15.02.2019

Hvorfor har læreren blitt syndebukk for inkompetente politikeres populistiske beslutninger?

  Innlegg i Aftenposten 15.02.2019
     
Samfunnet er i ferd med å ødelegge for seg selv gjennom mangelen på respekt og tillit til den norske lærerstand. Gjennom uprofesjonelle vedtak uten vitenskapelig grunnlag skapes mistillit til lærerne, en av våre viktigste samfunnsbyggere. Politikeres personlige opplevelse innbiller dem at de kan noe om skole mens de i virkeligheten sitter med Svarte Per-kortet på hånden, men ser det ikke selv, - ennå!

Lærere var til 1990-tallet beskyttet av lover og regler for å hindre at populistiske politikere og folk med sterke meninger skulle være i stand til å herje med skolens samfunnsansvar. Fra da begynte begrensningene av lærerens frirom, og skoleledelsen ble et gissel mellom lærere og ledelsesnivået over. Politikerne kom på arenaen med meninger om læreryrket og skoleutvikling, men manglet kompetanse på området. Politiske partier vil heller leve ut egne ideer støttet av tvilsom forskning, og vil fjerne barns rett til spesialundervisning, gi leksefrie skoler, bestemme antall friminutt og skolestart med kjønnsforskjeller, matpakker, bemanningsnormer og hvordan mobbing skal bekjempes. I tillegg måles elever ut fra dugelighet gjennom strenge internasjonale og nasjonale kontrolltiltak.

Læreren blir syndebukk når politikere bommer på virkeligheten.
Skolen fremelsker samarbeid, vennskap, respekt, likeverdighet, ærlighet, lojalitet og solidaritet, integritet og inkludering. Politikerne slår om seg med maktsugne og skjøre sammenslutninger som sluker kameler for å få nok makt til å fremme sære ideer. Respekten for lærerens vurderinger blir tilsidesatt gjennom ankesystemer uten faglig begrunnelse og fører til ydmykelse og ensomhet for den ansvarlige i klasserommet. Et inkluderende arbeidsliv ble for mange til sykemeldinger.
Elevenes skoleresultater forklares med dårlige lærere, ikke med uegnede og elendige politiske vedtak. Lærere avskiltes mens det er politikere lønnet av samfunnet som burde vært «avskiltet» og pålagt et grunnkrav om etterutdanning i demokrati, debatteknikk, høflighet, respekt, saklighet og folkeskikk.
Det kan se ut som at når myndigheter ser mulighet til høste politisk gunst, settes klokskap og kunnskap til side og i det lages egne sannheter om læreres oppdrag og betydning.

Der skolen lærer elevene etisk atferd med dyder som høflighet og respekt, svarer politikere med manglende folkeskikk og kunnskap og snur heller kappen etter valgvindene for å få makt.
Hvem tør å gjeninnføre tilliten til skolen som profesjonell utdannings- og vurderingsinstitusjon, lytte til hverdagsheltene og støtte enkeltlærere i store utfordringer.

Samfunnet trenger politikerspesialister som vet hva de snakker om, som har respekt for barnehage og skole, som er tøffe nok til å stå frem av være stolt av skolen fremfor å lete etter skåringsresultater på internasjonale prøver.

Akkurat nå ser det ut som lærerne sitter med Svart Per i et kortspill hvor de egentlig har de gode kortene. Men Svarte Per vandrer. Synd om det kortet trekkes på Stortinget der alle ønsker seg gagns mennesker.


Fredrikstad, 6.februar 2019
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BJQa2e/Lareren-er-blitt-syndebukk-for-inkompetente-politikeres-populistiske-beslutninger-Hvorfor--Dag-Sormo 

18.12.2018

Pedagogikkens landskap


Hvis jeg kunne ta deg med på en tur opp eller ned Trollstigen, og jeg fikk bare denne ene turen sammen med deg, - måtte jeg gjøre noen valg. 
Trollstigen har så mange spennende, farlige, utfordrende og fantastiske steder som du kanskje aldri har sett maken til.
Kanskje vil du heller aldri se maken til dette noen gang.
jeg kunne velge de spektakulære svingene, de utfordrende kurvene som får bussturistene til å gispe av forskrekkelse.

Jeg kunne begynne med å gi deg et oversiktsbilde fra et fugleperspektiv slik at du kan få et grovt blikk over terrenget der nede,
eller
Jeg kunne velge de livsfarlige partiene der steinmasser raser over veien og knuser alt de treffer nedover fjellsidene….
Jeg kunne velge å vise deg de arkitektoniske små undrene ingeniørene i sin tid fikk utført,
fortelle deg om hvilke ulykker og forferdelser veiarbeiderne var utsatt for…
Jeg kunne fortalt deg om slitet og om strevet og svetten som ligger igjen i hver cm av veien.
Jeg kunne valgt ut en spesiell sving eller en strekning som ble beseiret med menneskelige kløkt, erfaring, visdom og tekniske beregning,
vist det deg de små og vakre bruene og kantsteinene som var kjempet på plass.
vist deg steinurene som bygger tryggheten under veien.….
Det er denne turen vi skulle gjøre sammen.
Jeg må velge – det må også du.
På den tiden visste hun ikke at jeg var nærsynt.
men så handler det om dine opplevelser og din forståelse.
Kanskje det er det ”vannrøret” som du har fokus på som du må fortelle meg om.

Jeg ville streve etter å gi deg et inntrykk av alle forsøkene på brøyting og rydding og vedlikehold….
Eller :
Jeg kunne vist deg utsikten, bilder fra den fantastiske naturen.
Tatt deg med der vannet spruter over veien når vinterens krefter slipper taket
Du skulle sett disse svingene hvor bussene gjør sine halsbrekkende manøvrer,
Jeg kunne pekt ut veien nedover dalen, fortalt deg hvor den ender og fortalt deg om veien videre….. videre…. Videre….
Men jeg har bare denne ene sjansen.

Da jeg som liten gutt på sent 50-tall – eller var det tidlig 60-tall, fikk min første tur opp gjennom disse svingene med en sliten bil som måtte hvile med jevne mellomrom. De små arbeidshester under panseret jobbet på høytrykk. Radiatoren kokte – og veien var bratt.
Bilen gikk trett.
Far var oppgitt og frustrert, - men Mor var henrykt!
Hun pekte ut over dalen, opp mot de over tusener av meter med fjell, ropte til sine barn: - Se, se!
Hun ville vise oss alt, bruke denne anledningen til å overføre kroppens smerte og glede fra sine egne fjellopplevelser i slitsomme klatringer, kronet med den fantastiske utsikten og duften av nykokt kaffe fra bålet når de var framme – ved å peke ut, forklare, snakke, smile og gispe av stupets trollbundne dragning mot avgrunnen der nede.
Hun ville vi skulle overta hennes opplevelser av utsikt og skjønnhet, av stup og vakker natur, av fossende bekker og stryk og veiarkitekturens beundrende utfordringer. Det var verdier hun ville vi skulle ta innover oss.

Mange år etterpå fortalte hun meg hvor skuffet hun var da jeg heller valgte å knytte min oppmerksomhet mot et lite rør som det kom vann ut av – på veiens innerkant.
Slik er det også i veiledningens landskap.
Det er så mye jeg skulle vist deg av alt jeg har sett og hørt og opplevd – av all kunnskap og kompetanse, av all erfaring og innsikt, fra bøkenes og forskernes verden…
Så begynner vi der….. Og går inn i landskapet sammen.

Havet - en begynnelse og en slutt

(en allegori om mennesket)

Den 11.september 2002 er min merkedag.  Det kunne blitt min aller siste. Jeg ble merket av havet, selv om jeg aldri har vært noen sjømann. Men denne dagen kom ulykken.

I løpet av sekunder ble en fredfull dag på fisketur til et mareritt av skrik og skrål, forvirring, skum og angst. Mitt siste sekund var kommet – trodde jeg. Fra et fredfullt og solfylt sted på havets overflate var jeg med ett under vann etter at en brølende motorbåt hakket propellen ned i setet mitt etter en voldsom kollisjon. Det setet var min plass et brøkdels sekund tidligere. Intuitivt reddet jeg meg bort og befant med under vann og under båten i det det smalt. Men over meg befant det seg fire barn jeg hadde ansvaret for.

I brøkdelen av et sekund visste jeg ikke hva som ventet meg om jeg kom meg opp av dette våte og mørke. Tanken ilte gjennom hodet mitt og konstruerte skrekkelige scenarier om hva havet hadde gjort med oss alle.  Men vi hadde flaks! 
For havet er alle tings begynnelse. Og noen ganger også alle tings slutt.
Det bare ligger der. Det finnes bare, det er der og har alltid vært der.  Det er utgangspunktet for livet og det preger oss på alle kontinenter.
Fra tidenes morgen har bølger skyllet sløvt mot stranden og glatte steiner. Slik gjorde de også den dagen du ble født. Når ditt hjerte har sluttet å slå en gang langt der framme, lar havet fremdeles sine myke og fuktige armer favnet breddene av morgendagens verden. Havet er ikke avhengig av mine hjerteslag, fordi det har sitt eget.

Havet gir ro i sinnet, glede i barnas øyne og muligheter for den som skal leve av det.


Havet gir og tar, det krever og utfordrer.
Det gir mat og arbeidsplasser.
Det gir utfordringer og gleder.
Og av til når det forferdelige skjer gjemmer havet på sine hemmeligheter, - mer enn noe annet.  Lenge, lenge. Kanskje til evig tid.

Havet lar seg bevege av månens uimotståelige krefter. Det stiger og synker og stiger igjen.  Det skaper høyvann og lavvann. Det lar seg provosere av jordens tynne skorpe. Når den rystes av sine egne krefter former havet bølger som utsletter alt.
Bølgene blottlegger og dekker breddene med sine veldige krefter.
De knuser vannet mot kystens bredder, men lar seg også lirke stille inn mellom tang og steiner.
Havet kan oversvømme solbrente sommertær og svale en varm kropp. Det kan komme stille og forsagt og humrer og klukker fornøyd når det leker langs sommerens varme strender.
Havet vinker gyllent farvel til dagens utfordringer før det litt småbrisent sender sola til køys og lar solens varme rødme dempe dagen og la nattens mørke overta.

Men havets krefter er ikke til å spøke med:
Når stormen raser og pisker havet opp i høye bølger,
når det fråder og utfordrer det med sine sterke, våte og knusende makt
som krever sjel og kropp, hus og jord,
som trekker båter ned i frådende vann og skyller sine lange armer inn over gård og grunn,
- når vi ikke finner ly og nåde for havets utrolige mørke sider,
Da lar vi oss skremme i angst og nød. 

Havet som gir oss våre liv, truer også med å ta det fra oss. Det skaper angst og fortvilelse.
Med sine lange og grønne bølgearmer strekker det seg ut etter oss og tvinger oss i kne. Med ufattelige krefter maler det oss inn i ulykke og uhygge og skaper fortvilelse og død. 
Nød og ulykke følger i havets kjølvann.
Men havet gir også håp og gleder.
Det gir oss rikdom og inspirasjon og bærer oss til fremmede kyster.
Det samme havet som i den andre enden slikker over ukjente kulturer og skvulper mot andre farkoster i fremmede havner
– er det samme havet som gir oss mat og livsvilkår ved vår egen kyst.
Det er det samme havet som lunefullt gir oss rikdom og glede, men også nød og sorg.
Hvorfor vil jeg beskrive havet?

Hvorfor vil jeg male bilder om uhyggelige og lidenskapelige krefter og tro at det er akkurat slik det er?  Hvorfor vil jeg beskrive det vakre og farlige havet og fortelle akkurat deg at det er slik havet er? Hvordan er det mulig å glede seg over den samme materien som river et liv i filler og gleder et barn?
Kan jeg si at :- Slik er havet! Hvilken rett har jeg til det?
Kan jeg med ett ord beskrive havets egenskaper og si: - Slik er havet!
Det er så mange måter å beskrive havet på.
Det gir oss så mange perspektiver, så mange opplevelser, så mange erfaringer som fyller våre liv,
som endrer dem og som truer dem.
Hvordan kan jeg da beskrive havet?
Kan jeg si: slik er havet?
Med de samme ordene kunne jeg like gjerne beskrevet mennesket.
De mennesker vi møter på vår vandring er som havet.
Besynderlige, underlige, vakre, fulle av krefter og hemmeligheter, gode som feer og alver, onde som ormer og flodbølger, temperament som en solnedgang eller en orkan.
De tar liv og gir liv.
Mennesket hater og elsker, gråter og ler, skremmer og gir trygghet.
Mennesket er som havet – det er relasjonelt.
Mennesket står i et forhold.
Eksisterer det ikke i forhold til noe, er det som havet fylt på en flaske?
Er ikke vi mennesker på samme måte mange forskjellige ting, men likevel er vi bare oss selv?


26.11.2018

Ernas drømmelærer!


Jeg vil være drømmelæreren


Jeg vil velge mine elever selv. Da vil jeg ha de lydige elevene, de som sier ja og som alltid sitter stille. De som rekker opp handa når de ikke forstår og følger nøye med når jeg forklarer for dem. Jeg vil ha elever som viser interesse, er lette å motivere og på demokratisk måte fremmer sine synspunkter. Elever som viser engasjement og tar ansvar for andre og bidrar til å fremme læringsprosesser. De som kan lite når jeg overtar dem, men som skårer stort på neste nasjonale prøve. De som har mest fremgang og som utnytter skoletiden sin optimalt. Jeg vil ha elever som er opptatt av sine kompetansemål, innretter seg etter klassens regler og behov og forstår at de må spille sammen med andre for å bli gode selv også. Jeg vil ha de elevene som øver hjemme på de de lærte på skolen tidligere på dagen. Skolen trenger dem. Alle lærere vil trenge dem. NHO foreslår at lærere skal lønnes etter resultatene de oppnår. Hver enkelt lærer skal vurderes og få et lokalt lønnstilbud som forteller dem, omverdenen og kollegene at de er blant de beste lærerne i verden. En slik lærer vil jeg være. 

Jeg vil være drømmelæreren til vår nye regjering og til NHO. Derfor ønsker jeg å plukke ut elevene mine selv. Det krever litt forarbeid, fordi jeg må lete litt etter dem. Kanskje jeg kan finne en hel klasse av dem dersom jeg leter på flere skoler. Planen er i hvert fall at det må gå an å få elever som gjør at det bare blir en drøm og en fryd å være lærer som kan slutte jobben før klokka 16 og ikke utfordrer meg på min fritid. Imidlertid er det slik at det kan finnes flere som tenker som jeg. I så fall haster det litt. De andre elevene er det vel ikke så farlig med. De kan de nyutdannede og uerfarne ta seg av. Vi vet jo at mange av dem slutter likevel etter kort tid i yrket, men de bør jo kunne gjøre litt nytte for seg først. De kan få øve seg på de andre elevene og bli like gode som oss med lang erfaring og fartstid. Noe tøffe oppdrag bør de tåle. De som takler det, har fått god kompetanse på livets og skolens mangfold kan senere velge sine elever – og bli som oss!

Det er jo ikke alle barn som passer inn i min drømmeklasse. Riktignok er det vel slik at vi som har holdt på en stund kanskje takler en utfordrende hverdag bedre, men vi fortjener jo litt bedre kår og lønn nå når vi trekker på årene.

I noen skoler arbeider lærerne i team. Flere lærere løser oppgaven med undervisning sammen. Dersom jeg blir satt til en slik jobb, vil jeg ikke ha noe med elever som har problemer å gjøre. Elever som har mangelfull sosial kompetanse, er aggressive og utagerende, som bråker og forstyrrer og ødelegger gode læringsmiljø passer ikke inn i min drømmeklasse. Heller ikke elever som har manglende oppfølging hjemmefra, som ikke gjør lekser, sitter med dataspill utover kveldene, har dårlige læringsstrategier og skulker skolen vil jeg ha.  Jeg vil også være betenkt over elever som må ha mye hjelp fordi de strever med læringsprosessene og trenger mer tid enn andre. Skal jeg være en drømmelærer, skal elevene mine glede seg til skoledagen og være supermotiverte slik at de presterer optimalt. Dessuten vil jeg at alle foreldrene i drømmeklassen snakker vakkert og lojalt om læreren sin og forteller barna hvor flink jeg er. De skal stille på alle foreldremøter og fortelle slekt, naboer og venner at de har fått en drømmelærer til barnet sitt og at barnet går i den aller beste klassen i verden!

NHO har signalisert at lærere som har gode resultater skal være bedre betalt. En slik lærer vil jeg være! Ernas drømmelærer! Eller kanskje ikke?

14.07.2018

Landet av is og ild



Jeg var på vei til Island. Mange år siden sist. Den gangen var det en blandet opplevelse ettersom det var en forskerkonferanse som foregikk i kjelleren på høgskolen i Rekjavik. Den eneste muligheten til å se landet den gangen var en 20 minutters video om øya. Den kunne vi like godt sett hjemme på tv.
Denne gangen ble jeg bedt om å delta i en forskningsgruppe med deltakere fra ulike andre land. Et spennende oppdrag som jeg krysset av i almanakken tidlig på våren og bestilte flybilletter før jeg visste hvor vi skulle. Utfordringen var at dette var et lavprisbudsjettert program hvor hver enkelt deltaker fikk en sum penger som skulle dekke reise frem og tilbake. Dessuten skulle hendelsen skje på Island som nok er et av Europas dyreste land å reise til. For å gjøre det ekstra billig valgte jeg å sømfaret nettet for virkelig å støvsuge de billigste rutene. Jeg havnet i klørne på travellink.no og fant billetter godt under budsjettet. Det første møte skulle starte i 13-tiden og ettersom Island ligger to timer etter vårt eget, fant jeg ut at jeg like godt kunne reise tidlig samme dag. Oslo er alltid en utfordring på morgenen og jeg startet derfor i femtiden for å sikre meg mot lange køer og utforutsette hendelser. Jeg parkerte på P2 på Gardermoen og slepte kofferten til innsjekking. Så startet moroa.

Nei, min koffert var ikke registrert i billettbestillingen. – Hvor har du kjøpt billett, spurte den elskverdige agenten bak skranken på Gardermoen.
- Jeg har brukt Travellink, sa jeg og så troskyldig ut. Hun sukket. – Å ja, sa hun. De selger bare light-billetter og der er det ikke noen koffert medregnet. De pleier ikke å si ifra om dette, svart hun blidt.
Så vet jeg altså det. Dermed ble jeg opplyst om at dette firmaet fanget opp bare slike såkalte light-billetter. Det betydde altså at bagasje må betales i tillegg. Mye i tillegg. Men kofferten min måtte jeg ha med, og angret i noen lange sekunder på at jeg ikke hadde valgt den lille utgaven jeg kunne ha inne i flyet. 600 kroner fattigere og billetten var ikke lenger en billigbillett. Kofferten var verdt en tur/retur til Trondheim med Norwegian allerede på fremturen til Island! Det ante meg at returen et par dager senere ville få samme utfall. Jeg hadde rett og følte meg snytt og lurt av et selskap som ikke informerte tydelig om slike ting. Dessuten var koffertvekten redusert til 6 kg, selv om jeg alltid har hatt 23 kg på SAS-flyene jeg bruker. Men nå var jeg på vei.
Anvisningen om hvordan jeg skulle ta meg fra Keflavik til Reykjavik var detaljert og tydelig med kart, linker til billettkjøp og nummer på bussene. Kjapt så jeg at jeg måtte bytte buss underveis, men slikt kan man jo tåle. Jeg stilte meg i billettkøen og da det omsider ble min tur viste jeg fram mitt detaljerte brev og bestilte billett. Neida, det kunne jeg ikke få i billettskranken. Den måtte jeg kjøpe i en kiosk på flyplassen. Jeg viste fram dokumentet til pølseselgeren som etter en noe forvirrende forklaring ga meg billett og forkynte at jeg hadde omtrent 40 minutter på å finne bussen. Den skulle gå utenfor bygget, sa hun og pekte mot utgangen. – hold til venstre, sa hun.
Utenfor sto det ingen buss på anviste området, men jeg så en som sto 150 meter lenger bort. Jeg ante litt uråd og pustet lettet ut da det kom to vektere gående. De forklarte at jeg måtte gå inn i bygningen igjen og ut på den andre siden. Der var det et stort hotell hvor bussen skulle gå fra. Jeg hastet gjennom bygningen og begynte sakte å forstå at dette kom til å bli en av de oppdragene jeg ville huske på en stund, - eller glemme så fort som mulig. Jeg slepte kofferten ut i friluft igjen. Ikke så mye å se av bygg, men en bygning under konstruksjon på den andre siden av en parkeringsplass fenget oppmerksomheten. Det sto hotell på den. Damen i resepsjonen var vennlig og hyggelig og fulgte meg ut mens hun forklarte hvor jeg kunne finne et busskur for buss nr. 3. En halv times ventetid mens jeg akklimatiserte meg til 7 grader med småregn og iskald vind fra alle kanter. Hjemme var det 25!

Det viste seg at dette slett ikke var en flybuss, men en «melkerute» som kjørte rundt overalt der det fantes veier. En ivrig sjåfør skjønte ikke så mye av dokumentet mitt, men mente jeg var på riktig vei. Deretter forsøkte han å sette personlig rekord på distansen. Bråstopp foran kryss og gassen i bånn i rundkjøringer. Begge deler var det mange av. Riktig mange. Jeg klorte meg fast så godt jeg kunne. Mulig han satte ny rekord, men han var svært vennlig og forklarte meg at jeg skulle ta buss nr. 1 når han stoppet.

Buss nr. 1 hadde nok en sjåfør av samme kategori. Må ha vært broren, eller en fetter. Alle sjåførene så like ut og snakket dårlig engelske og islandsk (tror jeg). Det så ut som de kom fra Albania eller der omkring. Forskjellen var at neste sjåfør kjørte inne i bytrafikken og hadde neppe hatt mange kjøretimer med buss. Jeg begynte å tenke på den gangen jeg selv kjørt opp til minibusslappen hvor en av hovedoppgavene var å kjøre komfortabelt for passasjerene. Her var det will west og cowboytakter så det holder. Bakhjulene dumpet over fortauskanter og han holdt på å kollidere to ganger i trange kryss mens han glemte at bakdøra sto oppe. Rimelig busssyk ankom vi en ny terminal. Jeg dro fram dokumentet mitt og bad tynt om råd til å komme videre. Vi hadde kjørt i nesten to timer og nå sto jeg fast. Sjåføren ristet på hodet og hakket på elendig engelsk at han ikke kunne hjelpe. Han visste ingenting om buss nr 6 eller 26 eller…. For det var nok et annet busselskap. Han anbefalte meg å prøve buss nr 3 som kunne ta meg med til en annen terminal.



Jeg virret rundt en liten stund og fant en slik buss. Etter en ny forklaringsrunde mente han at jeg var på sporet. Jeg skulle bli med ham til Mjødd. Billetten jeg hadde var ennå gyldig. Det var bare å kaste seg på. Og det gjorde jeg og holdt meg fast så godt jeg kunne. Her gikk det også unna. Da jeg dumpet ut av bussen på nok en terminal var jeg sliten og sjøsyk. Mobilkartet viste at jeg kunne snart være halvveis. En vennlig dame bak en glassluke fant ut at det ble en og en halv time å vente på buss nr. 57, men jeg kunne få en gratis kopp kaffe mens jeg ventet. Dessuten forbarmet hun seg over kofferten min som tok hånd om mens jeg ventet. Jeg takket og smilte så blidt jeg kunne og ruslet ut for å orientere meg. Terminalen lå ved et Netto kjøpesenter og slentret innom for å finne noe å spise. Etter å ha gnagd i meg en seig bagett lette jeg etter et sted å sitte og vente. Slikt var det ikke mye av, men jeg fant en ventilbinge ved kjøpesenteret som jeg dumpet ned på. Fem minutter senere senset jeg at jeg fikk selskap. En sliten dame i slutten av førtiårene satte seg ved siden av meg med en boks øl i hånden og et slitent blikk. Hun var pen i tøyet og tviholdt på en mobiltelefon og en liten håndveske Hun lurte på hvem jeg var og jeg lirket ut en begrenset miniversjonen av hvorfor jeg var der. Damen var godt beruset og pratet i vei. Høflig spurte jeg om hva hun drev på med til livets opphold. Hun sukket litt og sa at hun var mor til to tenåringer. Det fikk visst holde. Jeg samtykket. Et krevende oppdrag.


- Nei, jeg driver og tegner litt, sa hun.
- Hva tegner du, spurte jeg.
- Alt mulig, svarte hun. – jeg er litt sånn…..syk i hodet,…litt rar, skjønner du.
- Ok, sa jeg, ikke særlig overrasket.

Vi pratet litt hverdagslig om islendere og nordmenn, vikinger, innvandring og skotøy og litt om øl før hun reiste seg brått og gikk.
Jeg fant buss nr 57. Nesten fem timer var gått og det var fortsatt nesten fem mil igjen til målet. Jeg hadde allerede angret mange ganger på at jeg dro og hjemlengselen økte. Dette var også en «melkerute» og en undersjøisk tunnel på lengde med Oslofjordtunnelen. Jeg ante ikke stort om hvor jeg skulle gå av. Det var blitt langt på ettermiddagen og møtet burde vel nå nærme seg slutten. Jeg ringte vertskapet som forklarte at jeg skulle gå av ved biblioteket. Det var der de holdt til. Sjåføren ante ikke hvor det var, men slapp meg av der han trodde jeg kunne finne noen å spørre. Flaks! Noen minutter senere hilste jeg på mine kolleger, jeg rakk å presentere meg og så var møtedagen over.

Jeg hadde allerede begynt å grue meg til hjemturen. Flyet skulle gå 8.30 og jeg var mange, mange mil unna uten særlig tydelig bussforbindelse. Plan B begynte å klekkes ut i hodet mitt.

Jeg innrømmet for meg selv at det ville bli en tøff øvelse å komme seg flyplassen så tidlig på fredag morgen. I ettertid burde den lokalkjente forstått dette ettersom hun hadde satt opp all informasjon om reisene til dette møtet, men «glemte» returen. Nå hadde jeg for lengst begynt å innse at hun nok ikke hadde forutsetninger for å drive reisebyrå etter at jeg selv var nødt til nærmest å finne fram på egen hånd, men hun skulle sjekke med alle sine kjente om noen kunne få meg til bussen i Reykjavik den neste morgenen. Tvilen hadde allerede grepet dypt inn i hodet mitt og jeg fant ut at jeg måtte finne ut av dette selv. Ettersom flyet skulle gå fra Keflavik 08.30 og det ble oppfordret til å være tilstede minst to timer før, kastet jeg meg over nettsidene til booking.com for å konstruere en tidlig fluktrute. Da dama kom tilbake og bekreftet at hun ikke kunne hjelpe meg, bestilte jeg hotell ved flyplassen og begynte å spekulere på hvordan jeg skulle komme meg dit neste dag, en kveld i forveien. Vertskapet var behjelpelig med å finne bussruter og rotet 20 min med å finne at flybussen ikke gikk fra samme sted som lokalbussen stoppet. Rutetidene tydet på at jeg hadde ca 20 min på meg til å finne en flybuss som skulle gå fra ett eller annet sted dersom jeg fant en taxi som kunne ta meg dit. Tja?
10 minutter i forkant stilte jeg meg i busskuret. Det regnet. Det var kaldt. Det kom ingen buss. Plan C begynte å klekkes ut. Jeg var sliten og trøtt og begynte å spekulere på om jeg skulle rusle bort til en bensinstasjon like bortenfor og forsøke å friste noen til å kjøre meg til hotellet på Keflavik for blodpris. Jeg tenkte bare på å komme meg bort fra dette stedet og hele Islandet så fort som mulig, - koste hva det ville. Dette orket jeg ikke mer. Mens jeg sto der i dype tanker og gjorde finurlige planer kom bussen i stor fart, nesten 30 minutter forsinket. Sjåføren bråbremset og startet «melkeruta» tilbake. Jeg smurte meg inn med et tykt lag tålmodighet og håpet bare ikke en vulkan eller noe eksploderte de neste minuttene slik at jeg måtte bli der resten av sommeren. Denne sjåføren var skolert på samme kjøreskole. Han kjørt på delvis rødt lyst, overså full-stoppskilter og ga gass så det holdt til nye rundetider i hver rundkjøring. Tre passasjerer ble plukket opp. Det var to fra før.


Omtrent halvveis kom en engelsk ungdom fram til sjåføren og gjorde oppmerksom på at bagasjeluka på siden av bussen sto oppslått. Sjåføren mumlet sukkende og oppgitt, kledde på seg topplue og ség sakte ut av bussen og ut i regnværet. Som om han ikke hadde problemer nok. Hver gang han åpnet døra, måtte han streve med å få den igjen. Det var noe galt med hydraulikken og han ville vel fryse i hjel eller drukne om døra ble stående åpen i regnværet. Etter noen tunge skritt opp og ned på busstrinnene, bandt han seg fast i stolsetet med sikkerhetsbeltet og fortsatte turen. Jeg hadde allerede begynt å gi opp å nå neste buss. Etter denne var det en og en halv time til neste flybuss som skulle gå fra ett eller annet ukjent sted. Jeg begynte på plan D. Kanskje jeg kunne finne en drosje der bussen stoppet og forsøke å forhandle meg fram til en overkommelig pris til hotellet på Keflavik?

Da bussen stoppet sto det en enslig drosje, Toypota Landcruiser, midt på en stor parkeringsplass med tente Taxilys på taket. Jeg halte kofferten med meg og nikket til sjåføren. Det var en hun som spratt ut og skinte som en solstråle i dette triste, kalde kveldsregnet. Jeg forklarte problemet og spurte hva hun skulle ha for å kjøre helt ut til Keflavik. Uten å blunke sa hun 16 000 kr. Rask hoderegning omgjorde dette til ca 1500 norske kroner. Jeg fikk en diskusjon i hodet som allerede hadde begynt å verke mer. Her må feriepengene være med på sponsing. Jeg sukket litt, men tenkte at jeg vil hjem!

- Ok, sa hun. Vi sier 15 000kr.

Jeg slo til og krabbet opp ved siden av en strålende blid sjåførdame som pratet i vei. Hun var av den type mennesker som har lett for å få andre til å prate og jeg fortalte hvorfor jeg var der og hva jeg gjorde. Så fortsatte hun å fortelle om sine fem barn og sine omflakkende prosjektet for Røde Kors over hele verden. Vi ble fort kjempevenner. Langs veikantene og på all utmark vokste det tepper av blå lupiner. Alle hadde samme farge, men bare halvparten så høye som hjemme. Sjåføra likte blomstene, men jeg kunne ikke la være å fortelle at de var bannlyst av botanikere hjemme.
- Ja, sa hun. Det vokser ikke så mye annet der lenger. De tar plassen fra de andre, medga hun. – Men folk synes de er så vakre, og det er nærmest umulig å bli kvitt dem. Botanikktimen om blomstermangfoldet startet. Jeg kom på at jeg var lærer og skled ut i en naturfagtime. Snart var det isbreer og vulkaner og alt annet som ble temaet.

- «This is the country of ice and fire!» sa hun og smilte fra øre til øre. Nå kommer japanere og kineserne og skal se alt. De vrimler, leier seg biler og kjører seg fast, lo hun.
Halvveis til Keflavik måtte hun spørre en gang til hva jeg egentlig drev med. – Du er ikke skuespiller da? sa hun.

- Nei, hvorfor tror du det? svarte jeg med undring, men med noen gjenkjennende ord i hodet. Dette hører jeg nemlig av og til. Kanskje det er hatten min og skinnjakka som gjør, en slags Indiana Jones.


- Er du sikker på det, fortsatte hun. – Det er noe veldig kjent med deg. Det er en norsk skuespiller, han spille mye komedie og sånn. Du ser akkurat ut som han, sa hun og bøyde seg fram for å ta meg nærmere i øyesyn.


- Ja, svarte jeg. Jeg er nok sikker på det, mens det stormet rundt i hodet mitt etter navnet til Jon Skolmen som mange sier jeg minner om.
- Du har akkurat sånn stemme også og snakker akkurat som han, fortsatte hun. Bildet av meg som Indiana Jones falmet og jeg så plutselig Jon Skolmen for meg der han sitter på et digert kontor etter stengetid og med hundre telefoner. En av dem ringer og har jakter på den. Akkurat det kunne vært meg fordi jeg er kommet så langt i livet at lydens retning er ganske umulig å finne ut av. Jeg tar nesten alltid opp min egen telefon når jeg hører en som ringer.

Men det er jo en morsom sammenligning. Jeg hører ofte akkurat dette og fortalte henne det.

- Kanskje det er fordi jeg har så vondt i hodet, forsøkte jeg spøkefullt å avfeie henne med.

- Du, sa hun. Jeg slår av tre tusen på regningen. Jeg liker å hjelpe folk. Det er derfor jeg drar rundt i hele verden. Jeg har en eiendom i Afrika hvor jeg er litt av og til, - og når det er noe som skjer drar jeg ut og hjelper til. Praten fortsatte, og vi nærmet oss Keflavik.


- Jeg er egentlig utdannet frisør, og jeg er ganske god! Dessuten masserer jeg nakken og skuldrene til kundene hvis de har behov for det. Ja, ikke menn da! Det tør jeg ikke! Jeg torde ikke si at det var vel egentlig det jeg hadde trengt akkurat nå, men det var vel neppe noen god ide!
Bilturen gjorde meg godt. Stressnakken slapp etter hvert taket og snekkeren inne i hodet begynte å ta kveld.
Vel framme ved hotellet var det som å ta farvel med en god venn. Jeg tok et bilde av henne og det satte hun pris på.
- Jeg gir deg rabatt selv om jeg ikke har så mye penger og stor familie. Men jeg klarer meg med det jeg har og tenker ikke mer på det, sa hun. – Så får jeg den gode følelsen av å ha hjulpet deg, smilte hun!

Den dårlig samvittigheten banket på sjeledøra mi. Jeg tror nok kanskje jeg hadde mer å rutte med enn henne. Men hun hadde fortalt at den største lykken i livet hennes var å hjelpe andre. Nå hadde hun følelsen av å ha hjulpet meg. Hun kjørte ikke fra meg før hun hadde forvisset seg om at den gamle "skuespilleren" hadde kommet seg i hus.

Og jeg hadde følelsen av at jeg hadde fått en venn på Island. Den endret helhetsinntrykket litt.

***

Jeg innså raskt at planen min hadde vært klok. Neste morgen svingte en drosje meg inn til Keflavik flyplass kl. 06.00. Avgangshallen var stappfull av folk. Ingen drop-in-levering av kofferter skapte en lang kø som snirklet seg fram og tilbake foran skrankene. Jeg skjønte  hvorfor jeg måtte være på flyplassen to timer før avgang og  begynte å grue meg for sikkerhetssjekken etterpå fordi jeg regne med at den var like lang. I min kø kalkulerte jeg raskt at det var ca åtte meter mellom hver sving og det var 8 – 9 langsider på antageligvis ca 10 meter. Altså rundt 80 meter med kø. I tillegg var det flere slike køer og noen som hastet forvirret rundt for å finne hvem de var eller hva de skulle, tror jeg.
Foran meg i køen sto en voksen kvinne med tre barn. Det så ut som den fjerde var på vei. Verdens mest tålmodige barn som fulgte køen pliktoppfyllende og stille. Fireåringen ble sliten etter hvert, men nysgjerrig på alt og alle. Disiplinert og stille tok de seg beundringverdig gjennom køen som varte godt over en halv time. Ved skranken sukket igjen agenten over travellink.no og forklarte på en hyggelig måte at jeg måtte betale. Jeg nikket og avfyrte noen ord som ikke var positive om travel-lure-link og hun nikket og smilte medfølende.

Jeg fant securiy, ikke alt for godt og logisk merket, men der gikk det greit. I en av mine planer var jeg innom tanken å dra til flyplassen kvelden i forveien og overnatte i en stol der. Men det betydelig klasseforskjell mellom Gardermoen og Keflavik. Det var ikke mange seter å se og de fleste var kroppsformet i metall. Det ville blitt en tung natt. Jeg hadde gjort et riktig valg.
Nå var det bare hjemturen igjen. Den gikk raskt.

23.06.2018

Lærerutdanning med og uten forskning?

Rektor Rice ved det nyfødte universitetet Oslo Met....eller Storbyuniversitetet, på godt norsk, hevder at det spiller ingen rolle om en lærerutdanner kan norsk! Det er om han er forsker som teller.

Nei, sikkert like lite som om en som trener en svømmer kan svømme selv, eller en general har fyrt av et skudd, eller en vinkjenner har smakt vinen, eller en snekker lærer opp en rørlegger?

Hvilken skole ønsker Oslo Met vi skal ha i Norge?

Hvilket kjennskap har Rice og hans kolleger til hvilken kompetanse en lærer i by og bygd skal ha?
Hvordan ser Rice og likesinnede på at lærerens forskningskompetanse skal anvendes også på små bygdeskoler langt fra Oslo Met og andre forskningsmiljøer? Jeg regner vel med at slik forskningskompetanse ikke skal stoppe ved en mastergrad?

Hvem skal betale forskningen for en lærer på Otta, Sunndalsøra, Smøla, Brønnøysund, Kvål eller Karasjok?

Hva vet en italiensk, tyrkisk eller fransk lærerutdanning om skolekulturen og språket med sine dialekter når de skal utdanne lærere om klasseledelse, foreldresamarbeid, vurdering av lærebøker, samtaler med barn i sorg og kriser, skolesystem, verdiforankring, etiske problemstillinger og andre hverdagshendelser en lærer må forberede seg på?

Forskningskompetanse om profesjonsutdanningen får en større verdi for den som har trøstet et barn, grått med et barn, jublet med et barn, roet ned klasser, ryddet opp i problemer, tørket neseblod, satt plaster på et sår, vært i akebakken eller gått noen kilometer på ski, møtt to - tre generasjoner med foresatte som er opptatt av sitt eget barn, har samarbeidet og lyttet til andres stemmer. Lærererfaringen fra profesjonen vil gi større utbytte i forskningssammenhengen enn ren akademisk tilnærming. Det er læreren fra grasrota som må hentes inn som forsker og lærerutdanner.

Om forskningskompetansen bare skal hentes fra utlandet uten en slik profesjonell tilknytning, kan det oppfattes som et overgrep mot profesjonen, norsk skole og selve lærerutdanningen. Læreryrket er ikke bare en akademisk utdanning. Den er en profesjonsutdanning. Ville vi tenkt tilsvarende i noe annet yrke?

Nå har lærerne og lærerutdannerne blitt herjet nok med. Dette bidrar til å krenke yrket fremfor å løfte et av de viktigste samfunnsbyggende yrker vi har. Det er på tide å starte å lytte, herr Rice. Så kan du gjerne tenke etterpå.

Utdanningforbundet og likesinnede må ikke finne seg i en slik utvikling, men vise styrke og ansvar. På tide å sette ned foten?
Men hvor langt tør en fagforening å gå? Tør den fighte?

19.06.2018

Fair play med nye regler?

TV-detektiven Foyle sier i en episode:
Vi skulle spille fotball mot Tyskland før krigen og ble hjertelig mottatt da vi kom dit. Med stor gjestfrihet stilte hele det andre laget opp og bød oss mat og drikke til langt på natt.
Neste dag stilte vi bakfulle og i dårlig forfatning til kamp. Tyskerne stilte med et helt annet lag som var uthvilte, opplagte og i god fysisk form. Vi ble omtrent "slaktet", selvfølgelig.
Ingen kamp er rettferdig når reglene endres.

Landet av is og ild

Jeg var på vei til Island. Mange år siden sist. Den gangen var det en blandet opplevelse ettersom det var en forskerkonferanse som for...