Den skytes ei som henges skal

-          Er det noen som kan tenke seg å ha en moskusand, sa kollega Solveig under lunsjen en dag.

Jeg skvatt til fordi i naboens dam var det litt av hvert, men ingen moskusand. Etter lynkort betenkningstid svarte jeg at det kunne jeg nok gjerne, men lurte samtidig på hvorfor hun ville kvitte seg med fjærkreet. Solveig hadde mange ender, men skulle avvikle andeopplegget. 

Slakteren hadde fått jobben med avlivning, men da han kom til denne nydelige anda, klarte han ikke å avlive den. Den var så vakker, helt sort med et hvitt bliss, helt annerledes enn de andre. Den ba liksom om nåde. Lunsjpausa på jobben reddet livet til den. Jeg ringte naboen som gjerne ville berike flokken sin ettersom reven hadde høstet grovt i det eksisterende utvalget. 

Anda ble forsiktig fraktet til jobben neste dag, men måtte tilbringe arbeidstiden i en kald pappeske med litt mat og en skål vann bak i bilen. Neste fraktetappe gikk også greit til jeg sto utenfor naboen som varsomt og forsiktig løftet anda ut av bilen. Selvsagt fikk den navnet Solanda før den ble presentert for de andre i flokken av tamgjess og ender. Men det er ikke alltid like greit å være innflytter. En av gjessene skulte mistroisk på den nyankomne før den styrtet frem, tok et kraftig grep om Solandas hals og filleristet den. Dermed fattet de andre også mot og føk løs på nykomlingen. Etter enda en runde fikk Solanda nok og fløy ut av innhegningen og satte seg på takmønet for å ro seg ned.

Dagen etter tittet jeg innom for å se hvordan det sto til, men Solanda var borte. Naboen innrømte at medfarten gjorde at den satte seg på taket. Han tenkte den ville komme ned når hun ble sulten, men nå var hun søkk borte. Et par dager etter sto det en annonse i Tapt og Funnet at noen hadde tatt vare på en moskusand som passet til beskrivelsen. Ettersom naboen var opptatt, ringte jeg det oppgitte nummeret. 

– Nå er jeg redd du ringer litt for sent, sa stemmen i telefonen. Anda virket skadet da den landet på tunet. Derfor ble den båret inn på låven. Det viste seg at vinduet der var delvis knust, og etter en kort stund fløy anda rett ut gjennom vinduet og landet på baksiden av låven. Der satt det tilfeldigvis en rev som plukket henne opp og stakk til skogs!

For en skjebne. Først lykkelig tid i flokken, deretter spart fordi den var så vakker, så godt og varmt ivaretatt, før den nesten ble revet i filler, ny flukt og et sørgelig endelikt. Hva minner dette meg om?

Problemløsning i andedammen

 

Problemløsninger i andedammen

Å være så heldig å ha en egen hage å pusle rundt i, kan være en mental berikelse, men også en læringsarena uten sidestykke. Ugress jeg ikke vet navnet på, men som aggressivt overtar plantebed og til og med bryter seg mellom belegningssteiner og asfalt på gårdsplassen, utfordrer meg. Det blir lett dagligdags at busker og trær sakte og målbevisst plutselig har laget et ugjennomtrengelig kratt og stjeler både sol og vekstforhold fra andre planter vi heller vil ta vare på. En stor plen sikrer oss mosjon og skaper tekniske utfordringer i plenklipperens lunefulle liv, men gir store muligheter for kompetanseheving. Hagens frukttrær og busker trenger klipp og tilsyn. Vi forsøker å forhindre at rådyrenes nattlig buffé i blomsterbedet eller elgens egenrådige innhøsting av epler ikke gjør mer skade enn at vi tåler det. Slikt hører med i livet som rimelig inkompetent hageeier. Men det finnes andre utfordringer også.

Mellom naboen og vår hage er det en stor andedam. I dag fungerer den dårlig som attraktivt hvilested for andre enn et stokkandpar som svært diskret og forsiktig bidrar med ti- tolv andunger i året. Dammen ligger der og er relativ øde for annet enn våte planter som hvert år helt uforstyrret overtar vannspeilet og vil gjøre dammen til en myr. Men slik har det ikke alltid vært.

For mange år siden var dammen et yndet tilholdssted for en tamgjessflokk og noen store belgiske ender som naboen slapp ned i dammen. Dammen var stor nok og ga god plass til alle sammen. Etter hvert kom det andunger til og det var en fryd å sitte ved dammen og se på den livlige aktiviteten der. Men som i enhver sosial organisasjon oppstår det raskt et behov for ro og orden etter hvert som «innbyggertallet» øker.

På vårparten, allerede før isen hadde sluppet taket, hadde både ender og gjess mer enn nok med å skaffe seg avkom. Gjessene la egg nesten overalt, mens endene var atskillig mer diskret og gjemte seg i busker og kratt. Denne intense verpingen ble selvsagt også et populært beite for røvere som rev og grevling, - og en og annen modig katt som prøvde seg. Reven lyktes av og til med å høste av fugleflokken som var vettskremt så snart det luktet revepels i nærheten. I dammen ble det etter hvert behov for å ha en «sheriff».

Med enorm selvsikkerhet tok den største gassen oppdraget. Som selvutnevnt «sheriff» freste han rundt og jaget de andre fjærkreene hit og dit. Så tøff var «sheriffen» i nebbet at han antastet ethvert fjærkre han kom over og tok nesten livet av både ender og gjess lenger nede på rangstigen i utallige forsøk på familieforøkelse. Det ble etter hvert et lurveleven nærmest til alle døgnets tider ettersom forplantingskapasiteten til gassen så ut til å være ustoppelig. Både naboen og vi begynte så smått å diskutere tiltak for å skape fred og ro i dammen.

I min selvutnevnte, og muligens manglende visdom, antydet jeg som gammel pedagog ulike målbare tiltak. Det kunne gjerne være full isolering i eget bur, til behavioristisk begrunnelse om læring ved betinging, dressur, kanskje? Andre muligheter var straff som utvisning på ubestemt tid, eventuelt annen form for ekskluderingstiltak. Her måtte «sheriffen» snart forstå hvem som satt med makta, - tross alt. Fugleeieren antydet at han kunne bytte ut gassen med noen fra en annen flokk. Vi foreslo å «fengsle» ham i egen innhegning i hekkeperioden. Tiltakene ble stående i stampe, men fulgte oss inn i sommeren.

Da vi kom hjem fra vår årlige ferietur var der merkverdig stille i dammen. Andefamilien med alle sine nykomlinger svømte lykkelig rundt. Gjessene uten sine etterkommere på grunn av grevlingens eggsanking, så likevel også ut til å leve i fred og harmoni.  Det snadret og plasket forsiktig og stille mellom plantene. Vi ruslet ned til dammen i stor undring over at verdensfreden endelig hadde senket seg i den vesle kolonien og smilte fornøyd over idyllen som hersket.

Naboen kom også ruslende bort til dammen på en av sine daglige tilsynsrunder.

-          Her var det blitt fredelig da? Kremtet jeg med et smil!

-          Ja, nå er det idyllisk her, svarte han.

-          Men gassen da? Har du satt ham i bur eller overført ham til en annen flokk han kan herje i? fortsatte jeg med litt undring i stemmen.

-          Neida, sa han. – Jeg skjøt ham! Det var ingen annen råd!

Jaha, slik kom altså «verdensfreden» inn i dammen vår. En voldsom og brå avgjørelse og freden og mer demokrati var gjenopprettet i habitatet.

Så kan man jo filosofere litt over om dette var en anekdote som fremstår som analog til andre utfordringer i verden, eller som problemløsningsmetode i andre sosiale settinger. Eller var det rett og slett en løsning på skjebnen til andedammens terroriserende «sheriff»?

 

Den som går seg vill….

Vi var på oppdrag i Finland. Sammen med min gode venn Roger og andre kolleger hadde vi meldt oss på en konferanse i Finland. Vi peilet inn at det ikke kunne være så langt fra Helsinki. Billetter og påmelding ble ordnet problemfritt. Vi skulle også ha med oss tre lærere fra Halden. De skulle bidra i et framlegg på konferansen som foregikk på engelsk.

Det var lett å finne hotellet fordi det lå ikke så langt fra flyplassen. Vi hadde navnet på hotellet på bestillingsskjemaet og viste taxisjåføren dette. Han nikket og satte oss av utenfor hotellet. Konferansen startet med et tett program nesten hele tiden. Det eneste hullet i programmet var fredag ettermiddag som var satt av til å gjøre seg kjent på egen hånd. Noen nevnte at de ville til Helsinki sentrum som visstnok lå den veien, - eller var det den andre veien?

Jernbanestasjonen lå rett utenfor hotellet og så snart dagens program var over, kledde vi oss for bytur. Ganske snart oppdaget vi at informasjon om nærmest hva som helst, var noe komplisert. Alt var på finsk, og det taklet vi dårlig. En lystavle viste oss at toget ville både komme og gå i løpet av et par minutt. Vi nappet til oss billetter på nærmeste automat og kom oss hastig inn på toget som suste av gårde,  - riktignok motsatt vei av det jeg hadde innbilt meg var retningen til Helsinki sentrum.

Stemningen var høy og toget fullt. Hus og veier suste forbi på utsiden. Toget stoppet med jevne mellomrom og byttet ut passasjerer. Merkelige stasjonsnavn føk forbi vinduet, men vi satset på at toget gjorde et siste stopp i sentrum av storbyen. Det gjorde det! Vi tuslet ut av kupeen og kom inn på en enorm togstasjon. Oslo S var for småtteri å regne i forhold til denne stasjonen. Derfor regnet vi med at det skulle gå greit å finne tilbake. Det viste seg senere at lett var det ikke.

Vi ruslet ut i byen og lot oss imponere over flotte bygninger og parker. Hovedanliggende for oss ble etter hvert å finne et sted å spise middag. Så langt på reisa hadde tiden gått fort og ettersom dette var sent i september begynte skumringen å minne oss om at vi også skulle tilbake til hotellet etter hvert.  Etter litt diskusjon og små stikkprøver innom ulike etablissementer, bestemte vi oss for en fin restaurant, bestilte mat og drikke og snakket oss bort om finsk historie og annet som fikk tiden til å gå. Maten smakte godt. Vi takket og drikset og halte fram kartet for å finne veien tilbake.

Da vi kom inn på jernbanestasjonen begynte vi å ane uråd. Ingen av oss husket hva stasjonen vi skulle til het. Ikke husket vi hva som sto på toget heller, og det var mange å velge mellom. Veldig mange! Vi startet å argumentere og spekulerer. All informasjon sto på finsk. Et par forsøk på å snakke med folk som så ut til å tilhøre stasjonen, var totalt mislykket. Absolutt ingen kunne et eneste ord engelsk.

Litt bortenfor oss sto et par eldre damer og snakket sammen. Jeg fanget opp noen svenske ord og øynet et håp. Ettersom Roger er svensk, sendt vi ham bort for å høre om de kunne hjelpe oss. Men de sto også å lurte på hvor de skulle og hvilket tog de måtte ta. Like bortenfor sto et tog til avgang med en nedtellingstavle som viste et par minutter igjen til avgang. Vi diskuterte kjapt litt fram og tilbake om vi kjente igjen stedsnavnet på toget, men ble ikke helt sikre. Da vi hadde kjøpt billetten hadde vi også problemer med å vite hvor vi skulle. Det viste seg at den var litt dyrere enn vi hadde trodd, og dermed ble vi selvsagt usikre. Slikt hender jo andre steder også. Men nå var det tid for «action»!

Vi kastet oss på toget som var aldeles stappfullt. Ettersom det var tidlig fredag, tenkte vi at det var et tog som skulle få folk hjem til helga. Litt underlig var det at veldig, veldig mange av de som var med toget bar på poser og bager fulle av øl. Noen satt også og drakk øl åpenlyst på toget og etter hvert fyltes det også opp med Securitasvakter som så ut til å skulle holde en viss kontroll. Konduktøren kontrollerte billetten mens mørket fanget oss utenfor togvinduet. Vi som kom fra Norge var vant til at alle tettsteder og veier var opplyste. Her var det mørkt. Bekmørkt. Toget stoppet, folk gikk av og på og vi begynte å myse etter navnene på holdeplassene vi kom til. Det var uråd å huske om de navnene vi så var de samme som tidligere på ettermiddagen. Vi begynte å fylles med uro. Toget freste av gårde. Vognene tømtes og tilslutt hadde hele toget bare oss fire passasjerer igjen før det stoppet helt opp. Vi tittet ut og kjente oss ikke igjen. Ingen av oss hadde tatt med visittkort, kart eller annet som kunne identifisere hotellet eller stedet vi kom fra. Perrongen var dårlig opplyst. Alt annet var stappmørkt. Hva gjør vi nå?

Plutselig fikk jeg se et par Securitasvakter som gikk og kontrollerte togvognene og stengte dørene. Kanskje de kunne hjelpe oss? Men det ante meg at de ikke kunne mer engelsk enn andre vi hadde truffet. Likevel tok vi mot til oss og spurte forsiktig om de kunne engelsk?

Så slo lykken ned!

Den ene av vaktene snakket perfekt amerikansk og vi forsøkte å forklare situasjonen. Men vi husket ingen navn og det gjorde det nærmest umulig for vakten. Da kom vi på at vi bodde ikke så langt fra flyplassen og at toget gikk forbi hotellet vårt. Vaktene stakk hodene sammen og bablet i vei på finsk. Deretter kom vakten tilbake og forklarte at vi var på ville veier. Vi hadde tatt toget motsatt vei av det vi skulle, men de skulle hjelpe oss på sporet igjen. Vi kunne være med toget et stykke tilbake, deretter gå av og inn på en annen stasjon som viste seg å være på størrelse med Oslo S og ta tog nummer ett eller annet, til vi kom dit vi skulle. Vakta noterte på en gul lapp og vi satte oss tilbake igjen. Nå var fire par øyne stille rettet ut av vinduet for å finne riktig stasjon. Av og til kikket vi på lappen og krysset av for stasjonene vakta hadde notert.

Mørket var ikke til mye hjelp, men langt om lenge dukket navnet vi skulle se etter opp, og vi kom oss av toget. Så var det å finne spor nummer 21 og håpe det beste. Perrongen var full av folk. Min retningssans var nå helt fordervet og overraskende dukket toget opp fra motsatt hold enn det jeg tenkte meg. Vi klatret inn og begynte å lese på stasjonsskiltene. Fremdeles var ingen av oss i stand til å huske navnet på stasjonen vår eller hotellet, men vi håpet å kunne kjenne oss igjen. Jeg kom på at jeg hadde observert en bussholdeplass utenfor hotellet. De fleste bussene var merket med Vantaa. Roger begynte nå få et sterk behov for å slå lens. Han bestemte at når vi kom til Vantaa skulle han spandere drosje til hotellet!

Togsafari  med lesevansker

Etter at det meste av kvelden hadde gått med til å sitte på et tog, fikk vi plutselig se hotellet vårt utenfor vinduet i det samme som det kjørte inn på stasjonen. Stasjonen og stedet het Vantaa, akkurat som hotellet. Ringen var sluttet og i den beksvarte natta ble nærmeste busk utenfor stasjonen vannet med langveisfarende overskuddsvæske.  Men nå var ikke kvelden ung lenger. 

Neste gang gjør vi det nok annerledes!

Når du bare MÅ!!

Det er noen år siden dette hendte men sannelig har det vært på nippet til å hende igjen. Kjenner du deg igjen, er du sikkert på min alder, - for det har noe med det å gjøre:

Vi hadde vært en gjeng i København. Det vil si: vi hadde noen timers landlov før ferga skulle tilbake til landet vårt. Et av de aller mest naturlige gjøremål var da min gode venn Trond og jeg oppsøkte baren Hvite Lam som lå i et kjellerlokale ved Nørrebro. Der traff vi kjentfolk og satte oss ned med et par (?) glass. Stemningen var stor i den lille flokken og verdensproblemene ble skyllet ned med billig og godt øl. Egentlig relativt mye øl.
Men tiden gikk og klokka ble selvsagt glemt - helt til en noenlunde oppgående kollega minnet om at bussen tilbake til ferga ville ankomme bussterminalen på Nørrebro om 5-6 minutter.
Dermed var det på med klær samtidigs som den siste skvetten i glasset ble tømt og det var bare å fyke ut av kjellerlokalet med retning bussen! Men øl må ut etter en tid!
Det var akkurat da jeg merket meg at en siste nødvendig runde på "det lille huset" hadde vært klokt! Tiden var ikke inne for å snu og i pur optimisme tenkte jeg at det får da holde til vi kommer tilbake til ferga!
Ja, - det var dét da!?
Selskapsblære for folk på min alder er like langt unna som en olympisk gullmedalje.  Mange herrer i min alder synes den slags kommer brått på! Jeg merket det allerede på full fart "ned overrennet" og "hoppkanten" nærmet seg veldig raskt. 

Bussen var forsinket og jeg så meg dristig rundt for å finne en mulighet for avtrede. Men akk og nei! Det fantes ingen mulighet noe sted på det store torget og jeg visste ikke når bussen ville komme. Jeg ble stående og småtrippe for å holde kontrollen. Situasjonen begynte å gå fra ille til mye verre og ganske snart til krise.

Så kom bussen. Folk tok seg god tid til å gå inn på bussen. Jeg ble stående aller sist og trippe og steppe mer og mer og klarte ikke å få tankene over på noe annet enn å holde ut til vi ankom ferga.
Endelig kjørte bussen. Jeg fant ut at jeg ikke kunne sette meg ned og sto og holdt meg i en stang i bussen og fortsatte småtrippingen der.
Det ble rødt lys. Bussen stanset.
Vi kom i gang igjen, men ganske snart enda et rødt lys. Alle røde lys i hele Køben hadde hopet seg opp foran oss, - tenkte jeg. Etter tredje røde lysstopp var krisa nesten passert maksimal og jeg begynte å forberede meg på bare å la det stå til. Det kjentes som jeg ble gul i øynene! Huttetu - så flaut! Da stoppet bussen igjen. Ingen røde lys å se, men motoren ble slått av.
Jeg trippet fremover i bussen og spurte sjåføren med en hektisk mine om hvorfor vi stoppet her?
- Jeg har pause! svarte han
- Hva? sa jeg. - Hvor lenge? Jeg holder på å tisse på meg!
Sjåføren snudde seg rolig rundt og så meg i øynene. - Det gjør jeg også, mumlet han.
- Slipp meg ut, hveste jeg til ham, - jeg bare MÅ.
- Javisst, sa den rolige dansken, - men bare ett minutt!

Når du bare MÅ!

Det får briste eller bære, tenkte jeg og hoppet ut og bort til nærmeste hushjørne. Med all skrekk for å bli tatt med buksa nede og bli bøtelagt for forurensing av offentlig sted, jumpet jeg over et lite gjerde og en hekk. Til min store glede rant det en liten bekk der. Jeg lot det stå til og kjente at jeg nærmest ble født på ny etter hvert som blæra tømte seg.
Lykkelig og fornøyd snur jeg meg rundt for å gå tilbake og oppdaget at jeg hadde stått rett utenfor den fullstappete bussen med vinduene tapetsert av store smil og vinkende hender.
Noe flau entret jeg bussen. Alle passasjerene reiste seg opp og klappet høylytt og hoiet begeistret over "underholdningen".
Men akkurat da gjorde det ingenting. 

Det hadde vært verre å la det stå til!
Velsignet gode danske! Han ventet!
 

Presidenten som ikke ville gå (ukjent folkeeventyr fra Coronatiden)

  President??   

Det var en gang et demokratisk land som skulle velge president. Den de hadde var så lunefull og løgnaktig og full av påfunn og talemål at det ville ingen ende ta. Alle rundt ham var så livredde for å bli sparket og miste både jobb og ansikt at det etter hvert ble en stor utfordring å være på hans side i demokratiet. Hvis rådgiverne ga ham råd, gjorde han alltid det motsatte, og dersom folket ville noe, gjorde han også det motsatte fordi han var President, og en PRESIDENT kan gjøre som han vil, mente han.

Presidenten hadde et stort hoff av nervøse mennesker. De tasset etter ham i skyggene og smilte til folket og sa pene ting om Presidenten. Sa de ham imot eller ga råd han ikke likte, ble de sparket langt avgårde med en sky av stygge ord og forbannelser eller seg. Ingen ville lide slikt, må vite! I lang tid holdt de ut og gjentok alle løgnene og alle raritetene til presidenten slik at han trodde han var utsendt fra høyere makter. Slik tok han for seg og stengte grensene for alle han ikke likte, sa opp avtaler med folkets venner, og flottet seg med oppsiktsvekkende atferd både blant folk og fe.

Arbeid likte han dårlig. Han ville heller leke nonchalant med sine baller og spille golf med folk som slikket han oppetter ryggen og fortalte ham hvilken gudgitt gave han var til folket. Mens Presidenten slik spradet rundt i sin egen glans og polerte sitt selvbilde i det lille speilet på veggen der: - Lille speil på veggen der, hvem er verdens aller beste og mest berømte president? Da svarte speilet: - "Ingen er som du, verken i fortid eller fremtid!" Presidenten var fornøyd med svaret og hørte ikke at speilet fortsatte ".....for ingen har gjort eller kan gjøre landet og folket så ille som du!" 

Dette gjorde Presidenten vel, men mens speilet snakket ble landet fylt av en mystisk sykdom som ble kalt korona og krevde mange menneskeliv. Presidenten trodde at dette var en forkjølelsen og da han fikk snue kalte han det korona og dermed var det ikke så farlig. Sykehuset ga ham Paracet og sang vakre viser for ham mens de strøk ham over pannen. Etter dette mente Presidenten han visste alt om sykdom, mye mer enn alle andre som visste om sykdom som leger og vitenskapsfolk og den slags, må vite! 

Hvis han opplevde motgang, fant han alltid noen han kunne skylde på, og var det noe han ikke skjønte, - og det var det veldig mye av, laget han bare en ny løgn eller "alternativ sannhet" som mange valgte å tro på. For sikkerhets skyld kalte han alt som var sant for «fake news» og alt han fant på for «alternativ sannhet». Slik holdt han på både med internasjonale kontakter og folket på hjemmebane. Etter fire år hadde han servert over tretti tusen løgner til folket. Derfor begynte noen av folkene å bli lei av presidenten, må vite. 

Så en dag ut på høsten skulle folket velge ny president, men den sittende presidenten var blitt så overbevist over sine egne fullkomne  ferdigheter at han ikke var i tvil om at han var den aller, aller beste presidenten landet noen gang kunne få. Presidentstolen passet også like så godt til baken hans som golfkøllene til hendene hans. Presidenten mente at ingen kunne så mye som han, ingen hadde så mye kunnskap om handel, krig, teknologi, sykdom og politikk som han. Derfor var egentlig valget helt unødvendig. 

Nå hadde den sittende presidenten også en hel hærskare at rølpete følgere, tungt bevæpnet med automatvåpen, granater og finlandshetter. Dette likte den sittende presidenten svært godt, særlig fordi ingen av dem likte andre enn seg selv, og i hvert fall ikke de som kom fra nabolandet i sør....eller som flyktet fra krigene, sulten og fattigdommen andre steder. For sikkerhets skyld ba han alle rølperne sine om å gå hjem og pusse våpnene sine og være klar til kamp mot de som ikke ville tenke som han selv. Da rølperne hørte dette, jublet de slik at hele nasjonen ristet av skrekk.

Men noen i folket begynte å våkne og se at det gikk helt galt med landet. Utpå høsten sto derfor en annen fram som ville bli president og sa at nå holder vi valg og jeg håper alle vil velge meg fremfor den sittende presidenten som finner på så mye tull, tøys og fanteri og som er så full av løgner og svik.

-          - Ja, nå skal det velges, sa den sittende presidenten, - men det er jeg som skal velges om igjen!

-          - Hva? Sa nykommeren, som i gamle dager hadde vært reservepresident for den forrige presidenten og visste veldig godt hva som måtte gjøres. – Vi får vel la folket velge, sa han.

-           - Det er slett ikke nødvendig, sa den sittende presidenten, - for ingen er bedre, flinkere og penere enn meg, - og jeg kan jo alt andre kan, men mye bedre!

-         -  Det er vel aldri verre enn å tro slik vås, sa nykommeren. – Du må jo åpne ørene dine og høre hva du selv sier, og åpne øyene dine og se hva som skjer?

-          - Ingen vet mer eller bedre enn meg, sa den sittende presidenten, og mere enn folk tror, vet jeg også, sa han.

-          - Det sies i et gammelt ordtak, sa nykommeren, - at galskapen gjør en mann både blind og døv. Nei, her skal folket velge selv, sa nykommeren.

Slik ble de stående å kjekle, keite og trette mens dagene gikk og valgdagen plutselig dukket opp.

-          - Nå velger vi den beste, og det er meg, sa nykommeren med lang fartstid, medaljer og aksjer i inn- og utland,

-         - Nei, nei, sa den sittende presidenten. – Jeg fortsetter som før fordi ingen vet mer enn meg, kan mer enn meg, og er flinkere enn meg. Jeg er styrtrik og har store hoteller, enorme eiendommer og fly og advokater i fleng som gjør hva de kan for å skjule at jeg bare har gjeld. Dessuten trenger jeg ikke å bruke munnbind engang fordi høyere makter beskytter meg. OG det helt vanlig i dette landet at folket velger den samme presidenten to ganger!

-          - Gammel vane kan være vond å vende, tenkte nykommeren, - men så galen som den sittende presidenten er, så må det skje en endring! Så startet valget og presidentene talte til folket. Den sittende presidenten ropte ut at han kunne alt og visste alt og at han skulle kaste utfordreren som var så forferdelig, i fengsel etter valget.

Nykommeren ba folket velge og ropte ut at demokrati er viktig og flertallet måtte bestemme.

-          - Jeg har allerede vunnet, erklærte den sittende presidenten allerede halvveis i valget. – Vi trenger ikke telle flere stemmer nå.

-         - La hele folket velge, sa nykommeren. – Alle må få si hva de mener uansett hvem de er!

Slik bølget det fram og tilbake, mens folket gikk til urnene for å stemme eller sendte brev om hvem de ville ha.

-         - Jeg har vunnet, sa den sittende presidenten, gang på gang. – De «andre» kan ikke telle engang og dessuten er jeg mye bedre enn alle andre. Og jeg gir aldri opp!

Så lenge sa han dette at han trodde det han sa. Og mange rundt ham trodde også det han sa, og FOX News trodde det han sa, og slik gikk dagene mens folket stemte og tellet stemmer. 

Hver gang nyhetene kom om at nykommeren hadde fått flere stemmer enn den sittende, spratt den sittende presidenten opp og ropte at han egentlig hadde vunnet fordi han hadde flere stemmer enn den forrige presidenten.  

– Dessuten har nykommeren stjålet valget og talt opp flere stemmer enn det finnes folk…..og dessuten har jeg vunnet valget, sa den sittende presidenten. Han begynte å samle folk i store horder slik at koronaen fikk bein å gå på og den sittende presidenten fikk samlet inn mer penger til hotellene sine, flyene sine, middagene sine, frisøren sin og barna sine og ikke minst gjelden sin. Han kunne jo ikke legge seg til annet levesett når han var  President, mente han.

Nykommeren ble selvsagt valgt med stort flertall, men den sittende presidenten nektet å godta valget som han mente var stjålet, kjøpt og kuppet, og han begynte å sutre og lenket seg tilslutt fast i kontorstolen sin mens rådgiverne og støtteapparatet stille trakk seg unna og skammet seg.

Da nykommeren omsider hadde fått nøklene og skulle flytte inn i presidentens hvite hus, ble han påminnet om at den sittende presidenten gjerne ville se ham i fengslet ved en senere anledning.

-         - Hvorfor tror den sittende presidenten at jeg vil besøke ham der? undret nykommeren som nå hadde blitt President i landet.

Uhyggelig opplevelse til sjøs

 

Denne opplevelsen har vært vanskelig å skrive ned, men jeg har fortalt den i mange sammenhenger. Nå er det gått en tid og det er på tid å skrive den ned. Selvsagt er den farget av at det har gått en tid, men opplevelsen var å skremmende og traumatisk at den har satt seg godt fast. Faren er at etter noen år kan jeg ha mistet noen momenter. Men slik husker jeg den i dag:

Det vare en vakker septemberdag 11.september i 2002, på dagen ett år etter Twin Towers-terroren i USA. Klokkeslettet for denne hendelsen var også omtrent den samme.

På den tiden arbeidet jeg med en gruppe elever som trengte noen andre opplevelser enn skoledagens krevende utfordringer. Flere av dem hadde for lengst kommet til kort, none var noe desillusjonerte og andre hadde utviklet handlingsmønstre og atferdsmessige strategier som var lite lærefremmende for dem og ofte også skremmende for andre elever. Sammen med meg og min assistent skulle de få et tilpasset opplegg for å oppleve mestring og sosial samhandling i en liten gruppe. På denne tiden hadde vi to slike grupper med 3 – 4 elever i hver. Denne dagen hadde jeg tatt med meg fire av mine 13-14-åringer i en liten 14 fots jolle ut for å fiske. En assistent hadde den andre gruppa i en annen båt som skulle på båttur en annen retning.

Sikkerhet og sjøvett sto på agendaen, men også muligheten til å fiske hvitting eller makrell ute i skjærgården. Havoverflaten var speilblank og vi kjørte litt rundt omkring mellom holmer og skjær før vi kastet dreggen og snørene og forsøkte fisket. Praten gikk om vær og vind, den speilblanke sjøen burde fristet flere ut, men det var ikke en eneste båt å se. Fisken var lat og nappet ikke, men vi bestemte oss for å forsøke en halvtimes tid til før vi snudde tilbake til båthavna.

I båten satt en av guttene helt fremme i baugen, to delte tofta i midten og en satt ved siden av meg i akterenden hvor dreggtauet var festet. En av guttene bemerket at det kom en båt i vår retning ute fra Oslofjorden. En av de andre sa med en liten antydning av uro, at han kom til å kjøre på oss. Jeg hadde vært på fisketur før og roet guttene med at dette nok var en annen fisker som ville svinge innom og høre om vi hadde fått noen fisk, - som man gjerne gjør. Likevel begynte også jeg å bli litt urolig fordi farkosten kom svært hurtig mot oss på en halvplanende måte som gjorde at vi ikke kunne se hvem eller hvor mange som satt oppe i båten.

Guttene begynte å bli svært urolige. Et par av dem ville hoppe over bord fordi den andre båten hadde retning rett mot oss. Jeg begynte også å bli urolig, men nektet guttene å hoppe ettersom jeg ikke visste hvilken side de ville passere oss. Faren for å kjøre over noen som ligger i vannet virket stor. Men så begynte ting å skje veldig raskt. Guttene midt i båten reiste seg opp på tofta, veivet med armene og skrek for å påkalle oppmerksomheten til den møtende båten. Jeg gjorde det samme, men det virket ikke som det gjorde noe inntrykk.

Idet båten nå så ut til å treffe oss i stor fart, ropte jeg til guttene at de skulle hoppe ut. Da var allerede to av dem i lufta og stupte ut, men de to andre ikke klarte reise seg fort nok. Jeg sto fremdeles oppreist og i det samme guttene hoppet ut sparket de ifra båten slik at den dreide til styrbord. I det den andre båten smalt inn i vår babord side hoppet også jeg ut av jolla. Jeg hørte en kjempebrak i det jeg traff vannflaten. Skum og fiskesnører som viklet seg rundt beina mine blandet seg med et milliondels sekund hvor jeg så for meg et scenario av knuste gutter og synkende farkost, blod og det som verre var. Under vann virket alt mørkt, men lyden fra kollisjonen skrallet inn i hodet.  På vei opp fra vannet så jeg for meg en katastrofe jeg ikke hadde vært i nærheten av noen gang og gikk jeg gjennom alle førstehjelp og redningskurs jeg hadde vært gjennom.

Idet jeg brøt overflaten hørte jeg barn som ropte «Dag, Dag, Dag…». Jeg snudde hodet mot båten og så to uskadde, levende og vettskremte barn i båten. Læreren var blitt borte i et gedigent smell i det den andre båten traff oss med så stor kraft at den lettet og fløy over oss. Propellen på den andre båten hadde hakket opp setet og båtripa der jeg satt en brøkdels sekund før det smalt og visket bort læreren til guttene som satt i båten. De trodde nok at jeg var utradert ettersom de nok ikke hadde sett at jeg hadde hoppet ut. Litt bortenfor meg svømte en av de andre guttene og samlet sammen ting som hadde blitt blåst ut i smellet. På den andre siden av båten svømte den fjerde av dem uskadd rundt og bannet og svertet og ba føreren av den andre båten å dra til et langt varmere sted enn jeg gidder å skrive om. 

Det skjedde noe i meg da jeg så raskt fikk orientert meg om at alle guttene var uskadde. Jeg svømte bort til jolla og på et eller annet vis kom jeg meg opp i den uten å tenke på det. Jeg har ikke klart dette verken før eller siden. Deretter fikk jeg tak i de andre to barna i vannet og halt dem om bord. Litt bak båten lå en ca 17 fots skjærgårdjeep og putret. Om bord sto en eldre mann og rullet en sigarett. Da hørte jeg plutselig et rop om hjelp og jeg ble oppmerksom på en annen eldre mann som lå og kavet tungt i vannet uten redningsvest. Jeg ropte til den andre båten og kommanderte den til å komme til unnsetning. Et par av guttene hjalp meg og lempet den våte stakkaren over i den andre båten der han ble liggende å hive etter pusten.  Jeg forsikret meg om at ingen av dem var skadet. Den våte mannen fortalte at han hadde sittet på en strandstol i jeepen mens broren hans satt bak og kjørte. Guttene fortalte at de hadde sett at han ble slynget ut i en bue i lufta før han landet i sjøen.

Vi hadde rett og slett blitt overkjørt av den andre båten uten at min båt var blitt knust i sammenstøtet. Rekka på babord side var slått løs og min telefon som jeg hadde i lomma var selvsagt ubrukelig for å påkalle hjelp. Guttene ombord hadde overlevd ved at han som satt fremme bøyde seg bakover ut av båten. Den traff oss i siden og åregaffelen hadde skrudd jeepen til side slik at jeepens underside eller baug hadde strøket den andre gutten som hadde sittet sammen med meg over magen og satt igjen en svart, møkkete strek på ham uten å skade ham.

Fotoapparatet jeg hadde i sekken var berget og jeg ga en av gutten et lynkurs i å knipse så mange bilder som mulig. Det viste seg at en av gutten også hadde med seg telefon og den brukte vi til å påkalle min assistent som lå i en båt et par kilometer unna. Jeg tenkte at ingen kom til å tro denne historien og jeg fikk en anelse av at de pensjonistskrulliingene glatt ville komme seg unna.

Da den våte pensjonisten kom til seg selv, fikk jeg navn og adresse på dem. De var brødre og skulle kose seg med å dra ut å fiske, noen de ofte gjorde. De begynte straks å unnskylde seg med at de ikke hadde sett oss. Området var fullt av holmer og skjær og jeg ble svært betenkt. Den våte lurte på om min båt var forsikret, noen deres båt ikke var. Jeg undret meg over spørsmålet, men han svarte at han var forsikringsagent og tilbød seg å betale egenandelen dersom jeg tok på meg ulykken på min forsikring. Jeg kjente jeg fikk et iskaldt vulkanutbrudd innvendig, men sa med store og tydelige bokstaver at jeg var ute i oppdrag og at et hvert ord som han ønsket å si om dette måtte han snakke med politiet om fordi denne hendelsen ville bli anmeldt.

Noen minutter senere ankom assistenten med sin båt. Han tok over et par av guttene og vi kjørt til havna. Derfra ringte jeg skolen og fortalt hendelsen og bad rektor kontakt politiet. Han ville også ringe foreldrene, men jeg bad ham vente med det til jeg kom tilbake fordi de kunne stille spørsmål han ikke kunne svare på. 

Da vi kom på land brøt guttene sammen. Det gikk plutselig opp for dem at de hadde vært med på noe virkelig farlig. Gjennomvåte og kalde pakket jeg dem inn i pledd jeg hadde i bilen og dro tilbake til skolen. Der ble vi møtt av ledelsen og lærere som hadde kokt kaffe og pølser. Jeg fikk ringt rundt og bedt foreldrene om å komme med tørre klær. I løpet at kort tid kom alle foreldrene og fikk nødvendig informasjon. Politiet dukket opp og tok opp navn og en kort oppsummering. De spurte om jeg hadde noe inntrykk av at det var alkohol med i bildet. Det luktet konjakk av den våte og jeg overbrakte adressen deres til politiet som var interessert i å sjekke nettopp dette. Senere viste det seg at dette ikke ble gjort.

Klokka halv fem satt jeg fremdeles i halvvått tøy og skrev rapport og mail om hendelsen. Noe debriefing av meg ble det aldri.

Dagen etter ble jeg oppringt av den våte som lurte på om jeg hadde fått ordnet med ny telefon som han selvsagt ville betale. Dessuten ville han også betalte for skaden på båten. Jeg kjente jeg ble kvalm og spurte om han ikke var like interessert i barna han og broren hadde nesten tatt livet av. Så la jeg på!

Skolen anmeldte saken, jeg ble innkalt til avhør og noen uker etter tok jeg kontakt med politiet for å høre hvordan det gikk med saken. De fortalte at de to karene var ilagt en bot på 10-12000 kr og dømt til å betale utleggene jeg hadde for båtreparasjonen, men jeg måtte selv kreve inn pengene! Klarte jeg ikke det, skulle de hjelpe meg gjennom Statens innkrevingssentral. Heldigvis gikk dette greit, men jeg undret meg over en slik praksis.

I dagene og årene som kom etter denne hendelsen hendte det ofte at jeg våknet om natten med mareritt om en båt som kjørte over meg i en kjempekrasj. Jeg våknet og hev etter pusten og ofte måtte jeg stå opp for å roe meg ned.

På skolen begynte vi å jobbe med debriefing av guttene. Vi snakket om det som hadde skjedd og jeg dro dem med ut på sjøen igjen. Jeg byttet motor på båten og fikk en med elektrisk start og lærte meg knoper som gjorde at jeg raskt kunne komme løs fra en dregg. Hver gang vi lå stille på sjøen og en båt nærmet seg, ble guttene urolige, men roet seg når jeg startet motoren. Debriefingen av guttene lykkes, men mine mareritt fulgte meg noen år. Jeg blir fremdeles grepet av hendelsen og tenker ofte på den, ikke minst når jeg ferdes i dette farvannet. Gutten som fikk nærkontakt med bunnstoffet på den andre båten fikk beholde den bøyde og nærmest vrengte åregaffelen som jeg er overbevist om hadde reddet livet hans.

Selv trives jeg nok best på fjellet! Jeg er ingen sjømann.

I en tid hvor delvis inkompetente politikere skal avgjøre vår framtid, trenger vi en ny standard.

    

Innlegg i Utdanning 2/19 februar 2019

Hva skal skolen med lærerspesialisten når politikerne ikke forstår at inkompetanse ser ut til å være på de politiske arenaene?
 
Vi trenger hopetall av ansvarlige politikerspesialister som overlater fagkunnskapen til de som har den og tar ansvar for nasjonen i kommende år. Hva skal skolen med lærerspesialisten når politikerne ikke forstår at inkompetanse ser ut til å være på de politiske arenaene?

Egen skoletid danner ofte grunnlaget for hvordan vi oppfatter skolen i dag. Det ser ut til at enhver ny regjering ønsker å sette sitt navn i margen på skoleutviklingen for å markere et spor etter seg i historien.

I denne iveren er det tydeligvis vanskelig å se at skolen endres hele tiden gjennom oppdaterte og nyutdannede lærere.

I tillegg utvikler lærerne en formidabel kompetanse gjennom egen praksis og samarbeid med andre for å utvikle skolen i tidsriktig retning gjennom faglig ansvarlighet, ikke politiske underlige vedtak som for eksempel å rydde plassen for en lærerspesialist på hver skole.

Lærerne viser ansvarlighet

Det kan se ut som om den enkleste måten å markere sine politiske vyer på er å angripe lærerne som inkompetente. Det er lett å falle for fristelsen til å drive sammenligninger av resultater både faglig og økonomisk.

Politikere er verdensmestre i egne øyne,
men er døve og blinde for virkeligheten

Nasjonale prøver og internasjonale tester som viser elevenes kunnskapsnivå brukes for å begrunne dårlige resultater på grunn av lærernes innsats og manglende kompetanse.

Politikere skyter seg selv i foten gjennom dette fordi de har blandet seg inn i det lærerne er eksperter på.

I dagens situasjon kan det heller se ut som at ansvaret for resultatene ligger hos de politiske vedtakene, ikke lærerne.

Når lærerne styres på detaljnivå med stadig økende oppgaver utenom å undervise, blir handlingsrommet lite og mulighetene begrenset.

På den annen side ser det ut til at tilbud om videre- og etterutdanning faller i god jord. Tusenvis av lærere benytter anledningen til å utvikle sin kompetanse.

Lærerne viser ansvarlighet når de får muligheten til det. Slik kompetansesatsing gir resultater. Det burde inkompetente politikere også tenke over for sin egen del.

Krevende lærerutdanning

Dagens lærerutdanning er en krevende øvelse. Den femårige utdanningen ender opp i en mastergrad i et skolefaglig emne som i neste runde skal komme elevene til gode.

Denne ordningen startet opp før det var gjennomført en evaluering av forrige reform som utvidet lærerutdanningen fra tre til fire år.

Men denne ordningen fikk ikke samme store konsekvenser som den femårige masterutdanningen som regjeringen er så fornøyd med. Samtidig som oppdateringen av den avskiltede lærerstand startet som følge av politisk innspill, startet også satsing på masterfag med høye forventninger.

I 2022 slippes de store kullene fra vår moderne masterlærerutdanning løs i by og bygd. Underveis kjemper lærerutdanningene med store utfordringer. Masterutdannede lærere krever førstekompetente utdannere (doktorgrader og førstelektorer) og toppkompetanse innenfor hvert fag (dosenter og professorer).

Dermed dukes det for at doktorgrader (PhD) og førstekompetanse blir det nye «must» i lærerutdanningen. Dette betyr en stor omlegging av det akademiske kravet til de som nå skal være lærerutdannere.

Det er ingen selvfølge at det utdannes lærerutdannere med erfaring fra barnehage og skoleområdet. Bare lønnsforskjellen gjør det stadig vanskeligere.

Nå er det er ikke lenger en selvfølge at de nyutdannede lærerne har møtt en lærerutdanner som kjenner praksisfeltet, selv om de har en dyp faglig innsikt.

Studenten må som tidligere selvsagt fordype seg i litteratur og fagemner, og velge sin mer eller mindre smale vei til et masteremne, godt fulgt opp av veiledning fra sine utdannere.

Selv om mange av veilederne ikke kjenner skoleverket, har de dyp kjennskap til studentenes forskningsemne. Men hva trenger praksisfeltet og for eksempel seksåringene? Og hvordan skal lærerne utvikle relasjonell kompetanse, klasseledelse og ansvar for elever med store utfordringer?

Det er lett å forstå at skolene står med åpne armer og ønsker de nye masterlærerne velkommen med sin dype kompetanse og sitt forskningsblikk.

Men mange av dem møtes av lærere med flere studiepoeng i faglig fordyping enn de har oppnådd i sin egen masterutdanning og mange flere års erfaring fra klasserommet.

Nå skal de også møte en Lærerspesialist som skal fortelle dem hvor «hunden ligger begravet».

Lærerspesialisten eller politikerspesialisten?

Regjeringen var ikke fornøyd med lærernes innsats og mente at de var så inkompetente at de måtte «avskiltes» om de ikke tok et personlig ansvar.

Selv etableringen av femårig masterutdanning tar tid for en utålmodig minister, og straks er lærerspesialisten født.

Nærmest som lyn fra klar himmel kommer det penger i massevis til hver skole for å skape en spesialist som skal tjene mye mer enn andre uten at det engang er fundamentert i tariffavtaler og forhandlinger.

Det kan være grunn til å undres på om dette vil bidra til å skape ro og kvalitet i skolesystemet. En lærer er en spesialist, burde han vite!

Når de nyutdannede fagspesialiserte masterutdannede lektorene inntar manesjen, møter de en lærerspesialist som er betalt for å vite og kunne mer. Scenariet kan minne om å slippe to hannkatter inn i samme bur. Det kan bli et interessant møte!

Kan hende at disse friske midlene til lærerspesialistutdanningen hadde satt dypere spor etter seg om de blir brukt til å utdanne flere lærere i en situasjon der det mangler titusener av faglærte?

De samme myndighetene aksepterer likevel at våre barn like godt kan undervises av ufaglærte i hopetall. Da er ikke kompetanse så nøye, og nå har regjeringen vist at penger finnes, - bare ikke politisk vilje. Det er bare klokskapen som forsvant i iveren etter å sette et merke i margen i skolehistorien.

At elevene gjorde det dårlig på nasjonale og internasjonale tester, var lærernes «feil». Ministeren mente at det må en kraftanstrengelse til, og i disse dager viser siste tall at lærertettheten i forhold til antall elever pr. lærer er blitt litt bedre. Uansett er dette godt, men om det skyldes økt kompetanse eller flere penger investert i skole, kommer ikke fram.

Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ville ikke snakke om lønn i skolesektoren, men overlate det til partene.

Som næringsminister forsvarer han høye lønninger med at det er sammenheng mellom lønn, kvalitet og kompetanse. Jaså? Gjelder ikke dette i lærerutdanningene og skolene?

Skolene fylles av kompetanse. Det er håp for den oppvoksende slekt. Men det er underlig at noen fremdeles vil bli lærer eller fortsette som dette.

Politisk mobbing av læreryrket er smittsomt, og det kan se ut som om lærerne får dette igjen helt inn i klasserommet og i møte med foreldre og deres advokater.

I lokalsamfunnet møter lokalpolitikere med samme innstilling og begrenser lærernes rett til å snakke om skoleforhold.

Det kan se ut som om lærere som er reflekterte, kompetente og dyktige, utsettes for trusler og revansjelystne «dommeravgjørelser» dersom de ikke følger politiske vedtatte begrensninger for lærernes frirom.

Tidligere var lærere beskyttet mot politiske hevnaksjoner gjennom en solid tilsetting. Selvsagt gjorde dette utslag både på godt og vondt, men lærerne hadde en stemme som ble lyttet til.

Nå er lærerstemmen nesten bort i samfunnsdebatten. Politikerne ansetter ledere med bedriftsøkonomiske blikk som sjangler gjennom et skoleår og frustreres over at skoleåret deler kommunebudsjettet deres i to, og som pålegger skolene og lærerne ikke å klage om noe er galt.

Det er nærliggende at holdningen til skolen gjør at lærerne er de som må bære byrdene når elever og foreldre er misfornøyde.

Vi trenger en politikerspesialist

Det hjelper ikke å kalle en spade for en spade når det er andre verktøy som må til. Øverst på ønskelista står kompetanseheving. Men denne kompetansehevingen skulle også være rettet mot politikere på alle nivåer.

Vi trenger virkelig en politikerspesialist i alle politiske organer som får noen kroner mer enn de andre og som gjennom folkelig oppførsel, dannelse og saksframlegg viser at man vet hva man snakker om, samt fremtrer med forbilledlig atferd for yngre nyinnsatte politikere.

Alle med politiske verv betalt av offentligheten må etterutdanne seg innenfor samfunnsfag/samfunnsvitenskap eller politiske områder med minst 60 studiepoeng, i minste fall 30.

For å komme inn på Stortinget bør alle partier bare nominere kompetente politikere som i tillegg også har yrkesbakgrunn og politiattest, samt praktiske beståtte øvinger på demokratisk framferd, debattkultur og saklighet.

Har de ikke dette, bør de forplikte seg til å videreutdanne seg til politikerspesialist.

En liten skvett ansvarlighet og empati i tillegg ville gjort at både skolen, helsevesenet og politiet kunne fått fred til å gjøre jobben sin på en verdig og profesjonell måte.

Massevis av utdannere står klare på landets universiteter og høgskoler til å hjelpe til med kompetansehevingen. Regjeringen har vist at pengene finnes, og akademia er oppdatert!

Det kunne ført til at skolen ble utviklet av kompetente skolefolk med støtte fra kompetente politikere. Den vet best hvor skoen trykker som har den på!

Av Dag Sørmo
Publisert 31.01.2019