Nørrebro. Der traff vi kjentfolk og satte oss ned med et par (?) glass. Stemningen var stor i den lille flokken og verdensproblemene ble skyllet ned med billig og godt øl. Egentlig relativt mye øl.
Men tiden gikk og klokka ble selvsagt glemt - helt til en noenlunde oppgående kollega minnet om at bussen tilbake til ferga ville ankomme bussterminalen på Nørrebro om 5-6 minutter.
Dermed var det på med klær samtidigs som den siste skvetten i glasset ble tømt og det var bare å fyke ut av kjellerlokalet med retning bussen! Men øl må ut etter en tid!
Det var akkurat da jeg merket meg at en siste nødvendig runde på "det lille huset" hadde vært klokt! Tiden var ikke inne for å snu og i pur optimisme tenkte jeg at det får da holde til vi kommer tilbake til ferga!
Ja, - det var dét da!?
Selskapsblære for folk på min alder er like langt unna som en olympisk gullmedalje.  Mange herrer i min alder synes den slags kommer brått på! Jeg merket det allerede på full fart "ned overrennet" og "hoppkanten" nærmet seg veldig raskt. 

Bussen var forsinket og jeg så meg dristig rundt for å finne en mulighet for avtrede. Men akk og nei! Det fantes ingen mulighet noe sted på det store torget og jeg visste ikke når bussen ville komme. Jeg ble stående og småtrippe for å holde kontrollen. Situasjonen begynte å gå fra ille til mye verre og ganske snart til krise.

Så kom bussen. Folk tok seg god tid til å gå inn på bussen. Jeg ble stående aller sist og trippe og steppe mer og mer og klarte ikke å få tankene over på noe annet enn å holde ut til vi ankom ferga.
Endelig kjørte bussen. Jeg fant ut at jeg ikke kunne sette meg ned og sto og holdt meg i en stang i bussen og fortsatte småtrippingen der.
Det ble rødt lys. Bussen stanset.
Vi kom i gang igjen, men ganske snart enda et rødt lys. Alle røde lys i hele Køben hadde hopet seg opp foran oss, - tenkte jeg. Etter tredje røde lysstopp var krisa nesten passert maksimal og jeg begynte å forberede meg på bare å la det stå til. Det kjentes som jeg ble gul i øynene! Huttetu - så flaut! Da stoppet bussen igjen. Ingen røde lys å se, men motoren ble slått av.
Jeg trippet fremover i bussen og spurte sjåføren med en hektisk mine om hvorfor vi stoppet her?
- Jeg har pause! svarte han
- Hva? sa jeg. - Hvor lenge? Jeg holder på å tisse på meg!
Sjåføren snudde seg rolig rundt og så meg i øynene. - Det gjør jeg også, mumlet han.
- Slipp meg ut, hveste jeg til ham, - jeg bare MÅ.
- Javisst, sa den rolige dansken, - men bare ett minutt!

Når du bare MÅ!

Det får briste eller bære, tenkte jeg og hoppet ut og bort til nærmeste hushjørne. Med all skrekk for å bli tatt med buksa nede og bli bøtelagt for forurensing av offentlig sted, jumpet jeg over et lite gjerde og en hekk. Til min store glede rant det en liten bekk der. Jeg lot det stå til og kjente at jeg nærmest ble født på ny etter hvert som blæra tømte seg.
Lykkelig og fornøyd snur jeg meg rundt for å gå tilbake og oppdaget at jeg hadde stått rett utenfor den fullstappete bussen med vinduene tapetsert av store smil og vinkende hender.
Noe flau entret jeg bussen. Alle passasjerene reiste seg opp og klappet høylytt og hoiet begeistret over "underholdningen".
Men akkurat da gjorde det ingenting. 

Det hadde vært verre å la det stå til!
Velsignet gode danske! Han ventet!