15.12.2020

Presidenten som ikke ville gå (ukjent folkeeventyr fra Coronatiden)

  President??   

Det var en gang et demokratisk land som skulle velge president. Den de hadde var så lunefull og løgnaktig og full av påfunn og talemål at det ville ingen ende ta. Alle rundt ham var så livredde for å bli sparket og miste både jobb og ansikt at det etter hvert ble en stor utfordring å være på hans side i demokratiet. Hvis rådgiverne ga ham råd, gjorde han alltid det motsatte, og dersom folket ville noe, gjorde han også det motsatte fordi han var President, og en PRESIDENT kan gjøre som han vil, mente han.

Presidenten hadde et stort hoff av nervøse mennesker. De tasset etter ham i skyggene og smilte til folket og sa pene ting om Presidenten. Sa de ham imot eller ga råd han ikke likte, ble de sparket langt avgårde med en sky av stygge ord og forbannelser eller seg. Ingen ville lide slikt, må vite! I lang tid holdt de ut og gjentok alle løgnene og alle raritetene til presidenten slik at han trodde han var utsendt fra høyere makter. Slik tok han for seg og stengte grensene for alle han ikke likte, sa opp avtaler med folkets venner, og flottet seg med oppsiktsvekkende atferd både blant folk og fe.

Arbeid likte han dårlig. Han ville heller leke nonchalant med sine baller og spille golf med folk som slikket han oppetter ryggen og fortalte ham hvilken gudgitt gave han var til folket. Mens Presidenten slik spradet rundt i sin egen glans og polerte sitt selvbilde i det lille speilet på veggen der: - Lille speil på veggen der, hvem er verdens aller beste og mest berømte president? Da svarte speilet: - "Ingen er som du, verken i fortid eller fremtid!" Presidenten var fornøyd med svaret og hørte ikke at speilet fortsatte ".....for ingen har gjort eller kan gjøre landet og folket så ille som du!" 

Dette gjorde Presidenten vel, men mens speilet snakket ble landet fylt av en mystisk sykdom som ble kalt korona og krevde mange menneskeliv. Presidenten trodde at dette var en forkjølelsen og da han fikk snue kalte han det korona og dermed var det ikke så farlig. Sykehuset ga ham Paracet og sang vakre viser for ham mens de strøk ham over pannen. Etter dette mente Presidenten han visste alt om sykdom, mye mer enn alle andre som visste om sykdom som leger og vitenskapsfolk og den slags, må vite! 

Hvis han opplevde motgang, fant han alltid noen han kunne skylde på, og var det noe han ikke skjønte, - og det var det veldig mye av, laget han bare en ny løgn eller "alternativ sannhet" som mange valgte å tro på. For sikkerhets skyld kalte han alt som var sant for «fake news» og alt han fant på for «alternativ sannhet». Slik holdt han på både med internasjonale kontakter og folket på hjemmebane. Etter fire år hadde han servert over tretti tusen løgner til folket. Derfor begynte noen av folkene å bli lei av presidenten, må vite. 

Så en dag ut på høsten skulle folket velge ny president, men den sittende presidenten var blitt så overbevist over sine egne fullkomne  ferdigheter at han ikke var i tvil om at han var den aller, aller beste presidenten landet noen gang kunne få. Presidentstolen passet også like så godt til baken hans som golfkøllene til hendene hans. Presidenten mente at ingen kunne så mye som han, ingen hadde så mye kunnskap om handel, krig, teknologi, sykdom og politikk som han. Derfor var egentlig valget helt unødvendig. 

Nå hadde den sittende presidenten også en hel hærskare at rølpete følgere, tungt bevæpnet med automatvåpen, granater og finlandshetter. Dette likte den sittende presidenten svært godt, særlig fordi ingen av dem likte andre enn seg selv, og i hvert fall ikke de som kom fra nabolandet i sør....eller som flyktet fra krigene, sulten og fattigdommen andre steder. For sikkerhets skyld ba han alle rølperne sine om å gå hjem og pusse våpnene sine og være klar til kamp mot de som ikke ville tenke som han selv. Da rølperne hørte dette, jublet de slik at hele nasjonen ristet av skrekk.

Men noen i folket begynte å våkne og se at det gikk helt galt med landet. Utpå høsten sto derfor en annen fram som ville bli president og sa at nå holder vi valg og jeg håper alle vil velge meg fremfor den sittende presidenten som finner på så mye tull, tøys og fanteri og som er så full av løgner og svik.

-          - Ja, nå skal det velges, sa den sittende presidenten, - men det er jeg som skal velges om igjen!

-          - Hva? Sa nykommeren, som i gamle dager hadde vært reservepresident for den forrige presidenten og visste veldig godt hva som måtte gjøres. – Vi får vel la folket velge, sa han.

-           - Det er slett ikke nødvendig, sa den sittende presidenten, - for ingen er bedre, flinkere og penere enn meg, - og jeg kan jo alt andre kan, men mye bedre!

-         -  Det er vel aldri verre enn å tro slik vås, sa nykommeren. – Du må jo åpne ørene dine og høre hva du selv sier, og åpne øyene dine og se hva som skjer?

-          - Ingen vet mer eller bedre enn meg, sa den sittende presidenten, og mere enn folk tror, vet jeg også, sa han.

-          - Det sies i et gammelt ordtak, sa nykommeren, - at galskapen gjør en mann både blind og døv. Nei, her skal folket velge selv, sa nykommeren.

Slik ble de stående å kjekle, keite og trette mens dagene gikk og valgdagen plutselig dukket opp.

-          - Nå velger vi den beste, og det er meg, sa nykommeren med lang fartstid, medaljer og aksjer i inn- og utland,

-         - Nei, nei, sa den sittende presidenten. – Jeg fortsetter som før fordi ingen vet mer enn meg, kan mer enn meg, og er flinkere enn meg. Jeg er styrtrik og har store hoteller, enorme eiendommer og fly og advokater i fleng som gjør hva de kan for å skjule at jeg bare har gjeld. Dessuten trenger jeg ikke å bruke munnbind engang fordi høyere makter beskytter meg. OG det helt vanlig i dette landet at folket velger den samme presidenten to ganger!

-          - Gammel vane kan være vond å vende, tenkte nykommeren, - men så galen som den sittende presidenten er, så må det skje en endring! Så startet valget og presidentene talte til folket. Den sittende presidenten ropte ut at han kunne alt og visste alt og at han skulle kaste utfordreren som var så forferdelig, i fengsel etter valget.

Nykommeren ba folket velge og ropte ut at demokrati er viktig og flertallet måtte bestemme.

-          - Jeg har allerede vunnet, erklærte den sittende presidenten allerede halvveis i valget. – Vi trenger ikke telle flere stemmer nå.

-         - La hele folket velge, sa nykommeren. – Alle må få si hva de mener uansett hvem de er!

Slik bølget det fram og tilbake, mens folket gikk til urnene for å stemme eller sendte brev om hvem de ville ha.

-         - Jeg har vunnet, sa den sittende presidenten, gang på gang. – De «andre» kan ikke telle engang og dessuten er jeg mye bedre enn alle andre. Og jeg gir aldri opp!

Så lenge sa han dette at han trodde det han sa. Og mange rundt ham trodde også det han sa, og FOX News trodde det han sa, og slik gikk dagene mens folket stemte og tellet stemmer. 

Hver gang nyhetene kom om at nykommeren hadde fått flere stemmer enn den sittende, spratt den sittende presidenten opp og ropte at han egentlig hadde vunnet fordi han hadde flere stemmer enn den forrige presidenten.  

– Dessuten har nykommeren stjålet valget og talt opp flere stemmer enn det finnes folk…..og dessuten har jeg vunnet valget, sa den sittende presidenten. Han begynte å samle folk i store horder slik at koronaen fikk bein å gå på og den sittende presidenten fikk samlet inn mer penger til hotellene sine, flyene sine, middagene sine, frisøren sin og barna sine og ikke minst gjelden sin. Han kunne jo ikke legge seg til annet levesett når han var  President, mente han.

Nykommeren ble selvsagt valgt med stort flertall, men den sittende presidenten nektet å godta valget som han mente var stjålet, kjøpt og kuppet, og han begynte å sutre og lenket seg tilslutt fast i kontorstolen sin mens rådgiverne og støtteapparatet stille trakk seg unna og skammet seg.

Da nykommeren omsider hadde fått nøklene og skulle flytte inn i presidentens hvite hus, ble han påminnet om at den sittende presidenten gjerne ville se ham i fengslet ved en senere anledning.

-         - Hvorfor tror den sittende presidenten at jeg vil besøke ham der? undret nykommeren som nå hadde blitt President i landet.

17.08.2020

Uhyggelig opplevelse til sjøs

 

Denne opplevelsen har vært vanskelig å skrive ned, men jeg har fortalt den i mange sammenhenger. Nå er det gått en tid og det er på tid å skrive den ned. Selvsagt er den farget av at det har gått en tid, men opplevelsen var å skremmende og traumatisk at den har satt seg godt fast. Faren er at etter noen år kan jeg ha mistet noen momenter. Men slik husker jeg den i dag:

Det vare en vakker septemberdag 11.september i 2002, på dagen ett år etter Twin Towers-terroren i USA. Klokkeslettet for denne hendelsen var også omtrent den samme.

På den tiden arbeidet jeg med en gruppe elever som trengte noen andre opplevelser enn skoledagens krevende utfordringer. Flere av dem hadde for lengst kommet til kort, none var noe desillusjonerte og andre hadde utviklet handlingsmønstre og atferdsmessige strategier som var lite lærefremmende for dem og ofte også skremmende for andre elever. Sammen med meg og min assistent skulle de få et tilpasset opplegg for å oppleve mestring og sosial samhandling i en liten gruppe. På denne tiden hadde vi to slike grupper med 3 – 4 elever i hver. Denne dagen hadde jeg tatt med meg fire av mine 13-14-åringer i en liten 14 fots jolle ut for å fiske. En assistent hadde den andre gruppa i en annen båt som skulle på båttur en annen retning.

Sikkerhet og sjøvett sto på agendaen, men også muligheten til å fiske hvitting eller makrell ute i skjærgården. Havoverflaten var speilblank og vi kjørte litt rundt omkring mellom holmer og skjær før vi kastet dreggen og snørene og forsøkte fisket. Praten gikk om vær og vind, den speilblanke sjøen burde fristet flere ut, men det var ikke en eneste båt å se. Fisken var lat og nappet ikke, men vi bestemte oss for å forsøke en halvtimes tid til før vi snudde tilbake til båthavna.

I båten satt en av guttene helt fremme i baugen, to delte tofta i midten og en satt ved siden av meg i akterenden hvor dreggtauet var festet. En av guttene bemerket at det kom en båt i vår retning ute fra Oslofjorden. En av de andre sa med en liten antydning av uro, at han kom til å kjøre på oss. Jeg hadde vært på fisketur før og roet guttene med at dette nok var en annen fisker som ville svinge innom og høre om vi hadde fått noen fisk, - som man gjerne gjør. Likevel begynte også jeg å bli litt urolig fordi farkosten kom svært hurtig mot oss på en halvplanende måte som gjorde at vi ikke kunne se hvem eller hvor mange som satt oppe i båten.

Guttene begynte å bli svært urolige. Et par av dem ville hoppe over bord fordi den andre båten hadde retning rett mot oss. Jeg begynte også å bli urolig, men nektet guttene å hoppe ettersom jeg ikke visste hvilken side de ville passere oss. Faren for å kjøre over noen som ligger i vannet virket stor. Men så begynte ting å skje veldig raskt. Guttene midt i båten reiste seg opp på tofta, veivet med armene og skrek for å påkalle oppmerksomheten til den møtende båten. Jeg gjorde det samme, men det virket ikke som det gjorde noe inntrykk.

Idet båten nå så ut til å treffe oss i stor fart, ropte jeg til guttene at de skulle hoppe ut. Da var allerede to av dem i lufta og stupte ut, men de to andre ikke klarte reise seg fort nok. Jeg sto fremdeles oppreist og i det samme guttene hoppet ut sparket de ifra båten slik at den dreide til styrbord. I det den andre båten smalt inn i vår babord side hoppet også jeg ut av jolla. Jeg hørte en kjempebrak i det jeg traff vannflaten. Skum og fiskesnører som viklet seg rundt beina mine blandet seg med et milliondels sekund hvor jeg så for meg et scenario av knuste gutter og synkende farkost, blod og det som verre var. Under vann virket alt mørkt, men lyden fra kollisjonen skrallet inn i hodet.  På vei opp fra vannet så jeg for meg en katastrofe jeg ikke hadde vært i nærheten av noen gang og gikk jeg gjennom alle førstehjelp og redningskurs jeg hadde vært gjennom.

Idet jeg brøt overflaten hørte jeg barn som ropte «Dag, Dag, Dag…». Jeg snudde hodet mot båten og så to uskadde, levende og vettskremte barn i båten. Læreren var blitt borte i et gedigent smell i det den andre båten traff oss med så stor kraft at den lettet og fløy over oss. Propellen på den andre båten hadde hakket opp setet og båtripa der jeg satt en brøkdels sekund før det smalt og visket bort læreren til guttene som satt i båten. De trodde nok at jeg var utradert ettersom de nok ikke hadde sett at jeg hadde hoppet ut. Litt bortenfor meg svømte en av de andre guttene og samlet sammen ting som hadde blitt blåst ut i smellet. På den andre siden av båten svømte den fjerde av dem uskadd rundt og bannet og svertet og ba føreren av den andre båten å dra til et langt varmere sted enn jeg gidder å skrive om. 

Det skjedde noe i meg da jeg så raskt fikk orientert meg om at alle guttene var uskadde. Jeg svømte bort til jolla og på et eller annet vis kom jeg meg opp i den uten å tenke på det. Jeg har ikke klart dette verken før eller siden. Deretter fikk jeg tak i de andre to barna i vannet og halt dem om bord. Litt bak båten lå en ca 17 fots skjærgårdjeep og putret. Om bord sto en eldre mann og rullet en sigarett. Da hørte jeg plutselig et rop om hjelp og jeg ble oppmerksom på en annen eldre mann som lå og kavet tungt i vannet uten redningsvest. Jeg ropte til den andre båten og kommanderte den til å komme til unnsetning. Et par av guttene hjalp meg og lempet den våte stakkaren over i den andre båten der han ble liggende å hive etter pusten.  Jeg forsikret meg om at ingen av dem var skadet. Den våte mannen fortalte at han hadde sittet på en strandstol i jeepen mens broren hans satt bak og kjørte. Guttene fortalte at de hadde sett at han ble slynget ut i en bue i lufta før han landet i sjøen.

Vi hadde rett og slett blitt overkjørt av den andre båten uten at min båt var blitt knust i sammenstøtet. Rekka på babord side var slått løs og min telefon som jeg hadde i lomma var selvsagt ubrukelig for å påkalle hjelp. Guttene ombord hadde overlevd ved at han som satt fremme bøyde seg bakover ut av båten. Den traff oss i siden og åregaffelen hadde skrudd jeepen til side slik at jeepens underside eller baug hadde strøket den andre gutten som hadde sittet sammen med meg over magen og satt igjen en svart, møkkete strek på ham uten å skade ham.

Fotoapparatet jeg hadde i sekken var berget og jeg ga en av gutten et lynkurs i å knipse så mange bilder som mulig. Det viste seg at en av gutten også hadde med seg telefon og den brukte vi til å påkalle min assistent som lå i en båt et par kilometer unna. Jeg tenkte at ingen kom til å tro denne historien og jeg fikk en anelse av at de pensjonistskrulliingene glatt ville komme seg unna.

Da den våte pensjonisten kom til seg selv, fikk jeg navn og adresse på dem. De var brødre og skulle kose seg med å dra ut å fiske, noen de ofte gjorde. De begynte straks å unnskylde seg med at de ikke hadde sett oss. Området var fullt av holmer og skjær og jeg ble svært betenkt. Den våte lurte på om min båt var forsikret, noen deres båt ikke var. Jeg undret meg over spørsmålet, men han svarte at han var forsikringsagent og tilbød seg å betale egenandelen dersom jeg tok på meg ulykken på min forsikring. Jeg kjente jeg fikk et iskaldt vulkanutbrudd innvendig, men sa med store og tydelige bokstaver at jeg var ute i oppdrag og at et hvert ord som han ønsket å si om dette måtte han snakke med politiet om fordi denne hendelsen ville bli anmeldt.

Noen minutter senere ankom assistenten med sin båt. Han tok over et par av guttene og vi kjørt til havna. Derfra ringte jeg skolen og fortalt hendelsen og bad rektor kontakt politiet. Han ville også ringe foreldrene, men jeg bad ham vente med det til jeg kom tilbake fordi de kunne stille spørsmål han ikke kunne svare på. 

Da vi kom på land brøt guttene sammen. Det gikk plutselig opp for dem at de hadde vært med på noe virkelig farlig. Gjennomvåte og kalde pakket jeg dem inn i pledd jeg hadde i bilen og dro tilbake til skolen. Der ble vi møtt av ledelsen og lærere som hadde kokt kaffe og pølser. Jeg fikk ringt rundt og bedt foreldrene om å komme med tørre klær. I løpet at kort tid kom alle foreldrene og fikk nødvendig informasjon. Politiet dukket opp og tok opp navn og en kort oppsummering. De spurte om jeg hadde noe inntrykk av at det var alkohol med i bildet. Det luktet konjakk av den våte og jeg overbrakte adressen deres til politiet som var interessert i å sjekke nettopp dette. Senere viste det seg at dette ikke ble gjort.

Klokka halv fem satt jeg fremdeles i halvvått tøy og skrev rapport og mail om hendelsen. Noe debriefing av meg ble det aldri.

Dagen etter ble jeg oppringt av den våte som lurte på om jeg hadde fått ordnet med ny telefon som han selvsagt ville betale. Dessuten ville han også betalte for skaden på båten. Jeg kjente jeg ble kvalm og spurte om han ikke var like interessert i barna han og broren hadde nesten tatt livet av. Så la jeg på!

Skolen anmeldte saken, jeg ble innkalt til avhør og noen uker etter tok jeg kontakt med politiet for å høre hvordan det gikk med saken. De fortalte at de to karene var ilagt en bot på 10-12000 kr og dømt til å betale utleggene jeg hadde for båtreparasjonen, men jeg måtte selv kreve inn pengene! Klarte jeg ikke det, skulle de hjelpe meg gjennom Statens innkrevingssentral. Heldigvis gikk dette greit, men jeg undret meg over en slik praksis.

I dagene og årene som kom etter denne hendelsen hendte det ofte at jeg våknet om natten med mareritt om en båt som kjørte over meg i en kjempekrasj. Jeg våknet og hev etter pusten og ofte måtte jeg stå opp for å roe meg ned.

På skolen begynte vi å jobbe med debriefing av guttene. Vi snakket om det som hadde skjedd og jeg dro dem med ut på sjøen igjen. Jeg byttet motor på båten og fikk en med elektrisk start og lærte meg knoper som gjorde at jeg raskt kunne komme løs fra en dregg. Hver gang vi lå stille på sjøen og en båt nærmet seg, ble guttene urolige, men roet seg når jeg startet motoren. Debriefingen av guttene lykkes, men mine mareritt fulgte meg noen år. Jeg blir fremdeles grepet av hendelsen og tenker ofte på den, ikke minst når jeg ferdes i dette farvannet. Gutten som fikk nærkontakt med bunnstoffet på den andre båten fikk beholde den bøyde og nærmest vrengte åregaffelen som jeg er overbevist om hadde reddet livet hans.

Selv trives jeg nok best på fjellet! Jeg er ingen sjømann.

15.02.2019

I en tid hvor delvis inkompetente politikere skal avgjøre vår framtid, trenger vi en ny standard.

    
Innlegg i Utdanning 2/19 februar 2019

Hva skal skolen med lærerspesialisten når politikerne ikke forstår at inkompetanse ser ut til å være på de politiske arenaene?
 
Vi trenger hopetall av ansvarlige politikerspesialister som overlater fagkunnskapen til de som har den og tar ansvar for nasjonen i kommende år. Hva skal skolen med lærerspesialisten når politikerne ikke forstår at inkompetanse ser ut til å være på de politiske arenaene?

Egen skoletid danner ofte grunnlaget for hvordan vi oppfatter skolen i dag. Det ser ut til at enhver ny regjering ønsker å sette sitt navn i margen på skoleutviklingen for å markere et spor etter seg i historien.

I denne iveren er det tydeligvis vanskelig å se at skolen endres hele tiden gjennom oppdaterte og nyutdannede lærere.

I tillegg utvikler lærerne en formidabel kompetanse gjennom egen praksis og samarbeid med andre for å utvikle skolen i tidsriktig retning gjennom faglig ansvarlighet, ikke politiske underlige vedtak som for eksempel å rydde plassen for en lærerspesialist på hver skole.

Lærerne viser ansvarlighet

Det kan se ut som om den enkleste måten å markere sine politiske vyer på er å angripe lærerne som inkompetente. Det er lett å falle for fristelsen til å drive sammenligninger av resultater både faglig og økonomisk.

Politikere er verdensmestre i egne øyne,
men er døve og blinde for virkeligheten
Nasjonale prøver og internasjonale tester som viser elevenes kunnskapsnivå brukes for å begrunne dårlige resultater på grunn av lærernes innsats og manglende kompetanse.

Politikere skyter seg selv i foten gjennom dette fordi de har blandet seg inn i det lærerne er eksperter på.

I dagens situasjon kan det heller se ut som at ansvaret for resultatene ligger hos de politiske vedtakene, ikke lærerne.

Når lærerne styres på detaljnivå med stadig økende oppgaver utenom å undervise, blir handlingsrommet lite og mulighetene begrenset.

På den annen side ser det ut til at tilbud om videre- og etterutdanning faller i god jord. Tusenvis av lærere benytter anledningen til å utvikle sin kompetanse.

Lærerne viser ansvarlighet når de får muligheten til det. Slik kompetansesatsing gir resultater. Det burde inkompetente politikere også tenke over for sin egen del.

Krevende lærerutdanning

Dagens lærerutdanning er en krevende øvelse. Den femårige utdanningen ender opp i en mastergrad i et skolefaglig emne som i neste runde skal komme elevene til gode.

Denne ordningen startet opp før det var gjennomført en evaluering av forrige reform som utvidet lærerutdanningen fra tre til fire år.

Men denne ordningen fikk ikke samme store konsekvenser som den femårige masterutdanningen som regjeringen er så fornøyd med. Samtidig som oppdateringen av den avskiltede lærerstand startet som følge av politisk innspill, startet også satsing på masterfag med høye forventninger.

I 2022 slippes de store kullene fra vår moderne masterlærerutdanning løs i by og bygd. Underveis kjemper lærerutdanningene med store utfordringer. Masterutdannede lærere krever førstekompetente utdannere (doktorgrader og førstelektorer) og toppkompetanse innenfor hvert fag (dosenter og professorer).

Dermed dukes det for at doktorgrader (PhD) og førstekompetanse blir det nye «must» i lærerutdanningen. Dette betyr en stor omlegging av det akademiske kravet til de som nå skal være lærerutdannere.

Det er ingen selvfølge at det utdannes lærerutdannere med erfaring fra barnehage og skoleområdet. Bare lønnsforskjellen gjør det stadig vanskeligere.

Nå er det er ikke lenger en selvfølge at de nyutdannede lærerne har møtt en lærerutdanner som kjenner praksisfeltet, selv om de har en dyp faglig innsikt.

Studenten må som tidligere selvsagt fordype seg i litteratur og fagemner, og velge sin mer eller mindre smale vei til et masteremne, godt fulgt opp av veiledning fra sine utdannere.

Selv om mange av veilederne ikke kjenner skoleverket, har de dyp kjennskap til studentenes forskningsemne. Men hva trenger praksisfeltet og for eksempel seksåringene? Og hvordan skal lærerne utvikle relasjonell kompetanse, klasseledelse og ansvar for elever med store utfordringer?

Det er lett å forstå at skolene står med åpne armer og ønsker de nye masterlærerne velkommen med sin dype kompetanse og sitt forskningsblikk.

Men mange av dem møtes av lærere med flere studiepoeng i faglig fordyping enn de har oppnådd i sin egen masterutdanning og mange flere års erfaring fra klasserommet.

Nå skal de også møte en Lærerspesialist som skal fortelle dem hvor «hunden ligger begravet».

Lærerspesialisten eller politikerspesialisten?

Regjeringen var ikke fornøyd med lærernes innsats og mente at de var så inkompetente at de måtte «avskiltes» om de ikke tok et personlig ansvar.

Selv etableringen av femårig masterutdanning tar tid for en utålmodig minister, og straks er lærerspesialisten født.

Nærmest som lyn fra klar himmel kommer det penger i massevis til hver skole for å skape en spesialist som skal tjene mye mer enn andre uten at det engang er fundamentert i tariffavtaler og forhandlinger.

Det kan være grunn til å undres på om dette vil bidra til å skape ro og kvalitet i skolesystemet. En lærer er en spesialist, burde han vite!

Når de nyutdannede fagspesialiserte masterutdannede lektorene inntar manesjen, møter de en lærerspesialist som er betalt for å vite og kunne mer. Scenariet kan minne om å slippe to hannkatter inn i samme bur. Det kan bli et interessant møte!

Kan hende at disse friske midlene til lærerspesialistutdanningen hadde satt dypere spor etter seg om de blir brukt til å utdanne flere lærere i en situasjon der det mangler titusener av faglærte?

De samme myndighetene aksepterer likevel at våre barn like godt kan undervises av ufaglærte i hopetall. Da er ikke kompetanse så nøye, og nå har regjeringen vist at penger finnes, - bare ikke politisk vilje. Det er bare klokskapen som forsvant i iveren etter å sette et merke i margen i skolehistorien.

At elevene gjorde det dårlig på nasjonale og internasjonale tester, var lærernes «feil». Ministeren mente at det må en kraftanstrengelse til, og i disse dager viser siste tall at lærertettheten i forhold til antall elever pr. lærer er blitt litt bedre. Uansett er dette godt, men om det skyldes økt kompetanse eller flere penger investert i skole, kommer ikke fram.

Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ville ikke snakke om lønn i skolesektoren, men overlate det til partene.

Som næringsminister forsvarer han høye lønninger med at det er sammenheng mellom lønn, kvalitet og kompetanse. Jaså? Gjelder ikke dette i lærerutdanningene og skolene?

Skolene fylles av kompetanse. Det er håp for den oppvoksende slekt. Men det er underlig at noen fremdeles vil bli lærer eller fortsette som dette.

Politisk mobbing av læreryrket er smittsomt, og det kan se ut som om lærerne får dette igjen helt inn i klasserommet og i møte med foreldre og deres advokater.

I lokalsamfunnet møter lokalpolitikere med samme innstilling og begrenser lærernes rett til å snakke om skoleforhold.

Det kan se ut som om lærere som er reflekterte, kompetente og dyktige, utsettes for trusler og revansjelystne «dommeravgjørelser» dersom de ikke følger politiske vedtatte begrensninger for lærernes frirom.

Tidligere var lærere beskyttet mot politiske hevnaksjoner gjennom en solid tilsetting. Selvsagt gjorde dette utslag både på godt og vondt, men lærerne hadde en stemme som ble lyttet til.

Nå er lærerstemmen nesten bort i samfunnsdebatten. Politikerne ansetter ledere med bedriftsøkonomiske blikk som sjangler gjennom et skoleår og frustreres over at skoleåret deler kommunebudsjettet deres i to, og som pålegger skolene og lærerne ikke å klage om noe er galt.

Det er nærliggende at holdningen til skolen gjør at lærerne er de som må bære byrdene når elever og foreldre er misfornøyde.

Vi trenger en politikerspesialist

Det hjelper ikke å kalle en spade for en spade når det er andre verktøy som må til. Øverst på ønskelista står kompetanseheving. Men denne kompetansehevingen skulle også være rettet mot politikere på alle nivåer.

Vi trenger virkelig en politikerspesialist i alle politiske organer som får noen kroner mer enn de andre og som gjennom folkelig oppførsel, dannelse og saksframlegg viser at man vet hva man snakker om, samt fremtrer med forbilledlig atferd for yngre nyinnsatte politikere.

Alle med politiske verv betalt av offentligheten må etterutdanne seg innenfor samfunnsfag/samfunnsvitenskap eller politiske områder med minst 60 studiepoeng, i minste fall 30.

For å komme inn på Stortinget bør alle partier bare nominere kompetente politikere som i tillegg også har yrkesbakgrunn og politiattest, samt praktiske beståtte øvinger på demokratisk framferd, debattkultur og saklighet.

Har de ikke dette, bør de forplikte seg til å videreutdanne seg til politikerspesialist.

En liten skvett ansvarlighet og empati i tillegg ville gjort at både skolen, helsevesenet og politiet kunne fått fred til å gjøre jobben sin på en verdig og profesjonell måte.

Massevis av utdannere står klare på landets universiteter og høgskoler til å hjelpe til med kompetansehevingen. Regjeringen har vist at pengene finnes, og akademia er oppdatert!

Det kunne ført til at skolen ble utviklet av kompetente skolefolk med støtte fra kompetente politikere. Den vet best hvor skoen trykker som har den på!

Av Dag Sørmo
Publisert 31.01.2019

Hvorfor har læreren blitt syndebukk for inkompetente politikeres populistiske beslutninger?

  Innlegg i Aftenposten 15.02.2019
     
Samfunnet er i ferd med å ødelegge for seg selv gjennom mangelen på respekt og tillit til den norske lærerstand. Gjennom uprofesjonelle vedtak uten vitenskapelig grunnlag skapes mistillit til lærerne, en av våre viktigste samfunnsbyggere. Politikeres personlige opplevelse innbiller dem at de kan noe om skole mens de i virkeligheten sitter med Svarte Per-kortet på hånden, men ser det ikke selv, - ennå!

Lærere var til 1990-tallet beskyttet av lover og regler for å hindre at populistiske politikere og folk med sterke meninger skulle være i stand til å herje med skolens samfunnsansvar. Fra da begynte begrensningene av lærerens frirom, og skoleledelsen ble et gissel mellom lærere og ledelsesnivået over. Politikerne kom på arenaen med meninger om læreryrket og skoleutvikling, men manglet kompetanse på området. Politiske partier vil heller leve ut egne ideer støttet av tvilsom forskning, og vil fjerne barns rett til spesialundervisning, gi leksefrie skoler, bestemme antall friminutt og skolestart med kjønnsforskjeller, matpakker, bemanningsnormer og hvordan mobbing skal bekjempes. I tillegg måles elever ut fra dugelighet gjennom strenge internasjonale og nasjonale kontrolltiltak.

Læreren blir syndebukk når politikere bommer på virkeligheten.
Skolen fremelsker samarbeid, vennskap, respekt, likeverdighet, ærlighet, lojalitet og solidaritet, integritet og inkludering. Politikerne slår om seg med maktsugne og skjøre sammenslutninger som sluker kameler for å få nok makt til å fremme sære ideer. Respekten for lærerens vurderinger blir tilsidesatt gjennom ankesystemer uten faglig begrunnelse og fører til ydmykelse og ensomhet for den ansvarlige i klasserommet. Et inkluderende arbeidsliv ble for mange til sykemeldinger.
Elevenes skoleresultater forklares med dårlige lærere, ikke med uegnede og elendige politiske vedtak. Lærere avskiltes mens det er politikere lønnet av samfunnet som burde vært «avskiltet» og pålagt et grunnkrav om etterutdanning i demokrati, debatteknikk, høflighet, respekt, saklighet og folkeskikk.
Det kan se ut som at når myndigheter ser mulighet til høste politisk gunst, settes klokskap og kunnskap til side og i det lages egne sannheter om læreres oppdrag og betydning.

Der skolen lærer elevene etisk atferd med dyder som høflighet og respekt, svarer politikere med manglende folkeskikk og kunnskap og snur heller kappen etter valgvindene for å få makt.
Hvem tør å gjeninnføre tilliten til skolen som profesjonell utdannings- og vurderingsinstitusjon, lytte til hverdagsheltene og støtte enkeltlærere i store utfordringer.

Samfunnet trenger politikerspesialister som vet hva de snakker om, som har respekt for barnehage og skole, som er tøffe nok til å stå frem av være stolt av skolen fremfor å lete etter skåringsresultater på internasjonale prøver.

Akkurat nå ser det ut som lærerne sitter med Svart Per i et kortspill hvor de egentlig har de gode kortene. Men Svarte Per vandrer. Synd om det kortet trekkes på Stortinget der alle ønsker seg gagns mennesker.


Fredrikstad, 6.februar 2019
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BJQa2e/Lareren-er-blitt-syndebukk-for-inkompetente-politikeres-populistiske-beslutninger-Hvorfor--Dag-Sormo 

18.12.2018

Pedagogikkens landskap


Hvis jeg kunne ta deg med på en tur opp eller ned Trollstigen, og jeg fikk bare denne ene turen sammen med deg, - måtte jeg gjøre noen valg. 
Trollstigen har så mange spennende, farlige, utfordrende og fantastiske steder som du kanskje aldri har sett maken til.
Kanskje vil du heller aldri se maken til dette noen gang.
jeg kunne velge de spektakulære svingene, de utfordrende kurvene som får bussturistene til å gispe av forskrekkelse.

Jeg kunne begynne med å gi deg et oversiktsbilde fra et fugleperspektiv slik at du kan få et grovt blikk over terrenget der nede,
eller
Jeg kunne velge de livsfarlige partiene der steinmasser raser over veien og knuser alt de treffer nedover fjellsidene….
Jeg kunne velge å vise deg de arkitektoniske små undrene ingeniørene i sin tid fikk utført,
fortelle deg om hvilke ulykker og forferdelser veiarbeiderne var utsatt for…
Jeg kunne fortalt deg om slitet og om strevet og svetten som ligger igjen i hver cm av veien.
Jeg kunne valgt ut en spesiell sving eller en strekning som ble beseiret med menneskelige kløkt, erfaring, visdom og tekniske beregning,
vist det deg de små og vakre bruene og kantsteinene som var kjempet på plass.
vist deg steinurene som bygger tryggheten under veien.….
Det er denne turen vi skulle gjøre sammen.
Jeg må velge – det må også du.
På den tiden visste hun ikke at jeg var nærsynt.
men så handler det om dine opplevelser og din forståelse.
Kanskje det er det ”vannrøret” som du har fokus på som du må fortelle meg om.

Jeg ville streve etter å gi deg et inntrykk av alle forsøkene på brøyting og rydding og vedlikehold….
Eller :
Jeg kunne vist deg utsikten, bilder fra den fantastiske naturen.
Tatt deg med der vannet spruter over veien når vinterens krefter slipper taket
Du skulle sett disse svingene hvor bussene gjør sine halsbrekkende manøvrer,
Jeg kunne pekt ut veien nedover dalen, fortalt deg hvor den ender og fortalt deg om veien videre….. videre…. Videre….
Men jeg har bare denne ene sjansen.

Da jeg som liten gutt på sent 50-tall – eller var det tidlig 60-tall, fikk min første tur opp gjennom disse svingene med en sliten bil som måtte hvile med jevne mellomrom. De små arbeidshester under panseret jobbet på høytrykk. Radiatoren kokte – og veien var bratt.
Bilen gikk trett.
Far var oppgitt og frustrert, - men Mor var henrykt!
Hun pekte ut over dalen, opp mot de over tusener av meter med fjell, ropte til sine barn: - Se, se!
Hun ville vise oss alt, bruke denne anledningen til å overføre kroppens smerte og glede fra sine egne fjellopplevelser i slitsomme klatringer, kronet med den fantastiske utsikten og duften av nykokt kaffe fra bålet når de var framme – ved å peke ut, forklare, snakke, smile og gispe av stupets trollbundne dragning mot avgrunnen der nede.
Hun ville vi skulle overta hennes opplevelser av utsikt og skjønnhet, av stup og vakker natur, av fossende bekker og stryk og veiarkitekturens beundrende utfordringer. Det var verdier hun ville vi skulle ta innover oss.

Mange år etterpå fortalte hun meg hvor skuffet hun var da jeg heller valgte å knytte min oppmerksomhet mot et lite rør som det kom vann ut av – på veiens innerkant.
Slik er det også i veiledningens landskap.
Det er så mye jeg skulle vist deg av alt jeg har sett og hørt og opplevd – av all kunnskap og kompetanse, av all erfaring og innsikt, fra bøkenes og forskernes verden…
Så begynner vi der….. Og går inn i landskapet sammen.

Havet - en begynnelse og en slutt

(en allegori om mennesket)

Den 11.september 2002 er min merkedag.  Det kunne blitt min aller siste. Jeg ble merket av havet, selv om jeg aldri har vært noen sjømann. Men denne dagen kom ulykken.

I løpet av sekunder ble en fredfull dag på fisketur til et mareritt av skrik og skrål, forvirring, skum og angst. Mitt siste sekund var kommet – trodde jeg. Fra et fredfullt og solfylt sted på havets overflate var jeg med ett under vann etter at en brølende motorbåt hakket propellen ned i setet mitt etter en voldsom kollisjon. Det setet var min plass et brøkdels sekund tidligere. Intuitivt reddet jeg meg bort og befant med under vann og under båten i det det smalt. Men over meg befant det seg fire barn jeg hadde ansvaret for.

I brøkdelen av et sekund visste jeg ikke hva som ventet meg om jeg kom meg opp av dette våte og mørke. Tanken ilte gjennom hodet mitt og konstruerte skrekkelige scenarier om hva havet hadde gjort med oss alle.  Men vi hadde flaks! 
For havet er alle tings begynnelse. Og noen ganger også alle tings slutt.
Det bare ligger der. Det finnes bare, det er der og har alltid vært der.  Det er utgangspunktet for livet og det preger oss på alle kontinenter.
Fra tidenes morgen har bølger skyllet sløvt mot stranden og glatte steiner. Slik gjorde de også den dagen du ble født. Når ditt hjerte har sluttet å slå en gang langt der framme, lar havet fremdeles sine myke og fuktige armer favnet breddene av morgendagens verden. Havet er ikke avhengig av mine hjerteslag, fordi det har sitt eget.

Havet gir ro i sinnet, glede i barnas øyne og muligheter for den som skal leve av det.


Havet gir og tar, det krever og utfordrer.
Det gir mat og arbeidsplasser.
Det gir utfordringer og gleder.
Og av til når det forferdelige skjer gjemmer havet på sine hemmeligheter, - mer enn noe annet.  Lenge, lenge. Kanskje til evig tid.

Havet lar seg bevege av månens uimotståelige krefter. Det stiger og synker og stiger igjen.  Det skaper høyvann og lavvann. Det lar seg provosere av jordens tynne skorpe. Når den rystes av sine egne krefter former havet bølger som utsletter alt.
Bølgene blottlegger og dekker breddene med sine veldige krefter.
De knuser vannet mot kystens bredder, men lar seg også lirke stille inn mellom tang og steiner.
Havet kan oversvømme solbrente sommertær og svale en varm kropp. Det kan komme stille og forsagt og humrer og klukker fornøyd når det leker langs sommerens varme strender.
Havet vinker gyllent farvel til dagens utfordringer før det litt småbrisent sender sola til køys og lar solens varme rødme dempe dagen og la nattens mørke overta.

Men havets krefter er ikke til å spøke med:
Når stormen raser og pisker havet opp i høye bølger,
når det fråder og utfordrer det med sine sterke, våte og knusende makt
som krever sjel og kropp, hus og jord,
som trekker båter ned i frådende vann og skyller sine lange armer inn over gård og grunn,
- når vi ikke finner ly og nåde for havets utrolige mørke sider,
Da lar vi oss skremme i angst og nød. 

Havet som gir oss våre liv, truer også med å ta det fra oss. Det skaper angst og fortvilelse.
Med sine lange og grønne bølgearmer strekker det seg ut etter oss og tvinger oss i kne. Med ufattelige krefter maler det oss inn i ulykke og uhygge og skaper fortvilelse og død. 
Nød og ulykke følger i havets kjølvann.
Men havet gir også håp og gleder.
Det gir oss rikdom og inspirasjon og bærer oss til fremmede kyster.
Det samme havet som i den andre enden slikker over ukjente kulturer og skvulper mot andre farkoster i fremmede havner
– er det samme havet som gir oss mat og livsvilkår ved vår egen kyst.
Det er det samme havet som lunefullt gir oss rikdom og glede, men også nød og sorg.
Hvorfor vil jeg beskrive havet?

Hvorfor vil jeg male bilder om uhyggelige og lidenskapelige krefter og tro at det er akkurat slik det er?  Hvorfor vil jeg beskrive det vakre og farlige havet og fortelle akkurat deg at det er slik havet er? Hvordan er det mulig å glede seg over den samme materien som river et liv i filler og gleder et barn?
Kan jeg si at :- Slik er havet! Hvilken rett har jeg til det?
Kan jeg med ett ord beskrive havets egenskaper og si: - Slik er havet!
Det er så mange måter å beskrive havet på.
Det gir oss så mange perspektiver, så mange opplevelser, så mange erfaringer som fyller våre liv,
som endrer dem og som truer dem.
Hvordan kan jeg da beskrive havet?
Kan jeg si: slik er havet?
Med de samme ordene kunne jeg like gjerne beskrevet mennesket.
De mennesker vi møter på vår vandring er som havet.
Besynderlige, underlige, vakre, fulle av krefter og hemmeligheter, gode som feer og alver, onde som ormer og flodbølger, temperament som en solnedgang eller en orkan.
De tar liv og gir liv.
Mennesket hater og elsker, gråter og ler, skremmer og gir trygghet.
Mennesket er som havet – det er relasjonelt.
Mennesket står i et forhold.
Eksisterer det ikke i forhold til noe, er det som havet fylt på en flaske?
Er ikke vi mennesker på samme måte mange forskjellige ting, men likevel er vi bare oss selv?


26.11.2018

Ernas drømmelærer!


Jeg vil være drømmelæreren


Jeg vil velge mine elever selv. Da vil jeg ha de lydige elevene, de som sier ja og som alltid sitter stille. De som rekker opp handa når de ikke forstår og følger nøye med når jeg forklarer for dem. Jeg vil ha elever som viser interesse, er lette å motivere og på demokratisk måte fremmer sine synspunkter. Elever som viser engasjement og tar ansvar for andre og bidrar til å fremme læringsprosesser. De som kan lite når jeg overtar dem, men som skårer stort på neste nasjonale prøve. De som har mest fremgang og som utnytter skoletiden sin optimalt. Jeg vil ha elever som er opptatt av sine kompetansemål, innretter seg etter klassens regler og behov og forstår at de må spille sammen med andre for å bli gode selv også. Jeg vil ha de elevene som øver hjemme på de de lærte på skolen tidligere på dagen. Skolen trenger dem. Alle lærere vil trenge dem. NHO foreslår at lærere skal lønnes etter resultatene de oppnår. Hver enkelt lærer skal vurderes og få et lokalt lønnstilbud som forteller dem, omverdenen og kollegene at de er blant de beste lærerne i verden. En slik lærer vil jeg være. 

Jeg vil være drømmelæreren til vår nye regjering og til NHO. Derfor ønsker jeg å plukke ut elevene mine selv. Det krever litt forarbeid, fordi jeg må lete litt etter dem. Kanskje jeg kan finne en hel klasse av dem dersom jeg leter på flere skoler. Planen er i hvert fall at det må gå an å få elever som gjør at det bare blir en drøm og en fryd å være lærer som kan slutte jobben før klokka 16 og ikke utfordrer meg på min fritid. Imidlertid er det slik at det kan finnes flere som tenker som jeg. I så fall haster det litt. De andre elevene er det vel ikke så farlig med. De kan de nyutdannede og uerfarne ta seg av. Vi vet jo at mange av dem slutter likevel etter kort tid i yrket, men de bør jo kunne gjøre litt nytte for seg først. De kan få øve seg på de andre elevene og bli like gode som oss med lang erfaring og fartstid. Noe tøffe oppdrag bør de tåle. De som takler det, har fått god kompetanse på livets og skolens mangfold kan senere velge sine elever – og bli som oss!

Det er jo ikke alle barn som passer inn i min drømmeklasse. Riktignok er det vel slik at vi som har holdt på en stund kanskje takler en utfordrende hverdag bedre, men vi fortjener jo litt bedre kår og lønn nå når vi trekker på årene.

I noen skoler arbeider lærerne i team. Flere lærere løser oppgaven med undervisning sammen. Dersom jeg blir satt til en slik jobb, vil jeg ikke ha noe med elever som har problemer å gjøre. Elever som har mangelfull sosial kompetanse, er aggressive og utagerende, som bråker og forstyrrer og ødelegger gode læringsmiljø passer ikke inn i min drømmeklasse. Heller ikke elever som har manglende oppfølging hjemmefra, som ikke gjør lekser, sitter med dataspill utover kveldene, har dårlige læringsstrategier og skulker skolen vil jeg ha.  Jeg vil også være betenkt over elever som må ha mye hjelp fordi de strever med læringsprosessene og trenger mer tid enn andre. Skal jeg være en drømmelærer, skal elevene mine glede seg til skoledagen og være supermotiverte slik at de presterer optimalt. Dessuten vil jeg at alle foreldrene i drømmeklassen snakker vakkert og lojalt om læreren sin og forteller barna hvor flink jeg er. De skal stille på alle foreldremøter og fortelle slekt, naboer og venner at de har fått en drømmelærer til barnet sitt og at barnet går i den aller beste klassen i verden!

NHO har signalisert at lærere som har gode resultater skal være bedre betalt. En slik lærer vil jeg være! Ernas drømmelærer! Eller kanskje ikke?

Landet av is og ild

Jeg var på vei til Island. Mange år siden sist. Den gangen var det en blandet opplevelse ettersom det var en forskerkonferanse som for...