Den skytes ei som henges skal

-          Er det noen som kan tenke seg å ha en moskusand, sa kollega Solveig under lunsjen en dag.

Jeg skvatt til fordi i naboens dam var det litt av hvert, men ingen moskusand. Etter lynkort betenkningstid svarte jeg at det kunne jeg nok gjerne, men lurte samtidig på hvorfor hun ville kvitte seg med fjærkreet. Solveig hadde mange ender, men skulle avvikle andeopplegget. 

Slakteren hadde fått jobben med avlivning, men da han kom til denne nydelige anda, klarte han ikke å avlive den. Den var så vakker, helt sort med et hvitt bliss, helt annerledes enn de andre. Den ba liksom om nåde. Lunsjpausa på jobben reddet livet til den. Jeg ringte naboen som gjerne ville berike flokken sin ettersom reven hadde høstet grovt i det eksisterende utvalget. 

Anda ble forsiktig fraktet til jobben neste dag, men måtte tilbringe arbeidstiden i en kald pappeske med litt mat og en skål vann bak i bilen. Neste fraktetappe gikk også greit til jeg sto utenfor naboen som varsomt og forsiktig løftet anda ut av bilen. Selvsagt fikk den navnet Solanda før den ble presentert for de andre i flokken av tamgjess og ender. Men det er ikke alltid like greit å være innflytter. En av gjessene skulte mistroisk på den nyankomne før den styrtet frem, tok et kraftig grep om Solandas hals og filleristet den. Dermed fattet de andre også mot og føk løs på nykomlingen. Etter enda en runde fikk Solanda nok og fløy ut av innhegningen og satte seg på takmønet for å ro seg ned.

Dagen etter tittet jeg innom for å se hvordan det sto til, men Solanda var borte. Naboen innrømte at medfarten gjorde at den satte seg på taket. Han tenkte den ville komme ned når hun ble sulten, men nå var hun søkk borte. Et par dager etter sto det en annonse i Tapt og Funnet at noen hadde tatt vare på en moskusand som passet til beskrivelsen. Ettersom naboen var opptatt, ringte jeg det oppgitte nummeret. 

– Nå er jeg redd du ringer litt for sent, sa stemmen i telefonen. Anda virket skadet da den landet på tunet. Derfor ble den båret inn på låven. Det viste seg at vinduet der var delvis knust, og etter en kort stund fløy anda rett ut gjennom vinduet og landet på baksiden av låven. Der satt det tilfeldigvis en rev som plukket henne opp og stakk til skogs!

For en skjebne. Først lykkelig tid i flokken, deretter spart fordi den var så vakker, så godt og varmt ivaretatt, før den nesten ble revet i filler, ny flukt og et sørgelig endelikt. Hva minner dette meg om?

Problemløsning i andedammen

 

Problemløsninger i andedammen

Å være så heldig å ha en egen hage å pusle rundt i, kan være en mental berikelse, men også en læringsarena uten sidestykke. Ugress jeg ikke vet navnet på, men som aggressivt overtar plantebed og til og med bryter seg mellom belegningssteiner og asfalt på gårdsplassen, utfordrer meg. Det blir lett dagligdags at busker og trær sakte og målbevisst plutselig har laget et ugjennomtrengelig kratt og stjeler både sol og vekstforhold fra andre planter vi heller vil ta vare på. En stor plen sikrer oss mosjon og skaper tekniske utfordringer i plenklipperens lunefulle liv, men gir store muligheter for kompetanseheving. Hagens frukttrær og busker trenger klipp og tilsyn. Vi forsøker å forhindre at rådyrenes nattlig buffé i blomsterbedet eller elgens egenrådige innhøsting av epler ikke gjør mer skade enn at vi tåler det. Slikt hører med i livet som rimelig inkompetent hageeier. Men det finnes andre utfordringer også.

Mellom naboen og vår hage er det en stor andedam. I dag fungerer den dårlig som attraktivt hvilested for andre enn et stokkandpar som svært diskret og forsiktig bidrar med ti- tolv andunger i året. Dammen ligger der og er relativ øde for annet enn våte planter som hvert år helt uforstyrret overtar vannspeilet og vil gjøre dammen til en myr. Men slik har det ikke alltid vært.

For mange år siden var dammen et yndet tilholdssted for en tamgjessflokk og noen store belgiske ender som naboen slapp ned i dammen. Dammen var stor nok og ga god plass til alle sammen. Etter hvert kom det andunger til og det var en fryd å sitte ved dammen og se på den livlige aktiviteten der. Men som i enhver sosial organisasjon oppstår det raskt et behov for ro og orden etter hvert som «innbyggertallet» øker.

På vårparten, allerede før isen hadde sluppet taket, hadde både ender og gjess mer enn nok med å skaffe seg avkom. Gjessene la egg nesten overalt, mens endene var atskillig mer diskret og gjemte seg i busker og kratt. Denne intense verpingen ble selvsagt også et populært beite for røvere som rev og grevling, - og en og annen modig katt som prøvde seg. Reven lyktes av og til med å høste av fugleflokken som var vettskremt så snart det luktet revepels i nærheten. I dammen ble det etter hvert behov for å ha en «sheriff».

Med enorm selvsikkerhet tok den største gassen oppdraget. Som selvutnevnt «sheriff» freste han rundt og jaget de andre fjærkreene hit og dit. Så tøff var «sheriffen» i nebbet at han antastet ethvert fjærkre han kom over og tok nesten livet av både ender og gjess lenger nede på rangstigen i utallige forsøk på familieforøkelse. Det ble etter hvert et lurveleven nærmest til alle døgnets tider ettersom forplantingskapasiteten til gassen så ut til å være ustoppelig. Både naboen og vi begynte så smått å diskutere tiltak for å skape fred og ro i dammen.

I min selvutnevnte, og muligens manglende visdom, antydet jeg som gammel pedagog ulike målbare tiltak. Det kunne gjerne være full isolering i eget bur, til behavioristisk begrunnelse om læring ved betinging, dressur, kanskje? Andre muligheter var straff som utvisning på ubestemt tid, eventuelt annen form for ekskluderingstiltak. Her måtte «sheriffen» snart forstå hvem som satt med makta, - tross alt. Fugleeieren antydet at han kunne bytte ut gassen med noen fra en annen flokk. Vi foreslo å «fengsle» ham i egen innhegning i hekkeperioden. Tiltakene ble stående i stampe, men fulgte oss inn i sommeren.

Da vi kom hjem fra vår årlige ferietur var der merkverdig stille i dammen. Andefamilien med alle sine nykomlinger svømte lykkelig rundt. Gjessene uten sine etterkommere på grunn av grevlingens eggsanking, så likevel også ut til å leve i fred og harmoni.  Det snadret og plasket forsiktig og stille mellom plantene. Vi ruslet ned til dammen i stor undring over at verdensfreden endelig hadde senket seg i den vesle kolonien og smilte fornøyd over idyllen som hersket.

Naboen kom også ruslende bort til dammen på en av sine daglige tilsynsrunder.

-          Her var det blitt fredelig da? Kremtet jeg med et smil!

-          Ja, nå er det idyllisk her, svarte han.

-          Men gassen da? Har du satt ham i bur eller overført ham til en annen flokk han kan herje i? fortsatte jeg med litt undring i stemmen.

-          Neida, sa han. – Jeg skjøt ham! Det var ingen annen råd!

Jaha, slik kom altså «verdensfreden» inn i dammen vår. En voldsom og brå avgjørelse og freden og mer demokrati var gjenopprettet i habitatet.

Så kan man jo filosofere litt over om dette var en anekdote som fremstår som analog til andre utfordringer i verden, eller som problemløsningsmetode i andre sosiale settinger. Eller var det rett og slett en løsning på skjebnen til andedammens terroriserende «sheriff»?